min kvalmehistorie

[amaliel]

min historie med ekstremt svangerskapskvalme......

begynte med en vanvittig dårlig form.måtte slutte tidlig på jobben hver gang å alt var bare tiltak.var bare ca 3 uker på vei da. så begynte jeg å brekke meg for alt mulig som gjore meg kvalmere å dårligere,som feks kaffelukt,tannkrem,stå oppreist mer enn 5 min,bære en litt tung handlepose,høye lyder,alt jeg skulle ha gjort som jeg ble stresset av, ja alt.jeg måtte ha noe mat hver time som gjore kvalmen bedre.jeg ble sengeliggende å kunne ikke smøre en brødskive selv engang for jeg klarte ikke å stå oppe.hjernen måtte være vannrett.

begynte å spy daglig,men ville holde ut uten kvalmestillende i alle fall til over 12 uke.

da jeg var ca 12 uke kunne jeg ikke spise noen ting før alt kom opp igjen.var så lite jeg kunne klare å spise. kun litt fersk loff å saftis.resten kom opp.et hel.... å være så desperat sulten hele tiden.prøvde alt av kjerringråd jeg kunne finne som ren ingefær,ingefærtabl,reisesyketabl,bringebærdrops,mintdrops,ja alt reseptfritt,men ingenting hjalp.

leste på nettet etter kvalmstill jeg skulle få av legen. fikk afripran tror jeg det var,men hjalp ikke. så fikk jeg zofran som gjore at jeg ikke spøy å brakk meg så masse.det var deilig,men formen bedres seg ikke,men slapp å spy. var like kresen å klarte ikke spise mer likevel.

så begynte de å virke mindre.de pillene kostet 30 kr stk,men bedre helse er prisløs i en sånn situasjon.legen ville ikke gi meg flere piller,å jeg var så skuffet for makan til desperat. skulle et par dager senere til ultralyd,å legen sa jeg måtte snakke med de der om andre piller.

jeg hadde ingen glede av barnet i magen som gjore meg så dårlig.jeg hatet ungen å hadde jeg kunnet,hadde jeg tatt den bort på dagen.

det hjalp litt å se ungen på skjermen,men det var ikke det helt store.så innimellom hadde jeg dårlig samvittighet for de stygge tankene. jeg var å helt på bærtur i hodet. klarte ikke ta ansvar for noe som feks betale regninger,snakke om 2 ting etterhverandre el noe som var det minste innviklet ja vanskelig å forklare.hun på ultralyden forklarte jeg om formen å kvalmen,men ho kunne ikke hjelpe noe. jeg å samboer gikk til resepsjonen å jeg sa min sak der å forlanget å prate med en lege der. jeg var så desperat at jeg sa hvis ikke jeg får prate med en lege den dagen,går jeg på gata å kjøper piller å kansje tar livet av meg.så desperat var jeg. så da sa ho at jeg trengte en rekvisisjon fra legen først som hun skulle ringe legen min å prøve å ordne. det klarte ho.om litt kom jeg til en lege. en lege som pratet gebrokkent å var vanskelig å forstå.da jeg spurte om hun kunne si ting en gang til pga jeg datt ut da det ble for langdradd å dårlig tale,hevet hun stemmen irritert.enden på visa ble at jeg følte meg ennå mer dum å mislykket å gråt i lange tider etterpå,men fikk en resept på phenergan.aldri mer en lege med burka igjen.

men phenerganen tok jeg hver kveld å sov godt på de.hadde ikke hatt noe særlig god kvalitet på søvnen på lang lang tid.det var deilig.spøy å brakk meg litt,men klarte å beholde litt alikevel som litt loff å is.men var enda svært kvalm å dårlig.

etterhvert klarte jeg å kunne stå oppe litt å lage lette middager,med mange pauser vel å merke.jeg begynte å bli svært depresiv pga jeg hadde vært fanget i mitt eget hjem så lenge. var mislykket som gravid,kommende mor å ikke minst alt samboer måtte gjøre. var å mitt i oppussing.han var min hjerne,å høyre å venstre arm samtidig. leger,venner,familie å alle sa at formen kommer seg snart.bare i begynnelsen var sånn noen ble.de sa at de å hadde spydd,det var bare sånn det var.min søster klarte å flytte mens ho spøy, ut å gå tur hjelper sa folk.men de forstod ikke.følte meg så alene å unormal.ville bare dø av å til mens samboer var på jobb som jobber hele døgn-turnus.ville drepe ungen så jeg kunne få livet tilbake.oppdaget på nettet at de hadde en sykriatisk jordmor på arendal sykehus der jeg skulle føde.ringte henne en dag da jeg hadde en sånn nedovertur etter pillene begynte å virke litt mindre,men fy flate for ei kjerring. ho tok all mot fra meg. ho sa at jeg hadde prøvd de fleste kvalmstill som var men kunne jo prøve zofranen igjen da det var en stund siden.å jeg sa hvis ikke de funker,kommer jeg vel på sykehus for å få næring å kansje noe annet kvalmestillende med hjem. men neida,det var ingen vits det fordi det hjalp nok ikke på formen det likevel.da ho begynte etterpå å si at det går nok over snart,så var det nok for meg,ikke faen om ho å skulle gi meg falske forhåpninger så jeg fikk alle skuffelsene etter skuffelsene å enda mer langt nede.så jeg sa det ikke hjalp å prate med ho.så da ville ho heller bruke tid med folk ho kunne hjelpe.men kunne bare komme til ho til en time.men jeg som ble så bilsyk,var det nok å gå til legen de gangene jeg måtte.

