En god venn begikk selvmord. Noen i psykologi her?

[Tokatter_USA]

Hva får en 43 år gammel mann i et godt ekteskap med en nydelig, 6 år gammel datter og en jobb han elsket, uten spesielt økonomiske vansker, til å begå selvmord?

Jeg har kjent ham i 24 år, og han har ikke vært mer deprimert enn de fleste av oss, faktisk ville jeg vært mindre overrasket om nesten hvem som helst annen av vennene våre hadde gjort det. Han var livsglad og nysgjerrig på verden og folk, var kreativ, en fantastisk pappa, selvstendig næringsdrivende og godt likt. Veldig godt likt.

 

Han hadde vært deprimert en forholdsvis kort periode, rundt ett år, kanskje, en depresjon som var forårsaket av en besettelse. Han var veldig opptatt av en sak, han ville til bunns i en organisasjon hvor ledelsen hadde/har ugler i mosen. Han klarte til slutt ikke å tenke på annet. Halvannen måned før han gjorde det slutt, sendte han emailer til alle involverte, inkludert meg, som hadde med lover og regler å gjøre. Jeg brukte en dag på lese dette, svarte, og dermed hadde vi en kommunikasjon gående som ga meg innblikk i hans tankegang. Det hadde hele tiden med denne saken å gjøre, men jeg kunne se at han begynte å miste kontrollen. Etter en av disse emailene, sa jeg til mannen min at T. nesten hørtes suicidal ut.

Men så ble emailene litt mer optimistiske. Jeg hadde tenkt på å kontakte konen hans, men da gjorde jeg det ikke. Jeg kjenner ikke henne så godt.

Jeg hørte ingenting på tre uker.

 

Så fikk jeg telefonen.

 

Jeg skriver ikke så mye detaljer her, det vet jeg, men høres dette ut som normalt mønster ved selvmord? Skyldfølelsen er enorm for meg, og jeg klarer ikke å tenke på annet, fire uker etter. Konen hans hadde ikke peiling på at han gikk med selvmordstanker. Om jeg bare hadde sagt noe til henne!

Han hadde ikke akkurat nevnt det for meg heller, det var bare en følelse jeg fikk, p. g. a. måten han skrev på. Uklart, men dramatisk, poetisk.

 

Hva skjedde inni hodet hans? Hvordan kunne han forlate sin lille datter? Jeg kan ikke begripe det, selv om jeg skjønner at han var mentalt syk. Men det kom så plutselig!

 

 

[Gjest Nordavind fra sør]

Vanskelig å svare på en slik tråd, siden det kan være så mange grunner til et selvmord. I veldig mange slike situasjoner hvor alt tilsynelatene ser helt fint ut utad, kan det være en enorm indre konflikt med denne personen som tar sitt liv. Ofte kan det det være at h*n ikke er lykkelig på tross av at alt i livet tilsier at man burde være det. Dette kan bli et indre konflikt som kan være helt overveldene. Hvis det er andre faktorer til stede kan dette føre til fullstendig håpløshet....Andre ting kan være forventningspress på å opprettholde det ytre velykkede skallet. Hvis dette viser seg å være en tilsynelatende umulig oppgave, kan dette også føre til at folk mister håpet her i livet. Når håpets lys slukkes, kan det altså bli så mørkt at man ikke tenker klart lengere. Jeg mener bestemt, at når det går så langt til at noen tar livet sitt, er det så svart og tomt i hodet at man ikke kan stå til ansvar for sin gjerning.

[Gjest]

Nei, det er ikke lett å forstå. Jeg lurer også på hvorfor feks treneren min tok livet av seg. Samme med broren til en jeg vokste opp i lag med...og et par andre. Vært endel selvmord her i området oppigjennom åra. Er bare 2 uker sia en venninne av min bror tok livet av seg, 16år gammel, hoppa fra ei bru. Igjen sitter folk og lurer på om de kunne gjort noe mer. Vel, det får vi vel aldri svar på heller. Blir vanskelig å si noe til de pårørende også, sykdom og ulykker blir noe annet, selmord er vel noe av det verste. At noen velger å forlate familie og venner på den måten....kansje uten avskjedsord slik at mange spørsmål forblir ubesvarte.

 

Men, så vet jeg også hvor uendelig tung det kan være å havne i en dyp depresjon, man må nesten ha vært der selv for å forstå, så jeg forstår egentlig hvorfor de gjør det på et vis, men så har jeg selv erfart at etter en depresjon så kommer også lysere og lettere dager som virkelig er verdt å holde ut smerten og tristheten i sinnet.

