Hele meg er borte....

[kokosyklus]

Etter å ha fått baby og flyttet tre ganger sitter jeg igejn nå som et skall av meg selv.

Jeg fortalte til mannen min i går at jeg sitter og lurer på om jeg begynner å bli gal.

Av forskjellige grunner har jeg de siste månedne kun forøkt å overleve i hverdagen. Det har tydeligvis satt spor, og hele meg er borte. Det er svært lite igjen av den personen jeg var, nå er jeg redusert til ei jente som tusler rundt i en zombie tilværelse og venter...på hva?

Det er inegnting i hverden som angår meg lenger.

Familie og vennr kan fortelle meg om store ting som skjer i livet deres, jeg har glemt det i neste sekund. Store ting jeg burde huske, jeg burde ringt de i etterkant og hørt hvordan ting gikk, hvordan de har det etc, men alt er glemt. Jeg er verdens dårligste venninne/ medmenneske

 

Jeg er blitt et egoistisk menneske som kun sitter hjemme og tenker på seg selv. Jeg er ikke lei meg, ikke sur osv ( lenger) men allikevel er jeg så lite engasjert i ting som skjer rundt meg.

Jeg vet ikke hvor mye jeg har på kontoen min

jeg vet ikke hva vi har iggende av regninger

jeg er totalt likegyldig til juleforberedelse ( selv om jeg pusset vinduer i dag som et ledd i å "ta-meg-sammen-prosessen")

Jeg glemmer viktige hendelser i familien som bursdager og bursdagsgaver

 

 

Jeg vil gå så langt at jeg tør sammenligne det med svak autisme. ( JA, jeg vet hva autisme er)

Det skremmer meg at et menneske kan skrumpe inn på denne måten.

Jeg er et ødelagt menneske

 

Nå er jeg så heldig at jeg har en mann som er fantastsik å snakke med. Jeg fortalte han dette i går og han får meg til å se litt klarere.

Jeg vet at jeg må fokusere mer i hverdagen fremover for å bli et bedre menneske.

 

I dag har jeg begynt å konsentrere meg om å bruke hjernen. Jeg fokuserer på at "nå sitter jeg og spiser frokost med datteren og mannen min"

Nå ser jeg mannen min i øynene

Nå ser jeg på datteren min

Nå leker jeg med datteren min

Nå skal jeg legge hele mitt hjerte i å leke med datteren min

I morgen er målet at jeg skal registrere med hele meg at jeg faktisk er ute og går tur.

 

Så bare lurer jeg...

Er dette et resultat av "ammetåka" eller er jeg blitt delvis ødelagt av alt vi har vært gjennom i det siste?

Er det noen som opplever det samme etter å ha gått hjemme og dullet i nesten ett år?

 

[Gjest]

Jeg synes dette høres veldig ut som en forsinket fødselsdepresjon. Jeg er ikke ekspert da, men har hatt dette selv og det var ganske slik som du beskriver ja. Man blir bare helt likegyldig og føler seg tom inni. Tok tid før jeg skjønte hva det var fordi jeg trodde at når man var deprimert skulle man føle seg trist og nedenfor, men det trenger slett ikke å være slik.

 

Jeg ville tatt en tur til legen dersom jeg vr deg og fortalt om hvordan du har det. Dette er det veldig mulig å komme seg ut av, men du trenger kanskje hjelp til det!

 

Lykke til! :-)

[lengter daler ned i skjul...]

jeg er og har vært litt sånn jeg og. har 2 tette barn og har gått hjemme lenge. er selvfølgelig sliten pga av lite søvn over lang tid.

 

jeg er på en måte glad, sammen med venniner, sosial osv. men litt fjern. får ikke gjort noe hjemme, eier ikke initiativ. har i perioder ingen kontroll på økonomien, hva som er på kontoen, regninger osv. kan plutseligkomme på at jeg må sette på en vask, noe jeg ikke har gjort på kanskje 4 dager.