da oppdaget jeg på nettet at det var flere som var som meg.det var deilig med andres nederlag i følge med meg.jeg este ut,men vekta stod stille i flere mnd. fikk jo i meg litt,tydelig nok til at det ikke slo farlig ut ¨på urinprøver.

så ble formen min ennå verre,jeg gikk å subbet beina å dro de etter meg å klarte ikke å løfte de engang,kroppen var helt amøbe å jeg var helt sløv etter tre dager sånn.hadde vært hos legen noen dager før bare,men var ikke sånn da.da ringte samboer legen min som ringte meg opp igjen,å det var bare det samme om å spise lite men ofte bla bla. jeg hadde gitt opp å få noe hjelp å heiv en kopp i tusen knas av forbannelse.så ringte han legevakta å kjørte meg dit. det var hans greie,jeg orket ikke bry meg å var klar for å dø. jeg ble innlagt for dehydrering å fikk kvalmestillende i årene. fortalte legen alt på krsand sykehus å om hva ho sykriatisk jordmora i arendal hadde sagt. han fnøs av det å sa det finnes masse kvalmestillende. han utrykte meg å sa at jeg virket helt på felgen. urinprøvene var det masse rart i sa en sykepleier som tok prøvene. det var godt at det liksom var bevis. legen spurte om jeg ville prate med sykolog,å det gjore jeg.en sykepleier sa også at ho skjønte meg godt for ho hadde vært sånn.jeg var da 26 uker på vei. i 26 uker følte jeg en pinefull gradvis død.helt tortur.ubeskrivelig. hver dag føltes som en uke i evighet.tiden står stille. etter jeg var på sykehus,sa aldri familie å venner at det er normalt å spy litt å det går over bla bla. tror noen skjønte at jeg var mer dårlig enn de hadde trodd. ikke vet jeg.skulle å få sykologhjelp hjem til meg å få ekstra oppfølging på sykehuset med ultralyder å fødesamtale å ekstra legetime der.det var deilig at jeg følte meg nå tatt vare på.

det rare er at de få gangene jeg var hos legen,var jeg bedre i form,men da jeg kom hjem igjen var det rett over doskåla som om jeg måtte ta igjen den tapte dårlige formen.skulle ønske jeg hadde spydd ned hele legekontoret heller. fikk noen andre piller fra sykehuset. desverre virker de bare litt mer enn phenerganen gjore på slutten,men det er en liten hjelp i alle fall. er nå snart 28 uker på vei.

venter på sykologhjelp som skal komme hjem til meg.jeg er fanget i mitt hjem.kan stå oppe litt mer nå,men jeg eier ikke muskler i kroppen lengre,ikke klarer jeg noe,men kan sitte oppe nå,blir like bilsyk,men spyr å brekker meg ikke like ofte mer,får i meg litt mer matvarevarianter som q-sjokolademelk,mandariner,et par mellomgrovt brødskiver,eple,noen gafler middag av å til. kroppen er stiv som en stokk å verker i leddene i hele kroppen,kynnere gjennom hele dagen å natta.det er kun et par venner som er flinke til å ta kontakt å det betyr alt for meg nå.skuffet over de andre,men kan ikke forlange noe av de. jeg bor et godt stykke unna de. har nå byttet til krsand sykehus.har ingenting godt å si om arendal. ser ut til at jeg kommer til å være sånn til fødsel,men blir nok keisersnitt ettersom jeg ikke kan klare noen flere påkjenninger.men håper selvsagt jeg som kvinne kan føde mitt barn. tar en dag om gangen. livet er helvetes hard.aldri flere barn på meg i alle fall.gleder meg til å få livet tilbake. ingen kan skjønne hvordan dette er uten å opplevd det selv. mine små gleder er når mine to stebarn er hos oss å snakker om babyen å viser gleden over det.heldigvis er de så store at de klarer seg mye selv i skolealder.