Ser det er en del som har hatt ks med full åpning og stanging i bekknet.Kan der ikke se hit litt?

[☆Lady Ma Ma☆m/påfyll:)]

Hvordan var tilstanden til deres barn da de ble forløst med ks??

 

Jeg hadde ks for snart 8 mnd siden og har så mange ubesvarte spm.

Det som skjedde med meg var jo at jeg fikk til slutt full åpning press rier og begynte og presse men han kom ikke lenger ned i bekknet etter en del timer da med sterke rier var lillegutt sliten og pulsen hans hadde falt for hver rie gjennom hele natten og jeg måtte ligge mest mulig rolig fordi det ble verre jo mere jeg rørte meg.

Og målingene de gjorde på han var ikke noe særlig da de bestemte keisersnitt og han kom ikke lenger ned.

De løp av gårde med han med en gang,jeg spurte om han levde men fikk ikke noe konkret svar,bf fik heller ikke bli med.

Så kom de og henta han og bf hadde han med inn en liten tur før de måtte opp på intensiv.Han hadde veldig hovent hode etter stanginga og litt blå.

Er det vanlig de får konakion?

Er med får og stoppe blødninger(slo det opp i fk)

Er det vanlig at de ikke skriker noe særlig?Det lille min jeg så han var han så skjør jeg turte nesten ikke ta på han,han lå bare der i armene til far.Han fikk score 6 etter ett min.9 etter 10 min.

Hva er vanlig med score?

Og hvis man har hatt er haste snitt er det vanlig at det blir godt igjennom med personal eller er det bare ved katastrofe snitt?

Tenker så mye på fødslen er det vanlig så lenge etter?

Følte det som at det skulle lissom ikke prates om på barsel,ingen som forklarte noenting eller ville svare på noe.

Ble langt dette,håper noen vil svare.

[Raych]

Hei.

 

Jeg har hatt 2 KS, et planlagt og et haste (som egentlig var planlagt til 14 dager senere).

 

Begge var på en måte veldig like, selv om jeg var i mye bedre form etter nummer 2:) Hadde vel litt med at jeg hadde noen andre plager i tillegg da jeg fikk nummer 1.

 

Ingen av mine jenter skrek etter fødselen. De ble tatt ut av magen, lagt på brystet mitt og kikket seg bare rundt med store øyne:) JM sa at de brukte ikke å få dem til å skrike heller hvis det ikke var nødvendig. De så jo at hun pustet fint etc. Begge mine jenter scoret 9 av 10 med en gang og 10 etter 5 min på apgarskalaen.

 

Med nummer 2 var jeg i fødsel da jeg kom til sykehuset. Vannet hadde gått og riene kom kontinuerlig. Anestesilegen satte spinalbedøvelsen midt i en rie, og det gikk egentlig ganske raskt alt sammen. Likevel hadde jeg ikke noen følelse av stress eller noe. Jenta var like frisk som eldstejenta som ble født ved planlagt KS. Like fin pusting, like fin fasong, hudfarge osv.

 

Begge mine KS ble nøye gått gjennom sammen med JM og fødselslegen et par dager senere, før vi dro fra barsel på dag 3.

 

Synes du skal ringe sykhuset og be om en samtale med de som eventuelt var med på keisersnittet ditt. Det er ikke så greit å gå og tenke på dette over så lang tid.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Jeg hadde omtrent samme forløæp som deg HI.

Tok 4 ,5 døgn før hun kom fra vannet hadde gått.

 

Jenta mi var ikke i live da hun først kom ut. 0 på apgar

Hun fikk diagnosen alvorlig fødselsasfyksi og multiorgansvikt.

Svevde mellom liv og død mens hun var på sykehuset.

Etter mange lange uker på ullevåll med gjennopplivninger , operasjoner ol kom vi hjem etter 3 mnd.

Har enda ikke vært til samtale. Da jeg ikke klarer face de som var involverte. Da de ikke lyttet til meg i ukene før fødsel og under.

 

Ta en tlf hvis du er klar for det. Og få satt opp et møte med de som var med.