 

tror det er litt overtrøtt og litt ammetåke, og kanskje litt lite stimuli, har ikke jobbet på lenge, savner å ha kollegaer, å fæle at jeg gjør noe intelligent, noe annet enn å passe barn.

[mamman til to gutter]

Jeg har tro på at i tillegg til å snakke med noen om det, så er det viktig å komme ut og gjøre noe annet enn å bare være. Prøv å ha feks en fast kveld i uka du kommer deg ut og trener. Hvis planen er at du egentlig skal være hjemme en stund til, så kanskje du kan få til å jobbe feks en dag i uka, eller ha en liten kveldsjobb eller helgejobb, bare for å komme deg litt ut. Ha som mål å møte venner en gang i uka, enten på dagtid med barn eller på kveldstid. Ta med barnet i åpen barnehage, gøy for barnet å leke med andre og bra for deg å møte andre voksne.

 

I tillegg er det lurt å få inn noe nytt. Pass feks på å lese avisen hver dag eller en nettavis og ikke bare "såpenyhetene" om hvilke kjendiser som skiller seg, får barn osv, men også ting om politikk osv.

 

Og til slutt bestemmer du deg for å hver gang du tar inn posten, sorter den og legg alle regningene inn i nettbanken med en gang, så vet du hvertfall at du betaler alle regninger.

 

Det tar på å gå hjemme hver dag med begrenset voksenkontakt, så vil tro det er en "bivirkning" av det du merker. Jeg syns det hjalp mye å begynne og jobbe igjen og bare jeg slutter å være syk hele tiden, så skal jeg sette igang og trene og komme meg mer ut utenom jobb også.

[kokosyklus]

Så fine svar! Tusen takk:)

 

Det hjelper å lese at det er flere som har det som dette! vi kom frem til at jeg ikke er autisk ( ha ha) men at jeg har vært i en veldig spesiell periode med LITE stimuli og litt kjipt stress ellers.

Jeg er vant til å være aktiv med mye trening og annen fysisk aktivitet. jobbe fulltid osv. uka etter fødselen flyttet vi til en annen by uten noe nettverkm overhodet. Alt har føltes veldig tungt, så nå når vi har flyttet hjem igjen virker det som om jeg plutselig merker at jeg er en helt annen. Fjern osv.

 

Jeg er på evi ned i ei grøft, men skal greie å komme meg opp igjen ved hjelp av mannen in som heldigvis er hjemme sammen med oss til januar. Vi har det så bra, jeg har mange positive ting å ta tak i. Jeg sitter ikke hjemme og griner, men er mer apatisk når jeg kan slappe av.

Jeg skl fokusere på å bli et bedre menneske og gjøre positive ting for de jeg bryr meg om og er glad i .

det er bare snakk om å ta seg i nakkeskinnet og dra seg opp av søla før det er for sent.

dette er den førsta jula vår med snupps, jeg skal IKKE sitte å klage over meg selv, men heller nyte henne og alt hun gir oss.

 

Jeg håper at jeg får til dette. Jeg har vært smådeprimert siden fødselen, men det er sikkert ikke før nå jeg begynner å merke det skikkelig. Når forventningene til dagene blir høyere og jeg ikke greier å følge med. Jeg blri stresset av at det skjer mer enn en ting om dagen:)

Me avd ette er tydeligvis et resultat av lite stimuli og et fenomen som skjer når man ikke har noe å syselsette hjernen med. Om man vil kalle det depresjon eller "ledighet"- for meg er det nok litt av det samme.

 

Jeg har iallefall satt igang med trening og klatring sammen med mannen min og en gang i uka er jeg på fotokurs. Må si at det er veldig bra. Problemet mitt er at jeg synes jeg er blitt emosjonelt fjern, egosentrisk og likegyldig... Det er virkelig noe å ta tak i her..

 

beklager alle skrivefeil men skriver fort mens mannen er i tlf- vi ser på lost:)

 

Takk igejn for finesvar! Er takknemlig for at dere leste de lange innleggene mine og brydde dere om å svare:)