Min fødselshistorie. (veldig trist og veldig langt)

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Torsdag 27. nov var jeg ganske bekymret på kvelden, da jeg ikke kjente de vanlige sparkene på kvelden. Jeg kjente heller ingen ting på fredag morgen heller. Jeg dro på jobb som vanlig, og tenkte at jeg kommer sikkert til å kjenne spark utover dagen. Men bekymringen bare økte. Jeg satt og kjente på magen og prøvde å finne ut hva som var hvor. Jeg fant en fot høyt opp på venstre side av magen. Men når jeg dyttet på den, så var det ingen reaksjon tilbake. Vanligvis ville jeg fått en liten dytt tilbake, og sånn kunne vi sitte og dytte på hverandre lenge. Men nå tenkte jeg bare for meg selv at dette var bare veldig veldig feil. Jeg ringte til føden, og fikk time med en gang. Hele veien inn til sykehuset satt jeg og kjente på magen og håpet at jeg skulle kjenne tegn til liv. Men det uteble.

 

Jeg kom inn på sykehuset ti på tre. Mannen min var på vei hjem fra jobb, men hadde enda 40 min busstur igjen. Jeg skjønte at det var noe galt med babyen med en gang jeg så ultralyd bildet. Babyen lå helt stille og rørte ikke på armene. Brystkassen var helt stille, og jeg så ikke noe bankende hjerte. Da jordmor fortalte at babyen var død, visste jeg det egentlig alerede. Da mannen min kom til sykehuset, fikk vi snakke med jordmor og lege om hva som skulle skje. Det ble tatt masse prøver for å se om det var noen infeksjoner. Etterpå dro vi hjem. Vi ville bruke kvelden på å fordøye opplevelsen og tenke igjennom hva vi ville gjøre sånn at vi ikke kom til å angre på noe. I tillegg har vi jo verdens nydeligste lille jente hjemme, som måtte hentes i barnehagen og stelles for kvelden. Vi fikk ringt nærmeste familie også, og svigers kom ned for å være barnevakt.

 

Lørdag morgen kl 9 dro vi inn på sykehuset igjen for å bli satt igang. Jeg fikk 2 piller kl 10, og måtte ligge med disse i 2 timer. Så kunne vi gå ut en tur. Vi dro da ned på en barneforetning og kjøpte en liten body, bukse og lue i str 40. Så dro vi hjem og spiste lunsj sammen med vesle jenta vår.

 

Fra ca 14.20 har jeg regelmessige rier med 5 min mellomrom, men de er ganske svake. Jeg undersøkes på nytt kl 16, og det har åpnet seg litt. Får to nye piller, og må ligge med de i 2 timer. Riene tar seg gradvis opp, og er like regelmessige med 5 min mellomrom. kl 22 15 har det åpnet seg så mye at de klarer å få tatt vannet. Det var veldig mye fostervann som kom. Mye mer enn det som er normalt. Riene blir sterkere, og kl 23.30 varer de i 40 sek med drøyt 1 min mellom. Kl 01.20 føler jeg at jeg trenger noe for å kunne slappe av, da riene begynner å bli ganske vonde. Jeg får akkupunktur, som jeg ligger med i 30 min. Jeg vet ikke hvor mye det hjelper, for riene blir stadig sterkere. Kl 2 orker jeg ikke mere, så da blir jeg flyttet over på en fødestue og får lyst gass. Dette hjalp litt på de verste toppene. Jeg sto i en prekestol og supet lystgass for harde livet. Da klokken mermet seg 3 hadde jeg innmari vondt, og jeg syntes smerten var bare helt meningsløs. Jeg skulle jo føde en død baby, og da blir smerten så mye verre når jeg vet jeg ikke får med meg babyen hjem. Jeg tror pressriene kom ca 2.55, og da hadde jeg både rier og pressrier som bare raste over meg i et voldsomt tempo. De kom helt uten forvarsel, og jeg kjente at magen bare snørte seg sammen. Hodet kom ut nesten før jeg fikk begynt å trykke. Kl 3.10 fødte jeg en liten guttpå bare 27,5 uker. Han var 38 cm lang og veide 1260 g. Hodeomkretsen var 26 cm. Han var bare helt nydelig, og vi gråt og tok bilder om hverandre. Det er en følelse som ikke går ann å beskrive. Vi fikk være alene med gutten vår en god stund. Så kledde vi på ham, og la ham i en liten seng. Vi la et lite bilde av storesøster ved siden av, sånn at hun kunne passe på ham.