 

 

Lykketil

[☆Lady Ma Ma☆m/påfyll:)]

Hi her.

 

Huff fælt og høre,kan forestille meg hvordan du hadde det.

Ble takk og lov ikke så ille med oss,eneste var at han måtte ligge mest mulilg i ro til hevelsen i hodet gikk ned.

 

Har på mange måter lyst til og prate med dem men samtidig veldig redd.

Redd for stillheten under en evt samtale,at de skal synes jeg er teit som går og tenker på det så lenge etterpå eller rett og slett feie det bort.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

pluss at problemet med meg var at hun satt helt nede i bekkenet da jeg begynte presse. Så etter over 3 timer med pressing og ingen fremgang da hun lå nesten med hodet ute ble det HS

[AO3]

Jeg hadde samme opplevelse som deg - jeg fikk full åpning, men barnet kom aldri ordentlig ned i bekkenet. Etter rundt to timer med pressing uten effekt, ble ks bestemt. Jeg var tilkoblet ctg hele tiden pga epidural, så barnets tilstand ble fulgt godt opp hele tiden, det er jeg glad for. Hans fosterlyd var aldri lav, derimot var den oppe i 200 to ganger - da jeg rettet ut overkroppen helt for å gå fra prekestolen og til senga. Jeg fikk da antibiotika, pga langvarig vannavgang, de trodde begynnende infeksjon kunne være grunnen til den høye fosterlyden. Dette opplevde jeg som skremmende, å sitte og se på ctgen sakte gå ned fra 200... I ettertid viste det seg at navlestrengen var veldig kort, og morkaken var festet helt øverst i livmora. Dette KAN ha vært grunnen til både den høye fosterlyden og at han aldri kom lenger ned i bekkenet. Skremmende - og jeg var glad det ble ks da det ble, det kunne ha gått virkelig ille.

 

Gutten min skrek fra omtrent før han kom ut av livmora, han var i veldig fin form. Heldigvis, takket være en superflink gynekolog og ditto jordmor, som tok tak i problemet før det ble et STORT problem, og tok beslutningen om ks i stedet for å vente og se altfor lenge når det var åpenbart at det ikke kom til å gå. Apgar 9 etter ett minutt, 10 etter fem minutter. Også hos meg tok de ham med ut med en gang han var født, det var jeg ikke forberedt på. På TV får de se barnet og ha ham på brystet sitt etc med en gang - men ikke på sykehuset der jeg fødte. Det skulle jeg ønske jeg hadde visst om på forhånd, jeg ble stresset av at de bare løp ut med ham, jeg var redd noe var galt med ham, men det var det jo ikke. Pappaen fikk komme ut til barnet etter noen minutter, og litt etter det igjen kom de inn til meg igjen med babyen.

 

Konakion er såvidt jeg husker K-vitamin, og jeg TROR det er vanlig at nyfødte får det etter fødselen uansett. Er ikke helt sikker på dette, men tror som sagt det...

 

Jeg fikk samtale med jordmora dagen etterpå, og har inntrykk av at dette er vanlig, også om det ikke er katastrofe-ks. For min del var det slik at jeg følte alt gikk strålende de første par dagene - så "kom jeg ned" igjen, og da fikk jeg mange vonde tanker. Nå er det snart to mnd siden fødsel, og jeg tenker fremdeles mye om det som skjedde. Ikke alt er gode tanker, dessverre, og det har blitt endel tårer - senest i går, da det var et innslag om ks på TV2. Det var mye styr både før og etter min fødsel, dessverre. Heldigvis har jeg fått god oppfølging på sykehuset - jeg ble overflyttet til det lokale sykehuset to dager etter fødselen, og der er forholdene kjempesmå, man blir virkelig tatt vare på. Jeg hadde en lang samtale med en jordmor en rolig kveld over en kopp te et par uker etter fødselen, hvor det ble mange tårer - men det hjalp. Sånn sett er jeg glad jeg ikke fødte på et stort sykehus, da tror jeg det er lett å drukne i mengden.

