Trodde jeg var psyk i hodet...

[Anonym bruker]

Hmm... Vet ikke om det tjener til noe, men tenkte jeg skulle fortelle om hvordan jeg opplevde svangerskapene, nå som jeg kan se tilbake på de.

Da jeg ble på vei med førstemann, var både jeg og kjæresten min altfor unge. Ingen av oss hadde utdannelse, han gikk fremdeles på videregående. Likevel var jeg lykkelig som kua i egget, og følte meg helt uovervinnelig. Det var absolutt ingenting jeg ikke kunne takle! Da jeg var fem måneder på vei, omkom kjæresten min i en trafikkulykke. Fremdeles fryktet jeg ingenting i forhold til det å bli mor, enda utgangspunktet neppe kunne vært dårligere.

Jeg var aleine i 9 år. Så traff jeg min nåværende mann. Noen måneder etter vi giftet oss ble jeg gravid med nummer to. Da var jeg universitetsutdannet, hadde en mellomlederstilling, og vi hadde god økonomi. Med andre ord passet det veldig bra å få barn igjen nå. Likevel gikk jeg rett i kjelleren. Dundret i betongen med et klask, og var sikker på at jeg var blitt gal. For jeg ønsket absolutt ikke dette barnet. Jeg ville heller kaste meg på elva, enn å få et barn til nå. Eldstemann var jo blitt så stor, skulle jeg virkelig begynne helt på nytt nå?

Etter noen måneder innfant jeg meg med situasjonen, for tross alt hadde jeg jo til tider ønsket meg en datter. En datter jeg kunne kle opp i rosa klær og flette håret på. Da vi var på ultralyd viste det seg at jeg slett ikke skulle få noen datter, men en sønn til. Og dermed gikk jeg rett i kjelleren igjen. For hva skulle jeg med enda en sønn? Den tanken hadde ikke engang slått meg, og jeg ønsket det slett ikke. Verden raste sammen igjen, for nå var det bare en hvilken som helst unge der inne, en unge jeg ikke følte noenting for.

 

I ettertid forstår jeg at det var en depresjon. Jeg kom heldigvis gjennom det, men mens det sto på var jeg verdens dårligste mor og rett og slett et forferdelig menneske som kunne avsky sitt eget barn på den måten. Trodde jeg.

 

Jeg skriver dette for å vise at kvinner kan være urasjonelle vesner som ikke alltid klarer å tenke fornuftig og logisk når hormoner raser i kropp og sinn. Enten er vi uovervinnelige uansett hvordan situasjonen rundt oss er, eller vi er på randen av psykisk ruin selv når livet smiler til oss og alt ligger til rette for å bringe et barn til verden.

Det er med andre ord håp, du er ikke gal og vil komme gjennom det utroligste med vettet i behold.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei.. Så bra at du har kommet deg til hektene igjen!!! Hvordan? Fikk du noe hjelp?

 

Sliter selv med det tror jeg. Min sønn er 5 måneder gammel, og jeg er generell nedstemt og til tider driiiiit deprimert. Som nå! ALt ligger til rette for meg og at jeg skal ha det bra allikevel har jeg det bånn!! Noen tips?