NÅ har det klikka for meg, ass!

[glimt_i_magen]

Jeg er og blir hormonell, men jeg skulle jo ønske det kunne gi seg. Det er nesten som jeg blir verre de dagene før jeg egentlig skulle hatt mensen! Da blir jeg skikkelig fæl, nesten så jeg ikke orker å være våken med meg selv. Nå er jeg plutselig sjalu også! Chriiiist!

 

Og i går skulle jeg gi kjæresten min en klem, også stinka det skikkelig stygg parfyme av han! Sånne som gamle damer går med! så spurte jeg hvorfor han lukta kvinnfolkparfyme. Han bare lo av meg, og sa at den eneste parfymen han lukter er min. "Nei, jeg går i alle fall ikke med SÅ stygg parfyme!!" skikkelig snurt, liksom. Så sa jeg "Det er jo bra for deg at du har svart jakke på deg, slik at det ikke synes om du har leppestift på klærnaa!".. da satt han seg bare ned ved siden av meg og holdt armen rundt meg. Men da synes jeg det stinka sånn at jeg måtte bytte sofa. Stakkars fyr.. Han er jo så tålmodig mot meg, han skjønner jo ingenting!!!

 

Det viste seg at denne parfymen var deodoranten jeg kjøpte til adventskalendern vår. Jeg hadde altså tatt helt feil når det gjalt å tyde hva slags lukt deo'n var. Jeg la meg langflat etterpå og sa unnskyld. Jeg _OVERreagerer! jeg har jo ingen grunn til å være sjalu, han er jo min til døden:)

[Anonym bruker]

synes du overdriver litt, for ingen som sier vi blir direkte frekke av hormoner. Gretne kan vi bli men ikke stygge og frekke. Vi velger da ord med omhu om vi vet at vi er litt "sure inni oss"..

 

Synes du overdriver litt, men det er kansje bare meg....

håper ikke du overeagerer med svaret fra meg , for du er vel forberedt på å få direkte svar på innlegget du har sendt inn. Både negative og positive...

 

Jeg er 30+ og ingen av graviditetene har gjort meg så hormonell at jeg har blitt sånn som du beskriver.... men det er bare kansje meg igjen ....

[glimt_i_magen]

Joda, jeg takler negative kommentarer. Men nå er jeg ekstremt hormonell, jeg har helt forandret personlighet til tider. Jeg mener ikke noe med å gjøre det, jeg sier ting jeg ikke mener og jeg er helt forbauset over at han klarer å takle det. Han blir jo irritert noen ganger han også, men han takler det meste og er tålmodig. Fra og aldri å ha kranglet om noen ting, kan det bli dårlig stemning nesten annen hver dag. Jordmor har tilbudt seg å hjelpe oss, om samboeren min synes det går for langt. Han har lovt å si i fra, og det stoler jeg på.

 

Sist gang jeg var sånn her, var jeg i puberteten... og den var vanskelig både for meg og mora mi. Da var jeg ikke snill, men det er vel kanskje bare meg som er ekstrem. Jeg er jo mer voksen nå enn når jeg var 13 år, så jeg takler det jo 10 ganger bedre enn for 10 år siden... Men jeg kan enda se spor etter frekkheten og surheten. Så jeg er ikke bare litt sur innimellom, jeg er en skikkelig graviddame- men med god nok oppdragelse til ikke å skrike til fremmede (jeg har hørt om de)...

 

 

Beklager, men jeg måtte bare forklare meg... Jeg er ikke slem og frekk med vilje, sånn hadde jeg aldri oppført meg mot noen!

[Anonym bruker]

hehe....forstår

 

Høres ut som du har en meget tolmodig mann:)

smil å vær glad hver eneste dag hehe;)

 

jeg har det også sånn noen dager ,...hjelper å skrive dagbok...

lykke til:)

[glimt_i_magen]

Joda, han er helt fantastisk!

 

Det er litt vanskelig å styre, noen dager er jeg helt fin. Men så skjer det ting, som for eks jeg ikke orker å henge opp klær pga ryggen... da blir jeg så skuffa over meg selv, og får så dårlig samvittghet for at han må henge den opp for meg, at det kan bli litt mye. Da kan jeg bli litt snurt i måten jeg snakker på.. for han oppleves det som at jeg er frekk, men jeg blir bare så lei meg. Men han forstår det meste. Og han kommer til å bli en like fantastisk far, som kjæreste for meg:) Men skal huske på dagbok, pleide å skrive det før.

[Eplejuice Fødeklar]

Ærevære den som greier å kontrollere hormonutbrudene sine sier jeg bare.

 

 

[Anonym bruker]

Høres ut som du har det HELT forferdelig om dagen. Syns virkelig du skal sette deg ned å tenke over ALLE de posistive tingene ved graviditeten, og ikke minst den tålmodige kjæreste din. Ikke ha all fokus på smerter, hormoner, ryggproblemer osv.......

