Fødselshistorier

[3stønn2kjønn1sønn]

Er jo snart et år siden nå, så litt vanskelig å huske alt:)

 

På dagen var vi på besøk hos noen venner, kom hjem 16.30... jeg var litt sliten så jeg satte meg i sofaen.... etter en liten stund hørte/kjennte jeg et klikk i magen og vannet gikk. Var litt usikker på om jeg hadde tissa på meg. Ringte Jordmor og hun mente jeg måtte gjøre meg klar til å dra på sykehuset. startet turen til sykehuset ca kl 18.30, var innom narvesen å kjøpte blad og godteri. turen til sykehuset tar ca 2 timer. siden jeg ikke kjente noe spes enda valgte vi å kjøre selv. siste halvtimen før vi var fremme fikk jeg rier...ikke særlig godt. Var fremme på sykehuset litt før 21. ble undersøkt og hadde 4 cm åpning, gikk innpå fødestua 22. da gikk tiden frykteligfort, fikk lystgass, noe jeg ikke syntes jeg hadde noen virkning av...men maska hjalp meg til å puste riktig. Fikk trykketrang litt for tidlig slik at d ble en "kant", fikk akkupunktur ....men jeg bare fortsatte å trykke. Hadde veldig lyst til å oppi badekaret så de fyllte vann i det....men fikk aldri tid til å komme meg oppi. 01.15 var verdens vakreste født:)

[-carina-]

Litt lang, men... )

 

Jul og julebesøk er unnagjort og jeg kan endelig slappe av og senke skuldrene. En rolig formiddag og jeg slapper litt av. Plutselig kjenner jeg at det er ”noe muffens”, og på vei til toalettet så går vannet. Klokka er 1330. Akkurat som med storebror så blir jeg litt undrende og lurer på om jeg bare kan ha tisset på meg. Men bestemmer meg for å ta dette på alvor, siden det i følge jordmor kan gå raskt ved denne fødselen.

 

Storebror ligger og sover formiddagshvil, så jeg hiver meg i dusjen, mens mannen får i oppdrag og pakke ned resten av sykehusbagen etter en ferdigskrevet liste. Det tar tre kvarter fra vannet går til bagen er pakket og vi sitter i bilen alle tre. Sender melding til barnevakten om at ting begynner å skje, så han kan forvente å få en telefon i løpet av de nærmeste tre døgnene!

 

Vel oppe på Ahus får vi beskjed om å sitte ute og vente, mange som har bestemt seg for å føde denne dagen. Men endelig får vi komme inn og blir tatt imot av jordmor inne på et bad/undersøkelsesrom. Da ”fosser” plutselig vannet ut og det er i hvert fall ingen tvil om at det er vannet som går. Blir liggende en time koblet til CTG maskin for å måle hjertelyd og rie-aktivitet. Har fått beskjed om å ligge og vente, mulig jeg må reise hjem om ikke fødselen er i gang. Men begynner å få litt mer rier mens jeg venter, så vi bestemmer oss for å ringe barnevakten. Med litt rush-tid gjennom Oslo så tar det nesten en time, så barnevakten kommer klokka 17.00. Da er jeg endelig koblet fra maskinen, så jeg står i gangen og sier farvel til storebror. Første gang han skal passes borte på denne måten, så er litt spent på hvordan dette skal gå.

 

Når storebror så har reist avgårde med barnevakten er det som om mor slapper mer av, for da tar ting seg opp. Mannen får beskjed om å følge litt med på tiden, nesten med en gang går det over til å kun være to minutter mellom riene. Klokka 1730 er det 4 cm åpning, klokka 1745 er det 7 cm åpning. Jeg begynner å kjenne litt pressetrang. Blir jo helt fortvilet. Jeg sammenligner meg jo hele tiden med fødsel nummer en, og tenker at det er 4-5 timer igjen. Synes dette her gjør nokså vondt til at jeg skal holde på så lenge! Får beskjed om å legge meg i sengen fordi jordmor vil undersøke meg, men jeg vil helst ikke, synes det gjør mye mer vondt å ligge enn å stå. Men så blir det full aktivitet med jordmor, barnepleier og jordmorstudent på rommet. Jeg lurer jo litt på hvorfor, riene blir jo bare vondere og jeg MÅ presse, og enda det er sååå lenge igjen?! Men det er bare til å presse sier jordmor. Enda vondere blir det og jeg lurer på hvor vondt det skal bli egentlig, når jeg skal begynne å føde på ordentlig. Spør jordmorstudenten om hun kan si hvor lenge det er igjen, er det snakk om mange timer. Nei, det kan hun ikke si noe om, sier hun. Heldigvis tar mannen min affære, for han skjønner at jeg lurer på hvor lenge det er igjen. Jeg ser hodet, sier han til meg! Gjett om jeg blir lettet, da skjønner jeg jo hvorfor i all verden det gjør litt vondt og hvorfor i all verden jeg føler pressetrang!! Endelig motivert så følger jeg instruksjoner om å presse – ikke-presse og så presse igjen... Og ikke lenge etterpå så hører jeg litt klynking! Og der er Helene, klokka 18.19!

