Noen med fibromyalgi her ? Mangler litt forståelse fra samboeren min.

[Anonym bruker]

Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal henge i hop, jeg klarer ikke å få hodet over vannet igjen. Jeg har 2 barn på 2 år og 3,5 mnd og man kan si at alt har gått i ett siden fødselen til sistemann. Jeg måtte ta ks, kom hjem fra sykehuset og fikk da hjelp til eldstemann i 1 uke, etter det har det vært min jobb. Jeg leverer eldste i bhg, tar all husarbeid, henter i bhg. Er alene med begge frem til leggetid. Da skal vi lage middag, leke litt, kose oss. Men, som regel er mor sliten og begge barna slitne, og det blir grining og sutring fra barna og mor blir sinna.

 

Samboeren min jobber mye og prioriterer det, fordi han skal frem her i verden. han vil at vi skal eie flere leiligheter slik at vi kan pensjonerer oss tidlig. Han vil ikke jobbe til han er over 60, som han selv sier. Vi eier nå 2 leiligheter, men har tenkt til å flytte fra den ene. Jeg vil at vi skal selge den vi flytter fra, men han vil at vi skal beholde den.

Jeg merker jeg får angst av å ta på oss et lån til, og enda en leilighet, men må uansett flytte siden det er det beste for familien.

 

Har bedt han om å roe seg ned med jobbingen. Han jobber 7 dager i uka og er sjeldent hjemme før leggetid på hverdagene, i helgene er han kanskje hjemme et par timer før leggetid. Han har gått med på at han skal "prøve" å ta seg fri i helgene og har vært relativt flink de siste 3 ukene. Men, jeg føler at det ikke er nok!!. Jeg er så sliten at alt er blitt et ork. Det gjør vondt å løfte en finger. Sitter og gråter hver eneste dag nå, og det er seriøst ikke bra.

Har sagt at jeg treenger han litt mer, trenger mer hjelp. Men, han blir sur fordi han mener at vi trenger pengene. Jeg mener at vi må prioritere annerledes, spesielt når barna er så små.

 

Nå unngår han meg. ser han at jeg har grått, så prøver han å holde på med ting i et annet rom så han slipper å "måtte spørre hva som er galt".

Jeg klager aldri over smertene jeg har, det har jeg ikke gjort siden de begynte for 8 år siden. Men, nå som jeg endelig åpner meg opp og sier at jeg trenger han, så møter jeg en kald rygg

 

Hvordan i svarte skal jeg få hodet over vannet, da ? Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre nå. Noen råd ? Noen som har vært/er i lignende situasjon ?

[Gjest]

Du får få legen til å skrive en "sykemelding" fra husarbeid til deg eller noe, for jeg antar at gubben din ikke tar seg tid til å være med til legen din. Ellers er det jo prisverdig at han vil sørge for at dere får det bra, men man kan ikke la nåtiden være et helvete for alle rundt seg bare fordi man ikke vil jobbe til vanlig pensjonsalder.

[Anonym bruker]

Vet om et noen produkter som har hatt veldig god virkning på fibromylalgi. Den har fått mange attester på at smerten blir alt fra delvis til helt borte.... Dette er kanskje noe du evt er interessert i? Vi,som vet av dette produktet, har tenkt å ta kontakt m foreningen for de som har fibromylalgi for at flere skal kunne få kjenneskap til dette nye...

[Anonym bruker]

Enhver person ville jo gått fra skaftet om de hadde det sånn som du har det!

 

Samboeren din prioriterer framtiden (som er uviss) foran barna som er barn NÅ. Fortiden eksisterer ikke lenger, den er kun et minne. Fremtiden eksisterer heller ikke enda, den er kun en tanke. Men det er nå man skal leve! Planlegg framtiden men ikke på bekostning av nåtiden.

 

Jovisst er det flott å kunne planlegge framtiden, men om han fortsetter på denne måten så risikerer han at han ikke kjenner barna sine og at de ikke kjenner ham.

