Til alle kommende alenemødre

[frokenO]

Jeg titter innom her i ny og ne, da jeg for 11 mnd siden befant meg her selv.

 

Jeg ble gravid da jeg var 20 med en som er en del år eldre enn meg. Vi hadde en laaang flørt og mange gode tider sammen. Da jeg ble gravid gikk han ned på knær... nei ikke for å fri... for å be meg ta abort.

 

Han snudde helt om fra den snille kjekke gutten jeg var betatt av.

Så i min egen verden sto jeg helt alene, vennene hadde jeg, og familien hadde jeg... men noen å dele tankene rundt den lille jeg hadde i magen hadde jeg ikke.

 

Det er ikke alt venner å familie kan forstå, de er der å støtter deg å lytter å gir råd, men de har også sitt eget å sysle med.. å da blir du jo til syvende å sist alene.

 

Uansett.. fra mye frem og tilbake.. å henvisning til abort o.l. bestemte jeg allikevel at jeg skulle være sterk å ta mitt eget valg... Å beholde den veste uskyldige i magen min.

 

Jeg opplevde veldig mye vondt psykisk med pappaen etter dette.. han sa jeg ødelag livet hans, at jeg var egoistisk... og slike ting som vi alltid hører umodne fedre sier.

 

Men jeg klarte meg gjennom, å med nesten ingen venner med barn, mista jeg litt kontakt... men det gikk så greit det også... Min lille datter kom til verden en tidlig januar natt, med min storesøster som støtte ved min side, er dette den beste tingen i mitt liv:)

 

Idag har jeg fått meg samboer og vi har kjøpt oss en flott leilighet på utkanten av byen, min lille jente har begynt i barnehage å koser seg masse der. Vi venter en liten bror eller søster til henne... selv om hun er liten forstår hun nok at noe vokser i mamma sin mage...

 

Min samboer har tatt seg av henne som det er sin egen.. han forguder den lille jenten...å han ønsker etterhvert å adoptere henne slik hun blir helt hans

 

Så kjære alle der ute... det er håp for alle... skremmende tanke å bli alenemamma... men så er ikke disse mennene som tar avstand verd dine tårer... det finnes så mye bedre... .. jeg er kjempeglad for at jeg beholdt babyen å senere traff min rette.... å jeg er glad for at jeg erfarte å være alene... det gjor meg til et mye sterkere og mer selvstendig menneske...

 

Jeg håper min historie kan glede noen.. å gi noen håp å tanker... Da jeg har vært samme plassen selv vett jeg hvor vondt det kan være til tider..

 

Lykke til alle sammen

[MammatilMarcusoglillespiren<3]

Dette høres ut som min historie,bare at jeg har ikke kommet lengre enn til at jeg er i uke 14...Jeg er fast bestemt på å klare dette alene..og forventer ikke noen støtte fra BF. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan noen kan forandre seg så mye jeg...være noen man faller for også bare plutselig snu helt om på flisa og bli skikkelig slem rett og slett. jeg har fått noen salver fra bf,landt annet at jeg er egoistisk og ødelegger livet hans. og det er virkelig umodent sagt...jeg har også fått det slangt i tryne at jeg fajer graviditeten min..helt utrolig...men jeg har ikke hatt kontakt med han siden i midten av november nå ca og ikke har jeg plner om å ta kontakt hellr...har han valgt dette skal han få d fullt ut har jeg bestemt meg for...jeg vil ikke la noen behandle meg slik..Hva som sjer seinere etter barnet er født de får tiden vise...noen kan snu om men jeg tror aldri jeg kan se på han på samme måte igjen etter dette.

[Doxy *mama*]

Takk Vi trenger av og til slike innlegg. Man kan sitte å jatte om at "alt ordner seg" og sånt, men dersom man ikke kan si det fra egne erfaringer, så blir det litt tomme ord.

 

Selv har jeg kommet så langt som at jeg faktisk har troffet min drømmeprins mens jeg er høygravid....Kan høres surrealistiskt ut, så kan legge til at vi har kjent hverandre fra før Han gir meg rom og tid til å finne ut hvordan det blir som mamma, før vi vurderer å ta skrittet videre og faktisk bli kjærester (el finne ut om vi bare skal være venner). Han er fantastisk!

Men så sitter jeg her, med en babye som straks vil ut, og tenkter på om han jeg vil ha kanskje er på fest og finner en annen jente å falle for i stede... :/ En som ikke er gravid, en som ikke har barn, en som ikke trenger ekstra tid. Tusen paranoide tanker daner seg på en helg. Vet det er latterlig, men man føler jo man stiller dårligere enn andre jenter uten en bekymring i verden. Så går man bare rundt og håper på å få en lyd fra telefonen, med beskjed om at du er savnet og at noen er glade i deg...

 

Takk for det du skriver, det har gjort helgen min litt lettere Og jeg håper og tror jeg (og alle andre alenemødre) vil finne drømmeprinsen til slutt, og innse at vi er gode nok. OG at vi ikke kommer med bagasje, vi har bare en ekstra pluss med på lasset