Dobbel glede, dobbel bekymring, dobbel sorg...

[Minilille]

Må bare fortelle at jeg forlater dette forumet.. Vi hadde så vidt vendt oss til tanken og gleden over at det var to da det gikk så alt for alt for galt. Selv om jeg var litt ekstra bekymret siden det var to følte jeg meg så trygg, nesten halvveis, og i allefall halvveis til tvillingsvangerskap å være..

 

Så alt for alt for tidlig ble de født. Men de var så fine, så perfekte der de lå og så ut som de sov og holdt hverandre i hendene. Vi skal aldri glemme de, sov godt der dere er!

[Alle gode ting er 3:)]

Så vondt å lese! Må være helt forferdelig å oppleve.. Ta godt vare på hverandre og støtt hverandre gjennom den tøffe tiden. Skjønner at dere har det vondt nå..Vil bare gi deg en klem.

[Bassen&Spira <3]

Dette er du ikke alene om. Jeg mistet mine to små gutter i september var da i uke 21, de var så nydelige - mine to engler!! Gledet meg kjempe masse - selvfølgelig. Har vært en tøff periode, glad for at det kommer flere sjangser, men vet at det alltid vil mangle to!! Tenk så stas, tvillinger. Når og hvorfor skjedde dette??

Klem fra meg som vet hva du går igjennom.

[Dodlimammatil2]

Off så trist å lese om dere begge... kondolerer så mye, vet ikke hva jeg skal si...

[gullskatt]

Jeg vet så altfor godt hva dere går igjennom, og det unner jeg ingen. Jeg mistet mine to i mars i år, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Men det blir bedre.... Det er ingen trøst, men et håp om fred i sjelen.... dere har alle mine tanker og hjertet mitt blør for dere

[Håper på nytt 34]

Uff, dette lyder veldig kjent beklageligvis. Vi mistet Mads og Frida 12. oktober i år. Det er fryktelig vanskelig å ta innover seg at man ikke skal få oppleve å være mor til 2 viltre tvillinger.Sender dere andre med tilsvarende erfaringer en stor, medfølende og full forståelses klem...

 

Jeg opplevde tidlig vannavgang i uke 21, men det var stabilt inntil to uker etterpå da infeksjonen satte seg og riene satt igang. Det var ingen håp og redde våre 2 vakre små.

[Minilille]

Takk for støtte, og trist å lese at det desverre er flere som har opplevd det samme.. En uke har gått, og alt kom tilbake time for time en uke siden fødselen. Det værste var å kjenne at de sprellet og levde der inne, men vite hva som kom til å skje,men at de ikke ville ha en sjanse når de kom ut. I morgen følger vi de til graven,og det var en lettelse å ha bestemt seg for det. Nå får vi følge dem, og nå har vi et sted å gå hvor vi vet at akkurat der ligger de, sammen.

 

Så sitter vi igjen med alle tankene og spørsmålene. Når skal vi tørre å prøve på nytt? Hvor god blir oppfølgningen da? Kommer jeg til å glede meg over den nye, det var jo 2! vi skulle ha:(