Over-reagerer jeg???*lang*

[smulti]

Tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan min opplevelse har vært etter kirurgisk abort. Jeg er en "jente" på 31 år, gift og med 3 aldeles nydelige gutter(3,5 og 9 år),men for å bli gravid med de har langt ifra vært enkelt. Vi har mistet(m.a.) 7 ganger, spontan abortert 2 ganger + tvillingen(i 12uke) med minste mann. For en tid tilbake ble jeg gravid med p-piller(Jasmin). For mannen min var dette et STORT sjokk, men det første han sa var: DETTE skal vekk, jeg SKAL ikke ha mer barn så nå må du ringe å bestille time til abort med en gang:-( Jeg ble sjokka over reaksjonen og handlingene hans, men tenkte jeg skulle høre på han om hva han følte.., men han følte ingenting. Her ble mye diskusjoner osv. Jeg ville beholde dette, men han ville ikke å nå var vi i en vanskelig situasjon. Jeg fikk mange telefoner fra min svigermor som fortalte meg hvor egoistisk jeg var å og at jeg kom til å ødelegge mannen min sitt liv å ikke minst mine 3 gutter + at svigermor var 90% sikker på at mannen min ville gå fra meg( dette hadde de 2 snakket om). Jeg spurte mannen min om vi skulle gå å snakke med noen, men fikk til svar at det endret ikke hans meininger. Etter mange kamper og tårer, berg og dalbaner med både mann og svigermor orket jeg ikke mer. Mot min vilje sa jeg til mannen min at jeg skulle ta abort, noe jeg følte meg presset til i aller høyeste grad. Mannen min sa at han skulle støtte meg 100% og vell som det, så jeg fikk bestilt denne timen og aborten ble utført:-( Jeg var helt knust, deppa og redd. Da vi kom ut av sykehuset snakket ikke mannen min til meg i det hele tatt så turen som tar ca10min føltes som mange timer. Hele den samme kvelde gikk uten et ord fra han. Dagen etter klarte han å lage en krangel fordi jeg ikke ville høre på hvor mye lønn han hadde fått, jeg syntes jeg hadde meg selv å ta vare på. Han ble så sint at han tok med seg noen klær og sa at han ikke orket å sitte å se på meg som bare gråt- NÅ er det over å du må fungere normalt igjen, sa han...Han gikk og jeg fikk en telefon fra svigermor som igjen fortalte at jeg var egoistisk og nå måtte jeg ta meg sammen og tenke konstruktivt. Siden den gang har det bare blitt værre, jeg klarer ikke tanken på hva jeg har gjort. Kanskje jeg er veldig egoistisk, men når jeg har en mann og en svigermor som forteller meg når mine føleleser skal være over pga aborten-blir jeg både skuffa og lei. Ingen kan fortelle meg når jeg skal ha føleleser og når jeg ikke skal ha følelser. Fra den dagen aborten ble utført viste jeg at dette var ABSOLUTT ikke riktig, jeg tok vekk et barn jeg ønsket og beholde. Dette var vi 2 om selv om jeg gikk på p-piller, men jeg har stått helt alene med dette og mannen som skulle støtte meg 100% kan jeg ikke se hverken rundt meg eller i huset vårt:-(

Tross aborten og de 3 skjønne guttene vi har, ønsker jeg et til barn( jeg vet at barnet jeg tok vekk ikke kan erstattes, men jeg vet at det kan legge en god demper på savnet mitt). Om det er pga alle svangerskapene jeg har hatt kan jeg ikke svare på, men ønske og savnet er så stort. Hvis jeg vil snakke med mannen min om hva jeg føler og savner svarer han at han er møkk lei av å høre ordet abort- og viss jeg ønsker et barn til blir det iallfall ikke med han, da må jeg finne meg en annen. Jeg vet at jeg ikke kan tvinge på en mann et barn han ikke ønsker.....Hva skal jeg gjøre..jeg har snakket med legen min og en terapaut, men trenger jeg kanskje en psykolog??? Jeg har spurt mannen min om han vil være med meg til en psykolog, men det vil han ikke:-( HJELP

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg får så vondt av historien din! Tårene triller.... Du over-reagerer ikke! Jeg synes du oppfører deg helt normal. Det er mannen din og svigermor som reagerer helt feil her. Vet ikke hva mer jeg kan si for å hjelpe, men i alle fall så er din reaksjon helt normal. Å prate med en psykolog selv kan kanskje hjelpe. Jeg har selv mistet 3 ganger (dødfødsel, MA, og SA) og ble deprimert av det, og det hjalp med psykolog. Kan tenke meg at du som har mistet så mange ganger, og nå måtte ta bort et barn du ønsket må ha det helt forferdelig.

 

Stor trøsteklem!

[Anonym bruker]

Huff og huff for en historie. NEI, det er ikke du som over reagerer. Det er mannen din og svigermor (som selvfølgelig støtter sin sønn), som ikke skjønner din sorg!!!