 

Jeg har fremdeles mange følelser som ikke er ordentlig bearbeidet, og når det blir tid for neste svangerskap, vet jeg det er ting jeg må ta tak i. Foreløbig orker jeg ikke ta tak i alt. Neste gang skal jeg be om å få henvisning til gynekolog for å gå gjennom alle de spørsmålene jeg fremdeles ikke har fått svar på, og gjerne også henvisning til team som jobber med kvinner med fødselsangst. Jeg prøvde å være "sterk" i forbindelse med denne fødselen, og det funket dårlig. Senest i forrige uke prøvde helsesøster å ta opp fødselen da jeg var på kontroll med gutten, hun visste at det hadde vært en tøff opplevelse. Jeg begynner å bli lei av å gråte på kontoret til alt helsepersonell jeg besøker, så jeg klarte å unngå altfor mye snakk om det. I kveld skal jeg på etterkontroll av meg på sykehuset, da blir det vel en ny runde.... *sukk* MEN det er jo fint at de bryr seg! Igjen - fordelen med små forhold...

 

Jeg tror du trenger å snakke ut om det som skjedde. Få svar på noen av de tingene du lurer på. Antagelig er det ting som vil føles mye mindre skremmende når du får forklart hvorfor ting ble gjort som de ble gjort? Ikke vær redd for å be om en samtale - jo lengre du holder ting inni deg, jo verre kan det bli på sikt.

[AO3]

Forresten, du er IKKE dum som tenker mye på dette, og det kommer helt sikkert ikke jordmor/lege til å synes, heller!!

[Anonym bruker]

Hei der...!

 

Må først si at jeg ikke har hatt ks med full åpning o.s.v., men ble hastesnitt 5 dager over termin da det ikke var antydning til at fødselen var igang, jeg hadde fått kraftig svangerskapsforgiftning og lillegutt lå med hjerterytme på over 200 i over en time og var superstressa I tillegg ble det oppdaget at lillegutt veide nær 5 kg.

 

Dette er nå litt over to mnd siden, og jeg må bare si at jeg tenker MASSE på alt som skjedde fortsatt. Tror ikke det kommer til å "gå over" med det første heller, tenker like mye på det nå som jeg gjorde i dagene etterpå. Tenker mye på alt som kunne gått galt, er snakk om så små marginer før vi kunne mista lillegutt. Vi reiste tilfeldigvis bort til sykehuset på eget initiativ fordi vi følte noe var galt, hadde kraftig hodepine selv. Ingen lege el. jordmor ville henvise oss til overtidskontroll.

 

Fikk heller ikke snakke med noen på fødeavd. ang. keisersnitt i dagene etterpå, det var stappfullt de dagene jeg var der og de kom knapt nok innom med smertestillende, måtte faktisk "minne" dem på det noen ganger. Så det var ingen som tok initiativ til dette, og jeg følte at jeg maste nok som jeg gjorde om andre ting. Har selv tenkt på å ta kontakt med sykehuset for å snakke med dem, men er redd for¨å virke "hysterisk".. Men kjenner at jeg kommer til å være utrolig bekymra om jeg skulle bli gravid igjen, og akkurat nå kan jeg ikke tenke meg å gå rundt å være redd for hvordan det skal gå med den lille i magen.

 

Forøvrig er konakion K-vitamin som blir brukt til å stoppe indre blødninger (er sykepleier). Har ikke hørt at det blir gitt rutinemessig til nyfødte, men vil kanskje tro at de har gitt det til den lille din pga at han har stanget så lenge i bekkenet at de kunne være redd for blødninger i hodet..Men dette er bare en tanke..

 

Skulle ønske vi som har fått hastesnitt kunne bli tatt litt bedre vare på. Lurer på om det er så rutine for personalet at de glemmer hvor skremmende det kan være for oss. Har også prøvd å snakke med mannen min om det, men han har ikke behov for å snakke om det da han ikke tenker noe på alt som skjedde lenger..

 

[☆Lady Ma Ma☆m/påfyll:)]

Hi her.

