Redd 2. gangsfødende. Hvordan posjonere ut overfor mannen?

[Sommervind]

Hei! Er det noen her inne som har noen erfaringer med følgende?

 

Jeg hadde en veldig vond fødselsopplevelse for 3 år siden, og hadde absolutt ikke tenkt å gjenta det, men etter masse om og men bestemte vi oss for å prøve igjen likevel. Er nå gravid, får oppfølging, men har perioder med panikk og angst. Skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom sist, både selve fødselen og det som kom av posttraumatiske reaksjoner etterpå.

 

Sist snakket jeg mye med samboeren min om det som hadde skjedd, for han var jo den eneste som hadde vært der sammen med meg, og etterreaksjonene (som var veldig sterke ca. 1 år) var til tider så altoverskyggende at jeg følte jeg ble kvalt om jeg ikke fikk snakket med ham om det. Jeg vet at han syntes det var slitsomt, og følte ofte at jeg var masete, og hadde skyldfølelse for det. Jeg ba alltid om unnskyldning hvis behovet for å snakke om fødselen ble så sterkt at jeg bare "måtte", og selv om han har lyttet i mangfoldige timer, vet jeg at han var lei og at det kostet ham mye.

 

Før vi prøvde å lage barnet i magen, advarte jeg ham selvsagt i div. samtaler og sa at det sikkert kom til å bli mange tøffe tak hvis vi virkelig skulle gjøre dette, og at jeg ville trenge mye støtte.

 

Imidlertid merker jeg at jeg sliter ham ut nå. Jeg prøver å ikke snakke for mye om fødsel, men så skjer det ting som gir meg panikk, og så blir behovet for å snakke med ham så intenst at jeg bare MÅ. Og jeg vet at jeg repeterer meg selv og sikkert er en pest og en plage til tider. Og det verste er at de tøffeste takene altid kommer når det passer minst, f.eks. rett før leggetid, eller når jeg har vært alene en hel dag og han kommer sliten hjem etter å ha jobbet overtid...osv. Nå skal det sies at det er ikke så ofte han er opplagt til å snakke om dette ellers, og han tar ikke noe særlig initiativ til å snakke om det når han føler seg piggereet.

 

Dette ble langt, men jeg lurer bare på hvordan dere andre (med lignende problemer) porsjonerer ut, kontrollerer snakkebehovet osv.

- eller hva deres tanker om evt. IKKE å posjonere ut, er?

 

Jeg må jo prøve å finne en balanse mellom mine og hans behov, og jeg føler meg ofte som en skikkelig festbrems, for vi kan ha en superhyggelig kveld, snakke om bare koselige ting, men så - vips - plumper det ut av meg og dermed er vi tilbake i grøfta.

 

[2prinsesser <3]

snakk med legen din om det å hvis du har en forståelses full lege kn h*n kansje få til at du får keisersnitt. kansje du vil roe deg litt da?

[Poppie]

Prøv å finne andre enn mannen din å snakke med, i tillegg. Kanskje det vil hjelpe deg å snakke med en jordmor? Kanskje du har noen venner du kan snakke litt med innimellom? Dersom man har det vondt og virkelig trenger å snakke med noen, så kan det være godt for omgivelsene å fordele det litt. Også for deg, når du får trøst og forståelse hos andre enn bare mannen din.

 

En jordmor vil nok kunne gi mye støtte og gi deg videre hjelp til hvordan du skal takle fødselen. Da kan du også få samtale med sykehuset du skal føde på, og dere kan sammen komme frem til en løsning som vil hjelpe deg.

[evaperon]

Hei, det virker som du har et stort behov for å få behandlet dette for deg selv, og dette behovet materialiserer seg i form av muntlige formuleringer. Men, jeg lurer på om du har prøvd å skrive i stedet? Det kan hende at behovet ditt ligger mer på det planet å bare formulere angsten og redslene for deg selv, enn å få tilbakemeldinger hos omgivelsene. I såfall kan det være en fin måte å avlaste mannen din på. Skriv ned absolutt alt, kanskje du vil føle mindre behov for å formidle?

Jeg vet hvordan det er når man har behov for å snakke om noe, da kommer det som oftest nettop når stemningen er god fordi man da håper at man får litt goodwill. Så blir kanskje stunden ødelagt, og man sitter der og føler seg som en belastning. Det kan jo være verdt et forsøk!