 

Jeg tok en abort for ca 1/2 år siden...var i kjempetvil selv, men hadde en mann som var SÅ sikker! I ettertid har han skjønt hvor vondt dette har vært for meg, og han har støttet meg fullt ut. Jeg får prate det jeg trenger og han stiller opp for å lage et nytt barn dersom det er det jeg vil. Dette er forskjellen på min og din mann. Det er vanlig at menn ikke får følelsesmessige reaksjoner på en provosert abort som tross alt skjer ganske tidlig i svangerskapet. Mens vi kvinner er mer styrt av våre følelser, er det noe rart siden det tross alt er inni oss det spirer?

 

Kjære deg, jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til jeg...Dere har tre barn sammen og for dem bør dere virkelig snakke ut om dette. Dersom forholdet deres skal få varig liv, bør dere få snakket ut om alt som har skjedd og han må faktisk ta inn over seg at dette er vondt for deg og at det er helt vanlig! For det er vanlig å sørge etter en provosert abort og særlig siden du tvert i mot egentlig ønsket å behodlde barnet. Kanskje du får vise han hva vi andre med tilsvarende opplevelser skriver her til deg? Du trenger virkelig noen som kan støtte deg i sorgen og som du kan prate med....har du en mamma eller ei god venninne du kunne snakke med om sorgen din? Dette kan ofte være vel så bra som psykolog el (snakker av egen erfaring).

 

Jeg håper det ordner seg for dere og at mannen din snarest tar inn over seg at dette er en sorg for deg!

 

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Hei Smulti!

 

Skjønner at du sliter med valget du tok! Det var en fæl historie. Det som jeg syntes er spesiellt trist er at mannen din ikke støtter deg, slik som han faktisk sa at han skulle gjøre. Jeg skulle likt å sett at han tok mer ansvar for situasjonen. Det er ikke bra for sønnene hans at de har en nedbrutt, angrende mor. Jeg syntes ikke at du skal bare gi deg på å prøve å nå han og få han til å forstå denne smerten som du har nå. Du er i en stor krise, og han velger å se lett på det. Jeg vet ikke hvordan du tar opp dette temaet med han, men hva med å vinkle det fra deres barns side som f.eks "hva syntes du om at barna våre må leve med en så nedbrutt mor?" osv? Eller vinkle det fra forholdet deres sin side som "dette har fått meg til å tvile på forholdet vårt og gjort meg usikker på deg". Hvis du forholder deg til dine følelse og ikke anklager han, så kan han ikke bare krangle eller si imot deg. Hva med å flytte ut en periode, hvis han ikke får opp øynene for hvordan du har det?

 

Når det gjelder svigermoren din syntes jeg at du skal fortelle henne at du syntes at det hyggelig at hun ringer, men du ønsker ikke å diskutere kjærlighetslivet ditt med henne, så dere må snakke om noe annet. Husk at det er ditt valg om du vil snakke med henne, så hvis ikke hun respekterer deg, ville jeg bare sagt fra og lagt på.

 

Håper at du med tiden klarer å legge denne aborten bak deg, og at du får forståelse fra mannen din.

[smulti]

Til trøsteklem! Uff - synes at din opplevelse er fæl, snakk om å få tårene mine til å trille...Jeg prøver liksom å tenke at andre har det værre enn meg, å det syns jeg absolutt du har. Jeg har mange ganger tenkt på at dette livet er ganske urettferdig- tenker da spes på deg som har hatt en dødfødsel. Jeg føler utrolig mye med deg, tårene mine bare triller når jeg tenker på hvor forferdelig den opplevelsen må være. Har du barn fra før?

Tusen takk for støttende ord, det hjelper godt å høre fra andre (spes damer som vet hvilke følelser vi damer har ang barn) at jeg ikke over reagerer å at det er normalt å ha det slik som dette.

Jeg har tatt kontakt med Amathea klinikken- skal få snakke med en psykolog i neste uke, noe jeg faktisk gleder meg til. Har sagt til mannen min at han SKAL/MÅ bli med den første timen.

[smulti]

Hadde jeg hatt en mann så forsto min sorg ang dette hadde han vært villig til å lage et nytt barn, for meg høres det ut som din mann er ganske "normal" når det gjelder å ha forståelse for hvordan kvinner kan lide pga abort. Jeg har prøvd å vise(på chatte sider) han hvordan andre har det etter en abort, og at mannen ikke klarer å se kvinnen lide og vil faktisk lage et nytt barn, men det når liksom ikke inn til han.

Jeg tror faktisk at han også trenger hjelp både med seg selv å og hvordan håndtere kvinnens føleleser. Jeg har en fantastisk mamma og ei god venninne, men jeg syns synd på de som må sitte å høre på meg ganske ofte at jeg har latt være i det siste å snakke så veldig mye om det.

Jeg skal til psykolog i neste uke, og satser på at han kan være til stor hjelp.