DET ER JO SÅ MYE Å GLEDE SEG TIL!!!!!!!!

[Eplejuice Fødeklar]

Syns du skal sette deg ned å finne ut hva du har i mot meg jeg anonym.

Som greier å vri alt jeg sier til negative ting.

 

Eller husker bare at jeg er ærlig å sier når jeg føler at alt er helt dritt, å overser innleggene hvor jeg syns ting er positiv.

 

Er det noen som er negativ og sprer gørr er det jo du.

Jeg angriper i allefall ikke andre.

[Thessa og Bebbis]

Jeg føler sååå med deg!!! Og jeg vet så sykt hvordan det er!!!

Er også blitt sjalu og jævelig. Siden min samboer skal på julebord på lørdag og vi bor ett stykke unna sentrum foreslo han at han kunne sove i gamle leiligheten vår. Da begynte jeg å grine og automatisk tenkte jeg på at han sikkert ville ha fri fra meg! (er mye søte jenter på jobben hans, som dukket opp i hodet mitt i tillegg) Han var bare så søt tilbake og holdt rundt meg stakkars. Hehe.. Hva faen feiler det meg?

Jeg må slutte!! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei Lypsyl!

 

Jeg har ingenting imot deg eller mente heller ikke å angripe noen. Jeg bare svarte det jeg følte da jeg leste innlegget "NÅ har det klikka for meg, ass" (kanskje jeg gjorde det feil ved ¨trykke svare på akkurat ditt innlegg?) Første gang jeg svarer på innlegg her inne. Mente ihvertfall å kommentere det Glimt imagen først skrev.

 

Syns kanskje det var å overdrive litt, men det er min mening. Håper ihvertfall at det går over snart, det å gå gravid skal jo være kos, og en fin tid å huske senere :-)

[Anonym bruker]

Whatever anonym kl. 16:23. Det å gå gravid er ikke bare kos, det er en påkjenning. (anonym som ikke har vært her før)

[Thea3]

Jeg er også 30+, men er kjempehormonell. I dag var det redd før jeg ga en kollega av meg en "springskalle" ( i alle fall i tankene mine:-)). Jeg har mye mindre kontroll over hormoner og humørsvingninger. Dette er mitt tredje svangerskap og jeg er like hormonell hver gang.

[Maren 84]

Hei alle hormonbomber.

 

Jeg skjønner deg veldig godt glimt_i_magen. Alle vet da at man kan bli veldig hormonell under graviditeteten, kroppen går igjennom store forandringer og det skulle bare mangle at man kan reagere litt på det, både fysisk og prykisk. Jeg er veldig hormonell selv til tider, men trøster meg med at det er normalt, selv om det kan være vanskelig å tenke positivt til tider. Men det går over og når alt kommer til alt så er jeg bare glad og lykkelig over graviditeten.

 

Og til deg anonym, kjenner jeg blir irritert når jeg leser innlegget ditt og syns det er litt drøyt å si at folk overreagerer når du tydeligvis ikke har peiling på hva det er snakk om. Glad skal du være for å slippe disse hormonene, men ikke hakk ned på dem som får dem. Alle graviditeter er forskjellige og du har vel ingen rett til å nomalisere det ene forran det andre. Men det at du gjør deg anonym i innlegene dine sier vel egentlig at du kanskje ikke står for det du sier heller.

 

Klapp på skulderen til de tålmodige kjærestene våre. Men som min samboer sier til meg når jeg har en dårlig dag og ting går litt ut over ham; "det skulle bare mangle at litt går ut over meg også, det er da ikke bare du som skal ta alt." Og nei det er det ikke, vi er to om dette. Men ja, jeg er veldig takknemlig, både ovenfor den fantastiske samboeren min og det lille nurket som vokser inni meg. Og hormonene....de er der for å ta vare på nurket mitt så måtte de bare komme:)

 

[glimt_i_magen]

Å, så "bra" at jeg ikke er alene om det verste i graviditeten. Kvalmen kan jeg ikke klage over, trøttheten har gitt seg (bortsett fra at jeg har stort søvnbehov fra før av), mensmurringer (de er jo så mye mindre vondere enn det jeg er vant til) og alt annet...! Det er hormonene som er verst, og de begynte i uke 2 av svangerskapet- som PMS... Etter dag en etter befruktning var jeg kvalm og dårlig- bilsjuken kom på dagen! Det var rart det. Hormonene kom med stormen og gav seg litt etter at jeg fant ut at jeg ble gravid, men kom for fult igjen dagen på 8 uker. Nå har de blitt litt bedre, selv om jeg fortsatt merker at jeg ikke er normalt.