 

"Godt" det ikke bare er meg da som ikke føler seg godt ivaretatt etter en slik opplevelse.

Kjenner at jeg er utrolig redd for en slik fødsel igjen,vil så gjerne føde vanlig uten komplikasjoner.

 

Han hadde blodutredelser og sår på en måte foran og bak i hodet.Huff så så fælt ut og de sa jo at han fikk ganske hard medfart:(

Så da fikk han vel det på grunn av hodet som du sier.

Er en tanke hele tiden hvordan det kunne gått,huff nei nå vil jeg inn til gullet og amme han en siste gang før natta og kose kinnet hans:)

Føles ting mye lettere.

[surremus]

Hei...

Lurer bare på hvilke sykehus dere fikk barna deres på? Jeg fikk selv frøkna mi med hastekeisersnitt, etter to dager med helvette... Snakket med JM dagen før vi skulle reise hjem om hva som skjedde, men følte ikke vi fikk stort ut av det. Lenge følte jeg at for å klare å komme videre, så måtte vi høre fra sykehuset at de burde håndtert situasjonen vår annerledes.... men vi snakker tross alt om leger her, og vi har skjønt at MYE skal til for at det skjer. Når vi innså det, så klarte vi -spesielt jeg- å legge det mer eller mindre bak oss. Tulla vår er blitt to mnd nå og jeg er livredd for å bli gravid igjen, så sex skremmer livsskitten ut av meg...

[AO3]

Jeg fødte ved sykehuset i Mo i Rana, og var som sagt godt fornøyd med både jordmødrene og gynekologen. Følte meg godt ivaretatt og trygg hele veien.

[Gjest]

Tulla vår kom til verden med hastekeisersnitt etter 24 timer i fødsel. Både hun og jeg hadde det bra under åpningsperioden. På grunn av dårlig fremgang og det faktum at hun lå på skrå med hode ble hun født med keisersnitt.Det var ingen dramatikk og alt forløp helt rolig. Jeg ble bedøvet med spinalbedøvelse og mannen min fikk være med på "fødselen".Gullungen skrek fint med en gang hun ble født og alt var bra med henne.Etter en del sying kom jeg opp på intensivavdelingen,etter en stund fikk jeg den lille opp til meg og det var fantastisk. Allikevel føles det som om jeg gikk glipp av noe,at jeg tapte slaget....Vet at ungen kun hadde kommet ut med keisersnitt,det hadde blitt veldig farlig for henne med vanlig fødsel,men allikevel ble jeg skuffet.....dumt som det høres ut....

[Gjest]

Hei. Jeg lå i fødsel i 30 timer og fikk 9-10 cm åpning. Men, han lå så høyt oppe o han hadde en stor hevelse i hodet, så det ble til slutt besluttet ks. Han var også blitt estimert til å være mellom 4,5 og 4,7 kg (ble satt i gang pga sv.skapsforgiftning, derfor tok de en estimering).

 

Da han ble tatt med ks, skrek han etter kort tid. Han fikk også 10/10 med en gang. Men, han hadde en stor hevelse i hodet, det var blått og han hadde også flere blåveiser i ansiktet.Han hadde ligget og stanget i bekkenet mitt lenge. Jeg fikk se han i 30 min den dagen han ble født, men de tok han fra meg og jeg fikk ikke se han igjen før utpå dagen dagen etter. Dette pga at han var syk og sliten, og det samme var jeg.

 

Jeg tenkte mye på det det første året, men er ferdig med det nå. De spurte om jeg ville prate om alt som hadde skjedd og de ville veldig gjerne beholde oss i flere dager på sykehuset. De dullet mye med meg, så mye at jeg måtte true meg hjem for å få slappe av litt. Jeg ville ikke prate med de om det da, o har ikke pratet med de om det i ettertid. Da jeg ble gravid igjen 1,5 år etterpå fikk jeg innvilget planlagt ks (dette pga smalt bekken og stort barn). Gikk mye bedre andre gangen : )

[~Milly~]

Jeg hadde også hasteks etter full åpning og pressing uten at hun kom ut. Hun var ikke sprek når hun kom ut, og hadde en stor fødselssvulst i hodet etter stangingen. Verken jeg eller pappan (som sto alene igjen på fødestuen!) fikk se henne før flere timer etterpå, hun ble sendt rett til nyfødtintensiven.. For meg var det en traumatisk opplevelse, spesielt det at jeg ikke fikk sett henne før hun var 7 timer. Da var hun stelt, påkledd, og en vilt fremmed dame satt og gav henne mme.

