Hvordan er det mulig?

[Born2BE]

Så har det som ikke skulle skje, skjedd! Jeg var gravid med nr. 4 i uke 14....trodde jeg.....og har i dette svangerskapet vært kjempekvalm, kjempetrøtt og VELDIG gravid.(Mye mer enn med de andre, vi var nesten sikre på at det måtte være tvillinger). Magen vokste tidlig.....var tross alt fjerdemann. Fredag fikk jeg en blødning da jeg var ute å gikk og kjente at "hjertet datt som en sten i magen". Jeg har hatt to SA tidligere og kjente "lusa på gangen", ringte derfor legevakten og de sa dra hjem og slapp av. Etter tre lange timer på sofaen bestemte jeg meg for å dra på akutten. Kunne ikke se vitsen med å ligge stille som en mus i flere dager, hvis det likevel hadde gått skeis. Der fikk jeg ultralyd og SJOKKET, fosteret hadde vært dødt siden uke 5! Det var jo bare såvidt begynt å bli noe! Hvordan kunne jeg da være så dårlig, svimmel, trøtt, uvel, tissetrengt, fått så store pupper, stor mage og vært så kvalm? Når det hadde dødd for så lenge siden? Hvorfor gikk det ikke noen varsellamper på kontrollen samme uke hos legen, som ikke fant noen fosterlyd enn hvor mye hun lette! Jeg hadde ikke god følelse, men man godtar forklaringen man får fra de som skal ha greie på det.

Uansett er det grusomt å ha trodd at man snart var i 14. uke og så hatt et narresvangerskap! Jeg har tilogmed vært gravid 5 ganger før, med 3 fullbårne og burde ta signalene på at noe var galt og GJORDE DET IKKE, HVORDAN ER DET MULIG??

Ikke vet jeg, det jeg vet er at jeg idag har hatt min "minifødsel" etter å ha tatt tabletter i tre dager......smerter som førte til innleggelse og 3 doser morfin....men min største smerte er i mitt hjerte over dette vi var så innstilt på og som ikke ble.

Jeg lukker den smerten inn der mine to andre "ufødte " er og vet de vil følge meg livet ut.

 

[Storepus - gir ikke opp]

Jeg har opplevd det samme som deg og det tok nesten knekken på meg. Jeg var gravid for første gang i fjor og tenkte lite på alt det som kunne gå galt. Hadde ømme, større pupper, stikking og murring i magen og en voksende mage. Tenkte egentlig at jeg aldri hadde ant at det skulle gjøre så "vondt" å være gravid, men viste jo heller ikke bedre. I uke 15 fikk jeg litt brun utflod som ble til litt blod og som så stoppet opp. Jeg fikk panikk og dro rett på legevakta. Legen fant ingen hjertelyd, men sa det var ganske vanlig. Ble sendt videre til ul på gyn pol og der fant de en liten sak som tilsvaret et foster i uke 7. Jeg fikk valget mellom piller og utskrapning og valgte det siste. Orket ikke tanken på å "gjøre det selv". Ville ha det ut av kroppen med en gang.

 

Denne opplevelsen er det tøffeste jeg har opplevd. Etter dette har jeg hatt en spontanabort og to svangerskap utenfor livmoren senest for 2 uker siden. Fjernet da den ene egglederen. Ingenting kan sammenliknes med det som skjedde i fjor. Det har herdet meg, og gjort at jeg lettere har taklet alt det andre som har hendt.

 

Jeg føler så inderlig med deg og forstår følelsen av fortvilelse, sjokk og ikke minst sorg.

 

God klem fra meg til deg :-)

[solsikke76]

Hei, Born2BE. Din historie er så lik min, at jeg bare måtte skrive her. Vi skulle også ha nr. 4. Jeg har alltid vært relativt frisk i mine svangerskap. Dette sv.skap ble jeg trøtt og kvalm i 6.uke, og klarte såvidt å gå på jobb. Var oppblåst og fikk bekkenløsning i uke 8. Tenkte også at dette kan være tvillinger en stund, siden jeg var dårligere. Har likevel vært nervøs hele sv. skap for at noe skulle være galt, men har tenkt at det bare er jeg som er overnervøs. Legen fant ikke hjertelyd i uke 11, og ikke i 13. Sa til henne at jeg var så redd for MA, da jeg har hørt om flere i nær omkrets som har opplevd det. Hun tok ikke min bekymring alvorlig. Rett over 13 uker fikk jeg blødn etter samleie, som ikke gav seg. Var to fryktelige dager hvor jeg ikke fikk ul, og måtte gå i uvisshet om babyen levde. Til slutt, da jeg også fikk rielign. smerter, ble jeg henvist til ul, og etter mange timers venting, fikk vi konstatert det jeg da hadde vært så redd for. Gyn. fant ikke noe foster, bare tom plommesekk. Fikk heldigvis utskrapning samme kveld, da hun trodde det kunne vær blære mola, en sykd i morkaken, og ville ta prøve av restene. En fæl opplevelse, å miste etter så mange uker, og så få vite at det ikke var noe foster der.