 

Får håpe jeg lar mora mi slippe de hormonene i jula, da skal jeg skamme meg, altså! men noen ganger blir jeg åpenlyst irritert på kjæresten min foran mora hans og sånn, det er flaut!!!! Nå er bilen ødelagt og han HATER når jeg snakker om å kjøpe ny. Hva skal man med en 82-modell som fusker, streiker og har de verste lydene siden WW2? Det skjønner jeg virkelig ikke. Det er sikkert bare fordi han ikke får røyke i nye bilen, om jeg skal betale på den... Tror ikke han er klar for å slutte å røyke, sånn som jeg er til tider. Røyken ute er pausen hans, liksom:)

 

Men han er kjempesnill:) Fordi jeg hadde lyst på cola mens vi så film, satt han på pause og gikk på butikken:) Neppe jeg hadde giddi det... han kunne jo ha venta til filmen var ferdig.

 

Nå har jeg kjøpt en del babyklær, og det lindrer masse på hormonene! Når jeg sitter og nyter synet av det baby skal ha på seg, blir jeg varm inni meg, vanskelig å bli sur da! Har vaska en dress og en body som lukta rart, og de henger på stativet- jeg gleder meg til å vaske alt:D

(i dag er jeg ikke sur, er positivt til AAALT... ) Men jeg kjenner jeg er litt rastløs og ser på kalendern på mobilen 5 ganger for dagen og teller dagene til ultralyd- det er ingen overdrivelse! haha!

[million dollar baby]

 

Uff jeg føler så med deg "glimt i magen". Selv har jeg vært skånet for de værste hormonene, men min beste venninne var ikke like heldig.

 

I begge hennes svangerskap skiftet hun helt personlighet og ble helt ulevlig å være med. Hun klarte faktisk å holde det ganske godt skjult for oss venner, men mannen hennes fikk derimot gjennomgå så det holdt.

Hun ble mistenksom, kontrollerende, negativ og frekk - helt det motsatte av hva hun egentlig er (snill, god, omsorgsfull, positiv og alltid glad).

I ettertid har hun sagt at hun kunne ønske at noen hadde tatt tak i henne og bedt henne prøve å "skjerpe" seg. Men det var jo ikke så lett siden det var mest mannen og hans familie som fikk oppleve dette.

 

Det er et ordtak som heter: "det er når man minst fortjener det at man mest trenger det" - nemlig den ekstra klemmen og omsorgen - på tross at man så absolutt ikke fortjener det.

 

Desverre klarte ikke mannen til min venninne å leve opp til dette ordtaket, og de er i dag derfor ikke sammen. Han gikk fra familen da yngstemann var kun 3 mnd.

 

Jeg forteller deg dette kun for at jeg vil deg godt. Jeg tror selvfølgelig ikke at dette vil skje med deg, men det er sikkert greit å høre værst mulig utgang av en hormonell oppførsel.

 

Mitt råd er å prøve å fortelle mannen din minimum en gang om dagen at du setter så pris på han (at du er glad i han, takke for at han er så forståelsesfull, at du er så glad for at han skal bli far til ditt barn el.) Det virker jo som om han er veldig snill mot deg:)

Samtidig skader det ikke å si unnskyld i forkant for det ene eller andre skjeve ordet du kan komme til å si i løpet av dagen. Man kjenner som regel på seg når man er i ubalanse. Litt fleiping om hvor tullete du oppfører deg innimellom kan kanskje også gjøre det hele litt lettere. Det viser at du ser hvor "rock and roll" du er i hormonene om dagen, og at dette ikke er normalen.

 

Du virker som en flott jente som har en fantastisk mann. Ta vare på det fine dere har og ikke la noen dumme hormoner ødelegge starten på deres foreldreskap!

 

Mange klemmer og lykke til!!!!

[glimt_i_magen]

Han er en person som verdsetter familie og meg veldig høyt. Så om vi går fra hverandre så er det nok jeg som går, enten fordi jeg vil han bare vel eller fordi jeg føler noe annet. Men jeg er jo så utrolig forelska i han og at han er hos meg, er jo helt fantastisk! Jeg setter så stor pris på alt han gjør for meg, og han får daglig vite det, gjerne hver time får han vite det.

 

Nå har jeg heldigvis funnet ut roten til mitt hysteri. Jeg blir stressa av at han ikke er der, skjønner ikke hvorfor. Har klart meg fint alene hele livet. Også blir jeg mer og mer sliten, og kjenner ikke mine begrensninger. Da blir jeg fort sur og irritert, men nå slapper jeg av så mye som mulig, og tar ting som det må komme. For ikke å slite meg ut og ikke å bli sint. Ikke rart jeg blir litt irritert på meg selv, når jeg blir sliten i beina av å gå en time i byen... mens jeg før kunne gå rundt i timesvis og være like pigg.

 

Jeg er mer bekymret for forholdet til bestevenninna mi,.. sånn som det er nå mellom oss, er det som et forhold som går under. På en måte.