Noen med MS her??

[Anonym bruker]

Jeg har hatt MS i fire år nå, og har den "snille" typen. Har bare hatt tre schub, på synsnerven. Fikk ei lita datter i februar og har til nå kost meg hjemme med henne. Men skal snart ut i jobb og er usikker på om jeg orker å gå tilbake til 100% stilling. Hvordan jobber dere som har MS og barn? Tenker så det kanker om dagen....

[Anonym bruker]

Hei jeg har hatt MS i 9 år. Har jobbet fullt frem til for et år siden. Ble da sykmeldt 25% og så ble det 40% og nå fullt. Er under behandling ang midlertidig uføretrygd, fikk første avslått og saken er nå tatt opp igjen så jeg bare venter på svar der. Har også den "snille" typen og hatt bare 3 Schub i løpet av 9 år. Legen min er veldig opptatt av at for å holde dette i sjakk så er ro og fred veldig viktig. Synes selv det er en tung tanke å bli uføretrygdet som 27 åring, men som legen min sier: helse og familie fremfor jobb, så det tenker jeg på. Har også to små gullunger som jeg så absolutt vil bruke energien min på.

Råder deg til: Ikke slit deg ut, det er ikke bra for MS.

[M&T mamma]

Jeg har hatt MS i 6-7 år og jobber fullt hvor jeg har en jobb hvor jeg reiser en del. Jeg har nok en litt tøffere MS en deg, men har det sltt ikke ille. Går på medisiner og trener og holder det stort sett i sjakk.

 

Jeg er uenig med hun andre som har svart. Jeg ville aldri bare sykemelde meg fordi at jeg kanskje kan bli værre. Jeg har en nevrolog som har fokus på at så lenge jeg har det bra og trives med det jeg gjør så er det det beste for meg. For meg er det da å jobbe fullt og ha to flotte barn.

 

Jeg ville heller ha begynt å jobbe fullt for så å kjenne på det for så å kunne gjøre endringer på hvordan du har det etterhvert. Du skal ha denne sykdommen for resten av livet og det ville jo være trist å "gi opp" allerede nå?

[Anonym bruker]

Har på ingen måte gitt opp. Som du sier så er dette en sykdom man skal ha hele livet og jeg har selv jobbet med MS pasienter før, og utifra de erfaringene jeg har hatt utifra alle de årene så er jeg svært fornøyd med det valget jeg har tatt med tanke på fremtiden. Har selv erfart hvor viktig det er for denne sykdommen å ikke slite seg ut i hverdagen (noe som er opp til hver enkelt, noen blir fortere sliten enn andre). Så dette er absolutt noe man må finne ut av selv, og håpe og tro at det valget man tar er det rette for seg selv.