 

Dette var en uke siden i går. Nå går det lettere. Tenker masse på det, og kommer nok til å gjøre det lenge. Likevel, det er lettere, heldigvis. Og midt oppi alt er det deilig å kjenne energien som kommer tilbake, etter så mange uker i "koma".

Nå håper jeg at de ikke finner den sykd. Hun som opr, trodde ikke det var det, da hun så bildene, så jeg håper. Får nok svar på det om en uke eller to. Hvis det ikke var det, kan vi beg å prøve igjen ganske snart. Må bare få lokke mannen med en gang til.

 

Lei meg for at du ogå har opplevd dette, utrolig trist.

Jeg kjenner at det er en trøst å ha våre tre friske barn rundt meg, og er veldig takknemlig for dem.

 

Lykke til videre!

[Born2BE]

Hei!

Utrolog godt å se at jeg ikke er alene.....selv om jeg jo VET at jeg ikke er det.....men det er noe med å høre om andres historie som gjør at det på en grotesk måte trøster. Det er vel derfor det heter felles skjebne.....felles trøst også.

Livet er fullt av prøvelser og jeg tenker det er bra vi ikke vet hva morgendagen bringer. Jeg er forøvrig veldig frustrert over at jeg ikke fikk urskrapning som dere, for da ka man raskere prøve på igjen og det går også gjerne lettere. Nå må jeg bare gå her å blø....og gudene vet hvor lenge.....leste om ei her inne som hadde blødd i 7 uker etter disse tablettene....så jeg vet ikke hvos oppløftende det var å lese det akkurat.

 

Les ellers innlegget mitt i debatten " er det noen med gode eller dårlige erfaringer med tabletter som skal få ut restene etter MA". Da får du litt mer av min historie de siste dagene.

 

Ellers veldig trist å høre om deres historier også (dere to som har svart) jeg føler med dere dypt i hjertet mitt. En klok dame sa....count your blessings....det er noe å ta med seg.....men man vil likevel føle at det mangler en......

 

[Born2BE]

Jeg finner ikke ord for hva du har gått igjennom der siste året. Du må være kjempesterk for å klare å stå oppreist etter alle disse prøvelsene!

Nå føles det som ingenting det jeg har vært gjennom i forhold til deg....så skal DU trøste MEG! Jeg har tross alt tre friske barn.

Du burde fått medalje!

Jeg håper du ikke gir opp håpet, ha troen så skal du se du lykkes en dag!

 

Varm klem tilbake

[Born2BE]

Sorry, ble mange skriveleifer der...

 

[Storepus - gir ikke opp]

Hei Born2BE. Jeg må bare være sterk, vist ikke hadde jeg bukket under.. Jeg trøster meg med at på ett eller annet tidspunkt så vil det skje, og den dagen jeg sitter med en liten baby i armene så vil alt være verdt det. Jeg har selvfølgelig mine dager der alt er bare helt jævlig. Jeg har vært flink å prate om alt det som har skjedd og det tror jeg har vært til stor hjelp. MEN jeg har jobbet mye med meg selv for å takle gravide venner, det å bli tante, nybakte mødre og små nydelige babyer. Det er stor missunnelse, men etter hvert har jeg tenkt at jeg må glede meg for andre men at det er lov å synes at det er urettferdig. Det er mange ganger jeg har grått etter å ha gått fra et babybesøk. Den sorgen forsvinner ikke i nærmeste fremtid, den sitter dypt i hjertet.

 

Det er godt mulig at du ikke fikk tilbud om utskrapning fordi det å ta piller er billigere for sykehuset. Det er en ganske kynisk tanke, men det forundrer meg ikke. De prøvde å pushe piller på meg også, men jeg ville ikke.

 

Ha en fin dag Born2BE

[Born2BE]

Hei Storepus!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til videre! Håper du får det til og skulle det ikke bli egne, så er det jo mange søte barn uti verden som trenger en god mor og et godt hjem.

 

Ha en god helg!