drømmer om å forlate barnefar, men tørr ikke!

[Anonym bruker]

hei

 

i mitt tilfelle så har vi vært sammen i 3 og et halvt år. vi bor sammen i huset hans, og har en nydelig sønn på 19 mnd sammen. nå er jeg 5 mnd på vei med nr to.

 

i de siste 1.5-2 årene er forholdet lagt så godt som dødt. vi er klar over det begge to, og har diskutert å gå fra hverandre. vi er ikke kjærester, vi er forretningspartnere som samarbeider om dagligdagse formål. vi finner aldri på noe sammen, prater ikke om annet enn barn og hus og har ingen intimt forhold. går måneder mellom hver gang vi har sex, og det er ikke egentlig verdt det engang.

 

drømmen er å kunne flytte ut, klare meg selv og en gang få råd til å kjøpe et lite hus til meg og barna mine..kanskje en gang møte en mann som er den virkelige rette. problemet er at jeg tør ikke. jeg kommer ikke til å klare å forsørge to barn + husleie + strøm + b.hage + komm. avg + mat og utstyr til livets opphold.

jeg går skole desentralisert og jobber ekstra som vikar uten fast ansettelse. nå har jeg fått bekkenløsning og har ingen form for inntekt annet enn 4600 kr i stipend.

klarer ikke mer snart. har vurdert selvmord etter at jeg har fått det lille barnet jeg venter nå. kan ikke leve i dette fengselet lenger. og kan ikke ta vare på barna heller hvis vi skal være alene.

[Anonym bruker]

for det første,og sier ikke dette for å være slem,men i det hele tatt tenke på selvmord er det mest egoistiske i hele verden, tenk på barna dine som ikke får ha mamma hos seg,noe de virkelig trenger. når man går ut av et forhold og blir alene mamma så vil man jo få økonomisk støtte! hvor mye aner jeg ikke,men få deg en time hos nav eller noe slik så vil de jo hjelpe deg!!

 

det økonomiske vil orden seg,men høres ut som om du må komme deeg vekk så fort som mulig,for du har det ikke bra i delt hele tatt.. klart du klarer deg alene,om du kommer deg ut fra et forhold som gjør deg ulykkelig,så vil du få det mye bedre med deg selv og kanskje overskudd til å tenke mer positivt?!og dermed se at alt kan orden seg alikevel?

 

jeg får mitt første barn i mars,og er alene,ble slutt med bf da jeg var 2 mnd på vei,og jeg har hatt ganske mange runder med tanker over hvordan jeg skal klare meg,men det finnes mange muligheter for gode støtteapparater rundt omkring.

må vel være bedre å være sterk og gjøre det som er riktig for deg og dine barn,fremfor å leve et liv som du ikke vil ha? ja,man vil nok få trangere budsjett som alenemamma,men nok til livets opphold får man jo fra sosialen! og du kan jo også få deg en fast jobb etter endt permisjon! vet ikke helt hva jeg skal si for at du skal se at det finnes løsninger,og at å bli i et forhold som ikke gjør noe godt for noen ikke er bra... syns du skal ta deg en tur til nav eller lignende jeg,forklare situsjonen og ta rede på hva du har krav på,hvis det er det som bekymrer deg mest! men håper du klarer å se at det ikke er håpløst å klare seg alene,det er mye bedre enn å misstrives=) ønsker deg alt vel og masse lykke til og håper for deg og dine barn,at du klarer å bli lykkelig,og ikke tenker tanken på selvmord,det er den dårligste løsningen av dem alle....

[Doxy *mama*]

For det første vil jeg bare gi deg en stor og god klem

Det er ikke lett, med en liten i magen å tenke på + en fra før, og så gå rundt å ha det som du har det....

Det ble slutt mellom meg og samboer midt i svangerskapet (mitt første barn). Jeg gikk lenge å tenkte sånn som deg: jeg ville ikke være alene, og tenk om jeg ikke klarte alt det økonomiske osv.... Og det endte rett og slett i depresjon og lange gråtetokter. Og når det går så langt, så er det verken bra for deg eller den i magen. Faktisk, så kan det også deres samliv påvirke det barnet dere allerede har (snakker av erfaring, fra da jeg var liten og foreldrene mine skilte seg).

 

Jeg synes du skal gjøre det du føler gjør deg mest lykkelig, og det som vil gi deg og barna dine mest utav livet. Selv er jeg student og deltidsansatt, og jeg klarer meg supert alene! Snakk med NAV, det fins mange stønader og støttetilbud for alenemødre, sjekk ut hvordan de kan hjelpe deg. Få en personlig samtale og snakk om din situasjon, ikke spør på generelle grunnlag.

 

Få også noen du kan snakke med, slik at du får hjelp til å bearbeide alle tanker, og hjelp til å takle alt som måtte komme som alenemor.

 

Lykke til, jeg vet dette går bra.... Snart sitter jeg med min lille (termin 13.des), og vil aldri angre et sekund på avgjørelsene mine, og er mye mer lykkelig nå enn jeg har vært før

If I can do it, you can do it!

[Ida-Sol]

Enig med de andre svarene du har fått ang, å kontakte NAV. Men få også time hos psykolog, både du og mannen din sammen og til deg alene. En terapaut kan gjøre brudde mellom dere mye lettere. Jobben deres er ikke alltid å få folk til å holde sammen, men også å hjelpe de fra hverandre.

 

Masse lykke til!! Dette fikser du )