Noen her med MS som har vært igjennom IVF?

[jygrid]

Hei!

 

 

Jeg har fått diagnosen MS og er derfor usikker på om jeg vil utsette kroppen min for den belastningen det er ved IVF. Er det noen her inne som er i samme situasjon som meg? Noen som har vært igjennom denne prosessen med vellykket resultat?

 

Håper noen evt vil svare meg!

 

[Kira77]

Hei Jygrid!

 

Jeg har MS, og skal igang med mitt første IVF-forsøk i jan/feb. Er det ikke urettferdig at vi skal slite med denne ufrivillige barnløsheten i tillegg til den alvorlige diagnosen MS tross alt er?

 

Men, men, man får ikke gjort noe med det......

 

Har rådført meg med nevrolog, og vedkommende mener at det i utgangspunktet ikke skal påvirke sykdommen med hormonene. Men man bør jo være inne i en god periode da, vet ikke hvor plaget du er? Selv så er jeg symptomfri for tiden, og har ingen betenkeligheter akkurat nå. Men man tenker jo selvfølgelig på at belastningen og stresset rundt prøverør skal slå uheldig ut. Men på den annen side, det er jo stress å gå hver måned å vente på at mensen ikke skal komme.

 

Sånn ellers vet jeg ikke om andre med MS som har gjennomført dette, men jeg tenker at terskelen for å sykmelde meg under forsøket hvis jeg merker problemer kommer til å være veldig lav. Er det noe jeg har lært meg siden jeg fikk diagnosen, så er det at det er lurt å lytte til kroppens signaler (ikke det at den ikke produserer barn da...hehe).

 

Hvor er du i prosessen, og hvor holder du til? Selv skal jeg til UNN.

 

[jygrid]

Hei og takk for svar:)

 

Jeg begynte med første forsøk på Ullevål i januar i år. Gikk på nesespray en mnd,for så å gå over til sprøyte med hormoner(husker ikke hva de het). Etter ca en mnd begynte jeg å bli nummen i den ene foten. Tenkte ikke mer over det før jeg ble nummen i den andre foten. Etter en uke eller to var jeg nummen i begge føttene opp til knærne.

 

Dette varte og varte. En gang i april gikk jeg til legen pga vond nakke. Legen hendviste meg til MR. På denne forholdsvis uskyldige MR'n fant de da en flekk i nakken min. Så var sirkuset i gang... 16 Mai i år fikk jeg diagnosen.

 

Mine symptomer på MS begynte altså (sånn jeg ser det) i sammenheng med hormonstimuleringen. Jeg er klar over at legene sier det mest sannsynlig ikke har noen sammenheng,men jeg er ikke overbevist. Selvfølgelig er stress noe som vil virke negativt på MS'n,men jeg tror ikke det var det alene som var årsaken til at min MS "kom fram i dagens lys".

 

Jeg mener ikke å være negativ,men jeg synes det er viktig å fortelle det sånn jeg opplevde det.

 

Jeg har heller ingen Store plager akkurat nå. Kan være litt svimmel og ukonsentrert til tider,men ellers bra. Når fikk du diagnosen? Går du på medisiner?

 

Å jo, det ER urettferdig og skulle slite med begge deler!!!!!

 

Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg tenker at det beste er å ta livet litt med ro. Kanskje klarer jeg bli gravid uten IVF. Hadde jo definitivt vært det beste:)

 

Men jeg ønsker det masse lykke til og håper det klaffer på første forsøk!

 

Forresten,hva sier mannen din til at du/dere må utsette kroppen din for en såpass stor påkjenning?

[Kira77]

Neeei, hva sier mannen? Han synes synd jo synd på meg som må gjennom det her, han har jo håpet i det lengste at dette skulle gå uten at vi må ty til prøverør, men dengang ei.....Han er veldig klar over at det kommer til å bli en tung tid, og at mye ansvar kommer til å falle på han, også hvis vi lykkes og får et barn. Uten den forståelsen kunne vi ikke gjort dette tror jeg.

 

Vi får bare håpe at jeg ikke får en forverringsperiode i denne tiden.....Jeg har egentlig mista litt trua, men vi må vel bare prøve videre. Ønsker jo et barn, og jeg tenker at hvis vi lykkes så vil alt være verdt det, hvis ikke så vet jeg ikke hvordan reaksjonen kommer til å bli.

 

Uansett så blir det nok eventuelt bare ett barn, ser det som viktig å begynne på medisiner så snart som mulig. Jeg går ikke på medisiner nå, pga ønske om graviditet, men skal etter planen starte med en gang et evt barn blir født.

 

Ellers fikk jeg diagnosen i mars07, etter 2 schub. Har hatt ett til etter dette, men bortsett fra litt lett fatiuge av og til så har jeg ingen plager, og jobber fullt. Kroppen min ser foreløpig (heldigvis!!) ut til å ha evne til å "helbrede" seg selv, iom at jeg ikke har noen restsymptomer. Scubene mine har også vært relativt kortvarige, så jeg krysser fingrene for at denne trenden fortsetter.

 

Ønsker lykke til til deg også, uansett hva du bestemmer deg for. Fullførte du forresten forsøket? Og har dere prøvd noe siden?