 

Rakk aldri å komme meg ut av undersøkelsesrommet, ble liggende der til vi flyttet over til barselavdelingen. Rakk heller aldri å få noe smertestillende, men det gikk egentlig greit uten. Min første fødsel var nok bedre, for lystgassen fikk tatt bort endel av smertene på riene. Men samtidig så var jo denne fødselen her litt raskere, så det ble ”fort gjort”. Det som overrasket meg aller mest hvor utrolig ”uvitende” jeg var også denne gangen her. Det var nemlig usikkerheten om hvor vondt ting kom til å gjøre til slutt som var det jeg husket som skremmende fra første fødsel, trodde jeg kom til å være mer forberedt denne gangen her. Men akkurat som første fødsel, så ventet jeg også hele dette fødselsforølpet på at ting skulle gjøre enda mer vondt! Den lettelsen jeg følte da mannen min sa at han så hodet var så stor altså, for da skjønte jeg at dette her var det vondeste!!

 

Så alt i alt – en rask og nokså grei fødsel. Men ikke så alt for rask heller, så måtte bare sy noen få ”pyntesting”. Premien ble ei søt lita jente. Hun veide 3390 gram, var 50 cm lang og 34 rundt hodet (Storebror var; 2815, 48 cm, 33 cm).

[trippeltopp]

Åååå, blir rent sentimental av å tenke på det jeg....snufs!

 

Var seeen kveld, og jeg skulle vel til å legge meg, men ventet på at sambo skulle bli ferdig på badet. Så sa det plutselig "klikk" og så kom vannet. Ikke sånn splæsj, men det sivet ut, først litt og så gradvis mer og mer.

Kastet sambo sporenstreks ut av badet, og kom deretter opprømt ut igjen og fortalte han at "nå er det i gang!" Deretter ringte jeg føden, som gav meg beskjed om å vente på rier, eller evt. ringe igjen morgenen etter.

Vel - riene lot ikke vente på seg.. De begynte ganske nøyaktig en halvtime etter at vannet gikk, og da klokken var to var det ikke mer enn tre min. mellom dem. Som overnervøs førstegangsfødende ville jeg da inn på sykehuset (neste gang tror jeg kanskje jeg blir hjemme litt lenger, så sant det lar seg gjøre..), og vi ankom sykehuset ca. kl. 0300. Hadde fire cm da jeg kom inn, forsøkte først å legge meg, men skjønte fort at det var sjanseløst. Kom meg på beina og tråkket rundt med "prekestol". Fikk akupunktur, som bare var fryktelig ubehagelig, og som dermed røk ut ganske fort. Deretter forsøkte jeg å lindre smertene med en dusj, noe som hjalp, og dermed bestemte jeg meg for å forsøke badekaret. Vel.......det var ikke like heldig. Der lå jeg og "jukket" med underlivet ("rull med underlivet" jaddah!) og følte meg som en særdeles udelikat hval. Kravlet meg rundt for å finne en god stilling, men fant omsider ut at noe sånt som "en god stilling" ikke fantes. Ble bare liggende å plaske i det lunkne drittvannet (bokstavelig talt...mmm!) og den spake jordmoren jeg hadde fått tildelt lot meg bare ligge der. Dette resulterte til slutt i at riene dabbet av. Ikke i styrke - for all del - men det tok lenger tid mellom hver ri. Akkurat der og da synes jeg bare pausene mellom riene var behagelig - jeg sovnet faktisk mellom hver ri - men i ettertid var jeg rimelig irritert på at hun ikke kommanderte meg opp av vannet slik at riene kunne ta seg opp igjen.

Ut på morgenen var det heldigvis vaktskifte, og en myndig jordmor valset inn og kommanderte meg ut av vannet og opp i sengen. For å gjøre en lang historie ørlite grann mindre lang - hun var streng og lot meg ikke ligge å slappe av - HELDIGVIS! (hadde i ønskebrevet ønsket meg en "myndig jordmor") og litt over ti på morgenekvisten kunne jeg selv "dra" Mathias ut, og trekke han opp på brystet mitt. Verdens sykeste, beste følelse!! På det tidspunktet visste vi ikke om vi hadde fått gutt eller pike, og først etter ti minutter våget jeg å løfte den lille bylten opp for å sjekke kjønn..sukk...

 

Dette var definitivt den vondeste, verste, sykeste, mest fantastiske og aller, aller beste opplevelsen jeg noen sinne har hatt! Ikke rart man er sliten etterpå når man spiller på alle følelser på en og samme tid..

