Prøver å byge meg opp til ny runde..!

[Funnet-håpet -igjen]

Jeg fikk vite på utredningen i oktober at jeg hadde leidenmutasjon og lave progesteron-verdier. Så nå sitter jeg her med mine tre resepter på Fragmin, Albyl-E, og Crinone. Men er så engstelig for å prøve igjen!!!

Så nå prøver jeg å få litt pep-talk fra dere tøffe damer som har mistet mer enn mine tre ganger, og allikevel finner motet og styrken. Har jo fortsatt ufattelig lyst på en liten mirakel-baby, men er så redd for at det skjer igjen...

Nå som jeg har fått ett svar på grunn til abortene, burde jeg jo roe meg og ha tro på at medisinene jeg skal ta vil hjelpe. Men kjenner jeg leter etter andre mulige fallgruver. Har tenkt en del på at jeg er overvektig, og om jeg da burde vente noen mnd for å ta av en del..? Har en BMI på ca 30, og har lest at en bør være under 28 når en skal bli gravid for å minske fare for abort. Men det betyr at jeg må gå ned 7 kilo. Det vil jo ta noen mnd, og jeg vil egentlig ikke vente til jeg er 35 (det blir jeg i mai). Folk rundt meg tror ikke jeg har så mange kilo å tape, så de mener jeg "bare" er engstelig for å prøve igjen, og leter etter grunner til å vente...

Huff, dette ble rotete, men sånn er det i hodet mitt nå... Trenger litt oppmuntring og råd fra dere!!! Jeg TROR jeg er klar for en ny graviditet selv om jeg selvfølgelig vil være redd for å miste igjen. Hva ville dere tenkt?

 

Veldig takknemlig for svar!

 

 

[Ronja-73]

Eg har BMI over 30 og høgt blodtrykk som utgangspunkt. Etter første abort sa legen til meg at det skada ikkje å ta av litt. Dette også med tanke på at eg ikkje må legge på meg så mykje under svangerskapet da eg har høgt blodtrykk og går på medisin for dette.

 

Min søster har vert større enn kva eg er før dei 2 siste svangerskapa sine og alt har gått bra. Har også 3 venninner som er enda større enn kva eg er og dei har hatt henholdsvis 2, 2 og 3 vellykka svangerskap bak seg og ikkje mista. Så du skal ikkje bruke vekta som unnskyldning for ikkje å begynne ei ny runde.

 

Etter at vi no fekk klaff på første forsøk rett etter å ha tatt blodprøver i forbindelse med utredning, vart eg veldig bekymra. Angra på at vi ikkje venta litt til slik at eg hadde fått svar. Var då helst redd for at eg no hadde utsatt meg for ein ny nedtur. Trur vi alltid vil ha den følelsen når vi får positiv test. Dette fordi vi har opplevd å miste. Har ei kolega som har mista 5 ganger og fått 3 gutter. Ho hadde innstilllinga at ein må tenke positiv fra første stund. Det hadde ho tru på. Eg har tenkt mykje på det ho sa om å være postitiv og ha trua. Sjølv om ein av og til blir redd og andre tanker kjem.

 

Mitt råd er å hive seg ut i det igjen. Denne gangen har du vertfall større sjangser for at det skal gå bra. Du har medisiner og du får oppfølging. tankane vil du ha uansett om du venter nokre mnd. OG tenk positiv. Denne gangen går det bra.

 

Klem

[kirsty*2barnsmamma]

Heisann!

 

jeg har desverre ingen gode råd å komme med, men vil bare gi deg en god klem!

[Funnet-håpet -igjen]

Tusen takk for klemmen, Kirsty:) E stor klem tilbake til deg også, håper du har det bra! Her er vi i gang med prøvingen, så siste helga før jul får vi vite om det er noe der inne..! Samboer er i allefall veldig fornøyd for tia;)