Min keisersnitt historie (litt langt)

[Anonym bruker]

På grunn av ekstrem sykehus/lege skrekk fikk jeg etter en lang kamp innvilget ks (i seneste laget, bare 1 uke før termindato!!)

grunnen til at jeg fikk innvilget var rett og slett fordi jeg satte foten ned og sa at dersom ikke de ville hjelpe meg byttet jeg sykehus.

 

Jeg måtte møte på sykehuset kvelden før keisersnittet. Jeg trodde (ut fra andres erfaringer jeg har lest her på bim) jeg skulle få reise hjem, men jeg måtte overnatte. Vi fikk familierom slik at mannen min også kunne overnatte sammen med meg.

Rutiner kvelden før ks var klyster, dusjing og barbering. Barberingen hadde jeg tatt meg av selv (et lite tips: barber godt oppover magen, fordi plasterlappene de har på etter snittet er digre og skal skiftes etter hver dusj og det lugger sikkert veldig om man har barbert for lite) klysteret fikk jeg sette selv og den opplevelsen kan ikke beskrive som annet enn forventet(!) Helt greit siden jeg fikk styre med det selv. Dusjingen var bare vanlig dusjing, og så var det mars i seng, heldigvis med noen piller å sove på.

 

Selve ks dagen ble jeg vekket for å ta en ny dusj. Da det var overstått måtte jeg ha på meg sykehusklær, og eneste undertøy jeg fikk ha på meg var et eksemplar nydelig nettingtruse!

 

Mens jeg ble kjørt inn på overasjonsstuen måtte mannen min inn på et annet rom å skifte på seg operasjonstøy. Alle som var på operasjonssalen presangterte seg og håndhilse, og det var egentlig veldi ok å vite hvem som hvar der og hvorfor. Da mannen min var kommet inn begynte de for fullt. Det ble satt inn 2 veneflon, en i hver arm og så kom anestesilegen som skulle sette spinalen. Jeg fikk bedøvelse før nålen, og jeg kjente derfor ikke annet enn et trykk i ryggen. Spinalen begynte å virke umidelbart, det ble satt kateter og så var de i gang. Dette er kanskje litt dumt, men jeg fikk panikk av at jeg ikke kunne bevege beia mine. Selfølgelig var jeg innstillt på dette på forhånd, men jeg følte meg bare så utrolig hjelpesløs. Jeg spurte da om jeg kunne få noe beroligende, men det kunne jeg ikke, for det går over i babyen. Så alle de stresshormonene jeg har hørt snakk om at babyen går glipp av ved ks-fødsel gikk i alle fall ikke min baby glipp av, det kan jeg love! Har aldri opplevd eller sett sånn aktivitet i magen før, det var nesten skremmende.

 

Kl 8 begynte de. Jeg kjente ingenting, såg selfølgelig ingenting og lurte veldig på hva som egentlig skjedde. Følelsene tok overhånd, jeg strigråt og lurte på hvorfor i all verden jeg valgte dette. Jeg kjente at de trykte veldig på magen min, samtidig som jeg kjente babyen var helt vill og akkurat da jeg hadde tenkt å si ”jeg har ombestemt meg” hørte jeg verdens nydeligste baby gråt! Så et tips er kanskje å be om at de forteller hva som skjer underveis, det angrer jeg på at jeg ikke gjorde.

Både babyen og mannen min dro med en gang til rommet vedsiden av, tørket av pjokken og kledde på han før de kom inn igjen og fikk vere sammen med meg i 10 min. før de dro tilbake til rommet vårt.

 

Jeg trodde det var denne delen hvor jeg skulle bli igjen alene skulle være verst, men jeg var så lettet at nå var det over, alt hadde gått fint og at babyen var frisk at jeg sovnet på operasjonsbordet og takket nei til beroligende.

Far og barn kom på oppvåkningen og fikk vere der til vi fikk dra tilbake til rommet vårt.

Jeg var oppe å gikk litt allerede kl 2, og etter iherdig krangling fikk jeg fjærnet kateteret da jeg følte det var veldig bevegelseshemmende. Jeg fikk all den smertelindring jeg trengte og følte meg kjempebra hele tiden. Siden jeg var så raskt oppe å gikk fikk jeg til og med reise hjem en dag tidligere, selv om dette var min førstefødte!

 

Ble litt langt dette, men vet hvor stor pris jeg satte på at andre fortalte sine historier og håper derfor at denne historien kanskje kan være til hjelp for andre!

 

[KR0705]

Sitter her med tårer i øynene jeg nå. Jeg skal mest sansynlig ha keisersnitt da jeg har problemer med ryggen. Skal på samtale på sykehuset 5 des. Både gleder og gruer meg.

 

Godt for oss som snart skal igjennom det å lese andres erfaringer.

 

Kos deg masse hjemme med babyen

[Pfff]

Tusen takk for at du delte din erfaring!

Jeg skal ta planlagt keisersnitt i slutten av januar og blir beroliget av å lese slike innlegg som er konkrete og saklige, og ikke full av skremselspropaganda!