Så innmari trist...

[Minilille]

Etter noen lange måneder med ekstrem kvalme,mye oppkast og slit kom de da..Så alt for alt for tidlig... Nesten halveis av tiden i mammas mage er så alt for lite. Kynnerne jeg trodde jeg hadde var smertefri rier som utviklet seg mer og mer, ble vondere og mer kontinuerlig for hver time.

 

Jeg trodde jeg skulle få rihemmende midler og ble så sint og lei meg av sjokkbeskjeden. Jeg visste at det kom til å gå galt selv om de sa at det var en liten sjanse for at riene kunne stoppe.

 

Det verste var å kjenne sparkene mellom hver rie, og å vite at de snart skulle bli fratatt evnen til å puste. Å tenke på at de hadde det bra der inne, i allefall den ene, tvilling to hadde litt lite fostervann.. hvorfor gjør da kroppen dette mot de!!? Det føles som jeg dreper de sa jeg til jordmoren.

 

Så kom de da, to nydelige nurk. De var så fine, der de lå og holdt i hverandre og så ut som de sov. Så perfekte. Alle fingre og tær, bare så bittebitte små. Jeg hadde ikke trodd jeg ville så mye mer enn å se de litt og så ta de vekk, men jeg holdt de, fikk tatt bilde av de,og bilde av oss med de. Jeg hadde de hos meg i en liten seng og kikket på og snakket med de helt fra fødselen og til jeg dro hjem. Hjem fra sykehuset med stramme elastiske bånd som skal hindre melkerenning og en renselsestid på 2-3 uker...

 

Hjemme har vi bildet stående fremme og tenner lys for de. Storebror på 20 mnd sier navnene deres og smiler. Han skjønner så lite,men likevel så mye. Han tørker tårene og sier pappa lei sitt.Vi må være sterke for han, og han er en god trøst. Likevel er det så tomt.Tomt i magen, tomt i huset. For hvert nye sted jeg går tenker jeg at sist jeg var her var jeg gravid.. jeg leter etter sparkene i magen, og tar meg i å tenke at jeg ikke skal løfte tungt..

 

I perioder føler jeg meg sterk, greier å prate om det og reflektere. Men så kommer tårene.. Jeg er så innmari lei meg. Når går dette over.....?

[Anonym bruker]

Dette var utrolig trist å lese, jeg kan ikke begynne å forstå hva du har gått gjennom. Det er vanskelig å vite når slikt går over, det vil nok alltid være der, men kanskje litt etter litt så går den verste smerten og sorgen over. Jeg vet faktisk ikke..................

 

Du får ha masse lykke til!

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Jeg sitter med tårer i øynene og leser innlegget ditt. Så utolig, ubeskrivelig meningsløst!

Jeg føler med dere. Håper dere greier å finne trøst hos hverandre, og hos den lille gutten deres. Pga han blir dere tvunget til å se fremover og til å være så positive dere kan, og det kan jo kanskje være like greit. At han kan bli deres hjelp til å komme videre, og til å fylle dagene deres med forhåpentligvis glede og latter.

Masse lykke til videre.

Mvh Marihøna.