flere i samme situasjon?

[Anonym bruker]

flere som ikke bor sammen med barnefaren? og som evt ikke er sammen? litt ensomt å ikke ha noen å dele "plagene" og den siste ventingen med. å hvordan gjør dere det med fødselen når den starter? jeg skal ringe når det er noe på gang, så møtes vi på sykehuset. er førstegangsfødende og bor på en litn plass et stykke unna sykehuset, så bekymrer meg litt for å evt være alene når det starter..men jordmor har sagt at ting kan ta tid når det er første gangen så håper egentli det gjør det.. flere som er i litt samme situasjon å bekymrer seg for noe sånt..?

[Doxy *mama*]

jeg og samboer flyttet fra hverandre i midten av svangerskapet. Vi er absolutt ikke kjærester og har ikke kontakt. Men jeg har tenkt å si ifra når babyen har blitt født, og så la det bli opp til ham om vi går i mekling eller ikke. Angrer ikke et sekund på valgene mine, trives kjempegodt og er mer lykkelig nå enn før HAr både famile og venner som er fantastiske og stiller opp (ingen familie der jeg bor dessverre), og har 3 stykker som mer enn gjerne vil være med på fødselen: min mor, min bestevenninne, og en nær venninne som har støttet meg hele veien.

Jeg bekymrer meg også for å være alene under fødselen, at de ikke skal nå frem... Men satser på at det ordner seg

 

Klart det har til tider vært tøft, spessielt med tanke på at ingen andre er rundt meg og får oppleve "magen", sorger og gleder 24/7. Det å bo alene er og en real utfordring som gravid. MEN, som jeg nevte: har mange fantastiske mennesker rundt som støtter opp, og hver dag er det noen som spør om den kommer snart, fordi de gleder seg til å møte den lille

 

Uansett hva som skjer, så vet jeg at jeg er sterk nok til å klare meg, og skal gi babyen min det beste livet den kan få Så nå går jeg bare å venter på at den skal komme ut (termin 13.des)

[Anonym bruker]

takk for svar:)

godt å høre at det er flere i samme situasjon, jeg og samboer gikk fra hverandre nå på slutten av graviditeten vi også, etter det har jeg egentli følt meg mutters alene i verden. men har jo familie og venner som er kjempeflinke å stiller opp, men det bare føles så tomt uten han når han har vært der hele tiden..men han skal være med på fødsel og vi skal se litt hvordan ting går etterhvert med oss..så håper jo det ordner seg etterhvert.

 

 

[Doxy *mama*]

Tankene endrer seg etterhvert

Dersom dere finner ut at dere vil prøve når ting roer seg, og at dere blir lykkelige sammen igjen, så: toppers!

Men, dersom dere ikke gjør det, så ikke fortvil, ting ordner seg det vet jeg ALT om! Klart jeg er redd, bekymrer meg for både det å være mamma, og det å være singel alenemamme på leting etter en evt ny partner.... men ting lover veldig godt akkurat nå

Så jeg bare gleder meg til fremtida med min lille, så kommer resten av seg selv

 

Lykke til <3

[Anonym bruker]

Jeg er også alene og har vært det hele svangerskapet, skal ikke ha noe kontakt med bf.

 

Jeg bor også langt borte, og er heldig og har god støtte =) jeg også har mange venner som har tilbudt å bli med, men min beste venninne tilbudte seg fra dag en og skal bli med i ambulansen og ta bf`s plass.

 

Kjenner til savnet om noen som kan ta på magen og gi meg den form for omsorg bare en partner kan gi, for jeg kjenner jeg er litt underernært på kos å klem nå... men jeg får ta igjen på lille gullet når han kommer =)

 

Lykke til =) synes vi alenemammaer er utrolig tøffe =)

[Mini pluss]

Ja - dere alenemammaer ER utrolig tøffe. Hatten av for dere!!!

Ønsker dere alle lykke til. =) Klem