Kunne aldri utsatt de jeg elsker for en slik sorg heller, men noen kommer kansje så langt ned at de ikke ser dette rett og slett. De velger en annen utvei.

 

[KaMa]

Kondolerer.

Uten at jeg er noen stor ekspert på området, men..

Hvem er det som ender med å ta selvmord? Det er jo vanligvis ikke dem man tror vil gjøre, de som er mest tungsindige, melankolske, deprimerte osv. De klarer jo til en viss grad å leve ut de mørke sidene, og dermed forholde seg til dem, til en viss grad i hvert fall.

De som faktisk tar selvmord fremstår ofte som positive i tiden før det skjer.

At han tidligere ikke har vært den mest depressive personen, kanskje han ikke har hatt noe særlig erfaring med å takle så tunge følelser før. Har man vært langt nede og så klart å komme seg opp igjen, så har man noe verktøy til å bruke ved seinere anledninger.

Ang barn, jeg vet at mange som sliter med depresjoner mener de er en belastning for seg og sine, og det å forsvinne er en måte å spare de nærmeste på.

Ellers kan det jo også være at det er en psykisk sykdom som har slått ut nå i voksen alder. Det er ingen aldersbegrensning på når det kan skje. Noe kan ha ligget latent der i mange år, og så blitt løst ut av f. eks den situasjonen du beskriver, som han har vært fokusert på.

 

Det er ufattelig vanskelig å forestille seg hva som kan ha skjedd inne i hodet hans, men han har nok vært dønn fastlåst og ikke sett noen annen vei ut. Du kan ikke plage deg med hva du burde ha skjønt og hva du burde ha gjort. Det er uansett ikke sikkert det ville gjort noe fra eller til.

[Gjest]

Så utrolig trist. Jeg er ikke noen ekspert på området. Men dette med at mailene ble optimistiske på slutten tror jeg er ganske typisk. Personen har ofte da bestemt seg for å ta livet av seg, og er på en måte lettet over å ha bestemt seg, funnet en vei ut. Dermed virker han/hun lettere, ikke så deprimert den siste tiden før selvmordet.

Når man er deprimert tror jeg ikke man klarer å tenke på konsekvensene et selvmord har på omgivelsene. Alt er bare svart, og man ser ikke noen vei ut.

Jeg tror heller ikke at du kunne gjort noe som helst fra eller til. Hvis en person har bestemt seg for å ta livet av seg, så klarer han det.

[Gjest]

 

Man skal kansje ikke spekulere for mye, men jeg tror at når det gjelder selvmord så kan enten mani eller rus være det som får et menneske til å faktisk avslutte sitt eget liv. Etter hva jeg vet så har rus, enten i form av alkohol eller andre narkotiske rusmidler vært en tilleggsfaktor som har vært inn i bildet hos de jeg kjente som selv har avsluttet sitt eget liv, uansett metode de har brukt, for de har variert en del.

 

Slik som TokatterUSA beskriver sin venn så føler jeg det kan stemme der også, ikke rus, men slik som han lot seg oppsluke av arbeidet, måten du beskriver at han var kort tid før får meg til å tenke på det jeg har lest om mani. Om han har noen dignose som går på det psykiske vet kansje ikke hun, og mulig han aldri fikk stilt en slik diagnose, slike ting dukker ofte opp i voksen alder, og kan utløses av ting både i yrkesliv eller på personligplan.

 

Uansett, finner man forklaringer på meningsløse tragiske hendelser så kan det i seg selv gi litt trøst, eller "fred i sjela" som jeg kaller det.

[Tokatter_USA]

Takk til alle dere som tok dere tid til å svare. Jeg visste jeg kom til å få noen kloke svar her.

Så å si alt dere har skrevet, alle sammen, stemmer nok med det jeg har funnet ut. Det jeg ikke hadde tenkt på før, var at han ikke hadde erfaring med en så dyp depresjon før, og visste ikke at man kan komme ut av den..

Mani, ja. Og han mente nok helt oppriktig at han var mer til bry for familien som levende enn død. Det sa han til dem også. Men konen feide det til side som "crazy talk".

 

Man kan forstå og forstå og forstå, men det kommer vel aldri til å synke ordentlig inn. Hvis det gjør det, er jeg vel i fare selv.

 

Det er så rart å se andre si det jeg har tenkt, enda dere ikke kjente ham. Det må jo bety at han fulgte et ganske"normalt" mønster for selvmord. Altså ikke helt ubegripelig.

 

Tusen takk for gode svar!