 

På tross av at det var så ille vondt at jeg på et tidspunkt omtrentlig klatret opp etter veggene GLEDER JEG MEG MASSE TIL NESTE GANG! )

[-carina-]

Såååå koselig skrevet, blir jo litt rørt her! )

[ja08]

Jeg gjør det enkelt og kopierer den fødselshistorien som jeg har skrevet like i etterkant etter fødselen. Her er den:

 

5 februar ble min store fine gutt født. Han var 4966 gram, 54 cm lang og 38 cm rundt hodet, altså ingen smågutt.

 

I to døgn hadde jeg gått søvnløs med rier, som startet med en blødning lørdagskvelden 2 februar. Dette var det verste med hele fødselen, var til sjekk et par ganger før innleggelse, modningsprosessen var i gang.

 

Mandag morgen var jeg pga stor baby allerede satt opp til igangsetting, så jeg troppet opp som avtalt. Følte meg helt forstoppet, trøtt og elendig. Fikk klyster og vannet ble tatt på dagen av gynekolog. Hadde mye fostervann på slutten av sv.skapet, noe som hadde medført ekstra ultralyd u.s og babyen var allerede estimert til å kunne være så mye som 5 kg.

 

Siden dette var stor baby som skulle fødes, ble det tidlig koblet på måling av hjertelyd på babyens hode. Fra vannet ble tatt tok det litt over 12 timer før han så verdens lys. Det var intense timer, kroppen jobbet mot målet. Særlig de to timene jeg brukte fra 4 cm til full åpning, var intenst. Vanligvis åpner man seg 1 cm i timen, så det her var raskt. Jeg brukte lystgass som rus og smertelindring. Den hjalp meg inn i en fantasiverden som gjorde at jeg taklet de intense smertene og riene som hele tiden jaget i kroppen.

 

På grunn av stor baby kunne jeg ikke ha fått epidural før 5 cm åpning, men det rakk jeg aldri, heldigvis for det hadde mest sannsynlig forlenget fødselen.

 

Jeg hadde pressrier i en time og tre kvarter før han sliten, slapp og spak i stemmen kom ut. Det var uten smertestillende, da lystgassen pga pusteteknikk blir tatt ifra når pressriene starter. Da skal man trekke pusten og holde den idet man presser lenge..lenge. Jeg ble klippet og sydd 3 sting. Jeg hadde på forhånd ønsket en nulltoleranse før å klippe meg.

 

Hele fødselen var en imponerende opplevelse. Jordmorstudenten som ledet meg gjennom to vaktskift, som ikke dro hjem men ble til jeg var ferdig. Er evig takknemlig. Samboeren min som også var like fantastisk i innsatsen som jordmorstudenten. Jeg var også stolt over egen innsats, følte jeg gav alt og styrte tankene mine på en fantasifull måte. Blant annet tenkte jeg på at han var liten da jeg presset, selv om jeg visste det motsatte. Jeg er glad jeg fikk føde. Sist var det hastekeisersnitt og den opplevelsen kan ikke sammenlignes med denne, selv om fødselen var en meget tøff opplevelse.

 

Nå går jeg som ei ku og var lenge hes i stemmen, men han er verd det og før hver dag blir jeg mer og mer gangbar:)

 

Ps: Nå er alt fint og flott med meg anno desember 2008 og lenge før det også...hehe..kroppen er sitt gamle jeg igjen, bare litt strekkmerker igjen og slikt...

 

ja08

 

[baby januar]

kommer aldri til å glømma den dagen...våknet i halv 6 tiden om morningen og gikk å stelte i fjøset. kjente at det var litt murring i ryggen men tenkte ikkje noke særlig over det, det var jo ei uke før termin og eg hadde belaga meg på å gå ei uke over. formiddagen brukte eg til å vaska huset og gjere ferdig noke papirarbeid, eg laga middag då det hadde tiltatt i ryggen og så stakk det litt nedover beina. eg ringte mannen kl 15 og sa at innen nokre daga ville han nok bli pappa, da han kom heim kl 16 trava eg att og fram klarte ikkje vera i ro, han ville ringa sykebil men eg sa det var lenge til fødsel det hadde dei sagt på kk og så skal det jo gjera veldig vondt... noko eg ikkje syntes det var. ti på halv fem gjekk eg på do, kasta opp og vart dårlig så no ringte mannen 113 da vi bur langt fra kk og må med ferge rekvirerte de helikopter. her dukka det opp 4 mannlige leger, som sjekka meg, då hadde eg full opnong og barnet låg 5 cm inne. å nei ikkje heimefødsel sykebil kom og lege så det var nok erfarne folk, vi dro med helikopter 8 min inn til byn. eg knepte igjen som bare det og var glad då eg kom inn på kk og 20 min seinare kl 18 hadde eg ein nydelig gutt i armane det gjekk så fort og greit at eg gjer det gladelig igjen berre dumt at pappaen ikkje rakk fødselen sjølv om han ikkje holdt fartsgrensene......

 

[-carina-]

Det er så kooooselig å lese fødselshistorier, nesten så man får lyst til å få ett barn til! ;o)