 

Vi hadde en helt fantastisk jordmor med på fødselen og snittet, og hun var masse inne hos oss hver dag hun var på jobb mens vi lå på sykehuset. Vi hadde også en mer formell samtale med henne, hvor vi gikk igjennom fødselen fra start til slutt. Hadde også en slik samtale med legen som utførte snittet. Mannen min var med på begge samtalene, og vi fikk beskjed om å ta kontakt igjen om vi lurte på noe mer/hadde behov for å snakke om det, når vi fikk fødselen litt mer på avstand. Kjempefornøyd med både lege og jordmor og oppfølgingen de gav oss.

 

Fikk i ettertid målt bekkenet, og det viste seg å være for smalt. Altså blir det keisersnitt neste gang også. Legen har allerede sagt ja til å utføre neste også (så fremt hun fortsatt jobber der), og klaffer det sånn, blir jordmoren med også. Det er en ekstra trygghet for min del, at de som er tilstede kjenner historien fra sist.

[Mamma til Alexander f. 21 feb.]

Jeg hadde hasteks etter 23 timer i fødsel. Kom bare til 6 cm åpning.

Jordmor begynnte å lure på hvorfor åpningen gikk så seint, og begynnte og undersøke meg nedentil. Hun finner ut at hodet ikke har falt helt ned i bekkenet. Hun sender bud på fødselslege. De dytter på hodet for å prøve å få det ned. Da oppdager de at navlestrengen har falt ned og i klem mellom hodet til baby og bekkenet. Pulsen faller fra 140 til 50. De får veldig dårlig tid og jeg blir kjørt i kjempefart igjennom gangene opp til opprasjonssalen. Jordmor holdt hodet på babyen min oppe helt til de tok han ut. Det var mitt livs værste mareritt på vei opp til opprasjonsalen. Jeg var sikker på at gutten min kom til å dø.. Det var også et mareritt for den stakkars pappan og mamman min som sto igjen på fødestua uten å vite noe om hvordan det kom til å gå.

 

Jeg ble lagt i full narkose og gutten min greide seg heldigvis bra. Apgar var bare 3 når han kom ut. 8 etter 5 min og 9 etter 10 min. Han måtte bagges i 1 min etter han kom ut, deretter pustet han på egenhånd. Var slapp og blek, men kom seg fort. Han måtte være på intensiv avd. til dagen etter.

 

Når jeg våknet av narkosen var jeg helt fra meg, og ropte på babyen min. Samboer og mamma kunne fortelle meg at alt var bra, og at de hadde vært å sett på han. Jeg fikk ikke holdt han før 5 timer etter han var født... Fikk kun ned noen bilder av han etter 2 timer.

 

Nå sitter jeg igjen med en følelse av å være snytt for hele den fine opplevelsen det skal være å få et barn i armene etter å ha født. Det har blitt mange tårer, fordi jeg stadig tenker på fødselen.Jeg har så mange ubesvarte spm. Hvorfor gikk det slik. Er bekkenet for trangt ? Kommer jeg til å føde normalt neste gang ?

 

Har bestemt meg for å kontakte sykehuset for å få en gjennomgang av hva som skjedde.Det har dukket opp så mange spm. etter jeg kom hjem..