 

 

[Anonym bruker]

jeg hadde stilt ultimatum for familie el penger. hadde han svart penger,hadde jeg dratt på stedet. penger er ikke alt her i livet.

grensene er der du setter de selv,så du avgjør selv hvor mye du skal finne deg i. vondt,men sånn er sannheten......

[Anonym bruker]

Personlig hadde jeg gitt han valget jobb MYE mindre eller dra! Passer seg ikke å jobbe slik når man har små barn og syk kone i tillegg.

[Anonym bruker]

Har pratet med han nå (på tlf da selvfølgelig). Han sliter med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet ovenfor meg og barna og for jobben sin. Han driver eget firma, så er ikke bare bare. Det skjønner jeg også. Vi har også snakket om at han skal legge ned firmaet og heller satse på å enten bli vanlig ansatt eller ta 1-års utdannelse til for å komme inn i en jobb som betaler mye for lite jobbing. Men, jeg føler at det bare blir med praten.

 

Jeg er i en skikkelig dårlig periode nå i forhold til sykdommen, og jeg klarer ikke å hente meg inn igjen når jeg aldri får avlastning. For meg hjelper det ikke å ha b.vakt over natten en dag, jeg trenger mer hjelp for å komme meg litt igjen.

 

Jeg går rundt og har dårlig samvittighet for barna. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker all verden nå, lunta er kortere, og fordi pappaen er så mye borte. 2-åringen elsker å være sammen med pappaen sin og trenger med far og sønn tid. Sambo forguder 2-åringen han også.

 

Når jeg pratet med han nå, så sa han at han hadde så mye han måtte bli ferdig med før jul, for da har han tenkt til å ta 2 uker ferie. Så da får vi bruke de 2 ukene på å planlegge litt fremover.......bare håper jeg klarer å holde meg oppe frem til da.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Jobber du? Hvis ikke, tror kanskje du ville hatt veldig godt av å gjøre det, om ikke annet så deltid. Treffe folk, komme seg ut, få noe annet å tenke på. Da MÅ mannen din ta en større del av ansvaret hjemme.

[lana<3]

Jeg syns også det hjelper og jobbe men er jo nå i permisjon en stund framover.

 

Jeg har en datter på 2 og en gutt på 2,5 mnd. Jeg har også en mann som jobber mye men han hjelper meg når han er hjemme iallefall.

 

Han ble med til legen en gang der legen fortalte om sykdommen og hvordan det var å ha fm. Han fikk også et lite hefte å lese på. I tillegg har jeg funnet mye på internett om fm som han har lest på og det har hjulpet han til å forstå at jeg trenger all den hjelp jeg kan få.

 

Vet ikke hvilke råd jeg kan gi deg, men din mann burde begynne med å forstå sykdommen så han kan forstå hvor smertefullt du har det...

[Anonym bruker]

Jeg jobber til vanlig, ja. Men, nå er jeg i permisjon.

 

HI

[Anonym bruker]

Han hjelper meg selvfølgelig med barna NÅR han er hjemme, men det er bare det at han nesten ikke er hjemme : (

 

Tror det kan ordne seg. Han har lest om fibromyalgi, men det er som så at den som aldri klager, de får aldri sympati.

Jeg snakker aldri om hvor vondt jeg har det, nettopp fordi jeg ikke orker sånne som bare klager hele tiden. Jeg har hatt dette i 8 år, så han glemmer jo sykdommen min når jeg ikke sier at jeg sliter.

 

Men, nå som jeg har begynt å si i fra om det, så tror jeg han føler seg litt "tatt på sengen". Han driver sitt eget firma og må ta den jobben han ha tatt på seg, men det går på bekostning av barna og meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror du må begynne å si litt mer ifra ja. Når man har vondt og tier om det så er det lett å glemme for den andre parten.

 

Har en svigermor som er slik. Hun jobber og jobber til hun ikke klarer å reise seg opp av senga. Først da forstår vi rundt henne at hun har vondt.