 

På søndagen hadde vi en avskjedsstunn med nærmeste familie. Vi fikk fortalt litt om følelsene, og at gutten vår heter Balder og hvorfor vi har valgt dette navnet. Etterpå hadde vi litt alenetid bare vår lille familie på 4, hvor vi fortalte storesøster at babyen hadde vært veldig syk og ikke kunne leve lenger. Derfor måtte babyen bli igjen på sykehuset, og vi måtte dra hjem uten. Etterpå hadde vi vårt siste farvel med lille Balder før han ble hentet av en barnepleier og vi dro hjem.

 

Dette har vært den verste helgen som går ann å tenke seg. Og 30. november vil alltid være en spesiell dag for oss. Lille Balder vil alltid være i våre hjerter, og vi vil minnes ham og hjelpe vår lille gulljente og fremtidige barn med å huske på bror som ikke fikk leve sammen med oss. Det er et stort tomrom i livet vårt.

 

Men smerten og sorgen blir gradvis lettere å bære for hver time og dag som går. Vi har mange fine bilder, og jeg holder på å lage album og en minne eske. Det blir lettere og lettere å snakke om Balder uten å knekke helt sammen, og vi vil at han skal være et naturlig samtaleemne hjemme hos oss.

 

I dag fikk vi også en telefon fra sykehuset, og de har funnet ut hva som feilte Balder. Han hadde en tumor på hjertet, og denne hadde utviklet seg etter ultralyden i uke 18. Dette var noe som er uhyre sjelden, og ikke noe som kunne vært gjort anderledes uansett. Vi kommer til å få ekstra oppfølging ved kommende svangerskap.

 

Vi har fått utrolig god oppfølging og støtte fra både leger og jordmødre ved sykehuset, og dette har hjulpet oss veldig i sorgprosessen. I tillegg så har vi fått masse god støtte fra familie og venner, og jeg føler vi bearbeider sorgen på en god måte.

 

Tusen takk for alle de gode ordene jeg har fått her inne. Måtte ingen andre oppleve noe lignende.

[novembergutten:)]

Sitter her og leser og dette var ikke noe greit å kjenne på seg..som om det er like virkelig for hvem som helst, inkl. meg selv..en vet jo virkelig ikke om det skjer en selv..selv om alt er som det skal gjennom hele sv.skapet...synes det er tøft at du deler historien din, iallefall hvis du har "pratet"/holdt kontakt med folk her på bim over tid...da ser man liksom andres ventetid blir mindre mot fødsel, også sitter en der uten den samme følelsen, nettopp fordi det som har skjedd, er et faktum... Roser deg for det..vet ikke hva som fikk meg til å svare innlegget ditt, bare satt og ordene falt på tastene..hmm..rart.. Ønsker ihvertfall lykke til i fremtiden og må si dere er sterke som gjør dette som har skjedd til et tema som kan prates om...det gjør det lettere for sinnet å bære for å bruke litt store ord...hmm... Beste ønsker fra meg...

[hannes]

Ufattelig trist å lese. Håper dagene sakte men sikkert blir lettere for dere. Ta godt vare på hverandre.

[Astarte]

Så ufattelig trist å lese og jeg kan bare forsøke fatte hva dere går igjennom nå. Ta godt vare på hverandre igjennom sorgen og at den etterhvert blir lettere og går over i minne..tenner ett lys for lille balder i kveld og sender dere mange varme og gode tanker...

[Feb09]

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive, men ville bare si at historien din var så utrolig trist og veldig sterk å lese. Sender dere mange varme tanker, og håper dere klarer dere etter forholdene bra sammen. Livet er bare så utrolig urettferdig noen ganger! Her sitter jeg å kjenner masse liv inni magen, og så skal dere oppleve noe sånt! Nei, det er ikke lett å forstå Men, uansett skal du vite at mange tenker på dere, og sender varme trøsteklemmer;)

[Anonym bruker]

www.englesiden.com

 

Et flott fellesskap for oss som har mistet.

[Anonym bruker]

Gråt når jeg leste historien din.. bare tanken på at det kan skje er utrolig trist... Man rekker jo å bli ganske glad i babyen/magen og sparkene selv om man aldri har sett han/henne...

Klemmer