 

 

 

 

 

[AO3]

Mamma til Alexander: Jeg tror det er lurt å kontakte sykehuset - jeg skal også gjøre det snart, selv om det er sju mnd siden han ble født. Det har tatt lang tid å bearbeide fødselen, og spørsmålene har dukket opp gradvis. For meg var det i alle fall altfor tidlig å snakke med jordmor dagen etter fødselen - da var jeg rusa på morfin og syntes fødselen hadde gått strålende! *hehe* Første steg på veien for meg nå, er å måle bekkenet, etter råd fra jordmor som var til stede under fødselen. Så får jeg ta det derfra... Om det er nødvendig i ditt tilfelle, vet jeg selvsagt ikke, men det er kjempelurt å ta tak i følelsene dine og få hjelp fra jordmor/lege. Jeg har prøvd, men av ulike grunner (henvisninger som har forsvunnet etc) har det ikke blitt så bra som det egentlig kunne ha vært - og det har IKKE blitt bedre av seg selv, for å si det slik.

 

For min del tok det faktisk sju måneder å huske at jeg sa til samboeren min at jeg elsket ham da jeg ble trillet inn på operasjonssalen, og at det jeg *egentlig* sa til ham da, var hadet - i tilfelle jeg skulle dø. Det er ikke så trivelig nå tenke tilbake på, og det er nok grunnen til at jeg ikke har husket dette før nå. :/

[AO3]

Jeg må legge til at din opplevelse nok har vært MYE mer traumatisk enn min! For min del var det "bare" et kontrollert hastesnitt, et katastrofesnitt må være mye verre... *trøsteklem*

[luftbobler]

Jeg hadde 9,5 cm åpning i 5 timer hvor snuppa lå og stanga (skjevt) i bekkenet før man besluttet keisersnitt. Årsaken til at de lot det gå så lang tid var fordi hennes hjertelyd og verdier var veldig gode hele tiden (stor sterk jente på 4500g som lå der inne...). På slutten derimot var jeg helt ferdig (veldig sliten og veldig veldig redd..) De forsøkte å sette smertestillende 2 ganger (jeg kjente risp i magen begge gangene), deretter la de meg i full narkose.

Jenta kom ut med apgarscore på 9-10-10 så hun hadde det fint. Min psyke fikk derimot en skikkelig knekk som jeg sliter med. Fikk samtale med både lege og jordmor ang fødselen mens jeg lå på sykehuset. I tillegg ringte jm som hadde ansvar for fødselen og lurte på om jeg ville ha en 6-ukers samtale med henne istedenfor fastlegen min. Hun kunne da også inkludere legen som tok ks dersom jeg ønsket det. De har også lovet full oppfølging dersom jeg velger å bli gravid igjen. Dvs... oppfølging fra sykehusets poliklinikk istedenfor fastlegen i siste trimester samt vurdering for igangsetting tidligere (jeg gikk full overtid)

[2 små og en undulat]

Min første fødsel endte med ks etter en grei åpningsfase, men helt for"#¤% utdrivningsfase. Hodet gikk ikke nedover i bekkenet og jeg lå 3 timer med pressrier. Legen min sa hun ville prøve med tang for å få ut gutten, men da protesterte jordmor og sa at det var umulig siden hodet lå så høyt. Det endte med ks da hjertelyden til gutten min gikk ned. Da gutten min kom til verden skrek han som bare det, hadde 10 i Apgar og var ellers helt frisk. Men han hadde en kjempestor fødselssvulst pga stanginga, og han så veldig rar ut:/ Etter et par dager så hodet ut som det skulle;)

Jeg er veldig takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde, hadde jeg ligget litt lenger kunne det gått fryktelig galt for sønnen min:(

[Anonym bruker]

Har nå opplevd 2 slike..

 

Første fødsel ble satt i gang 8 dager over termin pga lett preklamsi, ente med 10 cm åpning men gutten stoppet langt oppe i bekkenet. Etter flere forskjellige forsøk, ble etter 2,5 time bestemt akutt k.s. Hadde en form for samtale med en lege, mens jeg stod på gangen og skitet bleie.. Og han klarer å si at jeg nå fikk oppleve pose og sekk.. (Ikke så velykket kan man si) Bad i ettertid om en kopi av hele journalen som har hjulpet meg og bearbeide en del. Gunn for k.s som ble oppgitt, var feilinnstiling, dårlig smertelindret og utslitt mor.

