Så ufattelig vondt og urettferdig (MA i uke 14)

[Luddes mamma]

Så skjedde det igjen. Hadde en MA med utskrapning i april og en SA i august...

 

Var på UL i uke 12 for å ta en duotest, og alt så bra ut. Alle organ og alt så bra ut. Fikk med bilder hjem av en liten krabat som sparket og slo. Men den var 4 mm for liten for å ta testen, så jeg skulle komme tilbake etter 2 uker. Vi stilte opp på mandag glade og forventningsfulle. Men gleden tok fort slutt. Etter en liten stund sa jordmor at hun ikke kunne se noe hjertearktivitet, og gikk for å hente legen som kunne konstaterer at det ikke lengre var liv, og at den mest sansynlig hadde vært død en uke.

 

Jeg ble innlagt for utskrapning tirsdag kveld, og fikk 4 piller opp i kjeden som skulle myke opp livmoren. Natt til onsdag fikk jeg veldig vondt og fikk morfinsprøyter for å ta bort smertene og få sove.

 

Da jeg skulle gå på do på morgenen før utskrapningnen skjedde det som ikke skulle skje... Det kom endel blod og plutselig kjente jeg en klump som datt ut, og ble hengende ut av meg. Jeg tittet ned og forstod fort at det var fosteret jeg så hengende ut av meg. Jeg fikk panikk og hylte etter hjelp. Det kom tilslutt sykepleiere som fikk lagt den i et bekken og klipte den av navlestrengen (?) som den hang i.

Jeg var helt hysterisk en stund, men roet meg ned før utskrapningen og den gikk bra.

 

Så nå sitter jeg her igjen, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg totalt tom, lurt og trist. Skal bli innkalt på utredning for å forsøke å finne ut hvorfor jeg får disse spontanabortene. Har heldigvis en sønn på 3 år, men lengter så veldig etter en til. En liten del av meg vil ikke forsøke igjen. Føler at jeg eldres 5 år for hver gang dette skjer.

 

Vel, der har dere min deprimerende historie...

 

Store klemmer til alle dere som desverre også opplever å miste dette lille som er så uendelig stort.

 

[mami78]

Stor trøsteklem!

Fikk beskjeden i dag om MA(10+2), og vet hvordan du har det. Skal til utredning om 4 mnd, men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg gjør...har to barn, men ønsker meg så gjerne en til. Virker som folk ikke har forståelse for oss for vi har jo barn, men jeg har det jo helt grusomt for det!