Agape 9-10-10 og står i papirene at han får K-sprøyta. Får han lagt oppå hodet mitt med en gang. Noe jeg finner ikke greit, da mine armer som dere vet ligger på hver sin støtte og man er koblet til div av ledninger.. Og barnet er fult av blod og div.

 

Fødsel nr 2 strarter av seg selv og går raskt, dvs åpner meg raskt, men stopper på vei ned i bekkenet samme som sist. 9 cm åpning og mange forsøk av forskjellige skal i 5 timer ( Etter det stopper opp) før nytt k.s blir bestemt.

Ber da om å få se barnet når det kommer ut og ikke få det opp på meg, vil kunne "styre" det litt mere selv. Blir komplisert å få han ut, og de må tilkalle en bakvakt. Så ligger åpen i 40 min etter at de begynte å skjære..

Men babyen har det fint, 9-10 på agape og jeg får se han med en gang.

(Er også et nytt sykehus denne gang)

Får besøk av legen på intensiven hvor jeg tilbringer et halvt døgn etterpå. Og beskjed der at bekkenet mitt er deformert (Som en sommerfugel) Og derfor mine barn ikke kommer ned i bekkenet og aldri vil kunne komme ut vaginalt. Blir samtidig fraråda og blir gravid igjen. Grunn ukjent..

Får samtale ved utreise, men JM vet ikke så mye om fødselen og har kun et pantogram og se på.. Og får denne gangen får jeg høre, vel jeg er da ivertfall inntakt nedentil...

Har skrevet brev og å få tilsendt jorunalen også fra denne fødselen og venter til d.d på denne.

 

Snakket med JM som jeg har gått til under svangerskapet og det har vært godt. Men sliter enda mye med disse to fødslene. Og blir utrolig nedenfor når jeg hører oim andres drømme fødsler og hvor flott det var når det fikk barnet til brystet. Selv opplevdes mine som mareritt, siste litt mindre da jeg viste hva jeg gikk til, men da føltes ivertfall ikke noe glede over hva jeg viste jeg skulle igjennom igjen.

 

Men er over alt så takknemmelig for mine to friske barn, og ville ha ofra og tatt på meg all smerte i hele verden for mine to prinser.

 

[Anonym bruker]

Uten å fortelle hele historien min her så måtte de ta et et haste KS etter 10 timer med rier. Alt var normalt med babyen og skåret først 9 også 10 på apgar.

Men dagen etter fødsel ble baby syk og hastesendt til at annet sykehus med intensivavd for nyfødte. Jeg ble også syk og hasteoperert.

Jeg slet veldig i ettertid pga at jeg husker så lite fra da KS ble utført til det hadde gått over en uke etter at baby kom til verden. Jeg fikk mye morfin de første dagene og ellers mye smertestillende.

Var også en del ting som ble gjort feil på sykehuset før, under og etter sykehuset som plaget meg.

 

Jeg var så heldig at da jeg var på legesjekk med baby ca 6 mnd etter fødselen så ville legen snakket litt om hvordan det gikk med meg da de hadde fått info om alt som hadde skjedd.

 

Legen skjønte at jeg hadde en del "tomrom" som trengte å fylles og mange spørsmål til sykehuset, så hun ringte direkte til sykehuset jeg fødte på og fikk en time til meg ganske kjapt.

Jeg fikk snakke med både jordmor som var med under fødsel/KS og overlege på føden. Og her fikk jeg svar på mange av tingene jeg lurte på og de gikk igjennom hele fødselsforløpet på nytt. Jeg er også blitt lovet ekstra oppfølging hvis dette var ønskelig ved neste fødsel.

Men må si jeg er i tvil om jeg ønsker å føde igjen da forrige fødsel har gitt meg en form for fødselsangst.

 

Det hjalp meg veldig å få snakket med de på sykehuset ihvertfall. Det å få svar på ting gjør at jeg ikke lengre går å tenker på hva som gikk galt og hvorfor hele tiden.