Takk for støtten, jeg kjenner det gjør meg godt å høre hva andre syns om denne saken. Det gjør meg også glad når jeg hører at det faktisk finnes menn som forstår kvinnen og vil hjelpe henne slik at hun får det godt med seg selv- slik som din mann:-) Skulle ønske jeg også hadde en slik mann.

KLEM

 

 

 

 

[smulti]

Hei!

Det med å fortelle svigemor at jeg ikke ønsker å snakke med henne om vårt liv å dette må hun respektere for deretter å legge på har jeg prøvd, men fikk en ganske sint mann hjem fra jobb da, som lurte på om jeg virkelig hadde store problemer som la på når jeg snakket med hans mor- hun er jo her for å hjelpe deg mente han:-( Jeg måtte respektere henne for støtten hun prøvde å gi meg/oss osv. Du kan trygt si at jeg pakket kofferten hans ganske fort å sendte han ut(haha hjem til svigermor)

Ja, jeg føler at jeg er i en stor krise- har prøvd å vinkle problemet mitt på mange mulige måter, faktisk som du skrev at det kan langt ifra være bra for barna at deres egen mor er nedbrutt - at dette har tært på forholdet vårt, men får da til svar: "Så synd at du føler det slik, men jeg ønsker ikke at vi skal skilles. Jeg ser ikke at du er så veldig nedbrutt, du går ut på besøk til venninner, ser ut som du koser deg virkelig. Hvis du ikke kan leve med meg pga aborten og ønsker et nytt barn kan jeg ikke se annet råd at vi flytter fra hverandre og skilles". Jeg vet ikke helt hvilke svar jeg ønsker av han, men syns dette svaret er ganske kaldt og kynisk. Kanskje jeg er så nedbrutt og oppgitt osv at jeg ikke helt ser at han faktisk prøver å støtte meg, eller kanskje jeg er ganske naiv å tror at han kommer til endre meninger. Det som plager meg mest er at jeg virkelig var så dum å ta abort,trodde faktisk jeg hadde mer ben i nesen enn som så, jeg er skuffa over meg selv- føler jeg gikk LANGT over mine persolige grenser....Heldigvis skal jeg få snakke med en psykolog i neste uke:-) Ser fram til det:-)

Tusen takk for forståelse og støtte:-)

 

[Anonym bruker]

Hei smulti

 

Er ikke det rart at vi så ofte tenker at andre har så mye verre enn det vi har? Jeg synes du som har mistet 7 ganger i MA, 2 SA , pluss tvillingen til det ene barnet ditt, og når dette siste barnet som ble tatt bort fra deg har det mye verre enn meg. Klart at dødfødsel er forferdelig, men stakkars deg har måtte få høre så mange ganger at barnet i magen ikke lenger lever - uff, jeg får så vondt for deg.

 

Jeg har andre barn; det dødfødte barnet var vårt første (en pike). Så fikk vi en pike til. Så kom MA'en, så SA'en og så ga vi opp. Jeg fikk nå en pike til for 6 uker siden. Da jeg ble gravid med henne, var jeg ikke sikker at mannen min ville like det, selv om vi hadde pratet om å prøve en gang til om noen måneder, og jeg grublet om hva jeg skulle gjøre hvis han ønsket jeg skulle ta abort. Jeg trodde ikke han skulle si det, men tenkte "hva om...". Så forferdelig det må være å stå der og mer eller mindre måtte velge mellom mannen og barnet i magen. Det kan ikke være lett!

 

Jeg prøver å sette meg inni ditt ståsted ved å tenke hvordan det hadde vært for meg. Når jeg har faktisk mistet barn før, (og alle de jeg mistet var ikke planlagte og egentlig ikke ønsket i utgangspunktet, og det at jeg mistet dem gjorde så vondt for meg, det var som et slags straff), så tenker jeg at hvis jeg da måtte faktisk ta den avgjørelsen å ta bort et barn, at det hadde helt knust meg. Derfor synes jeg du har det mye verre enn meg. Jeg gråter for deg og tenker på deg. Hadde bare mannen din støttet deg, så hadde ikke det vært så fælt, men at han virker, som du sa, så kynisk, uff, det gjør vondt verre.

 

Jeg tror det blir godt for deg å prate med psykologen, og godt for mannen din å høre fra en tredje person hvordan du egentlig har det inni deg. Menn er ikke alltid så flinke til å forstå følelser, har jeg oppdaget, men de kan lære. Det er derfor viktig at han er med på timen, synes jeg. Jeg håper så inderlig at det blir lettere for deg etter det.

 

Nå håper jeg at jeg ikke har sagt noe som gjør at du blir enda mer lei deg. Jeg er ikke alltid så flink til å formulere meg (og norsk er ikke mitt morsmål) og ønsker ikke å såre deg, men støtte deg.

 

Fra meg, den første anonym.

 

Stor trøsteklem!

 

 

[Anonym bruker]

Hei, kjære deg!

 

Hvordan går det med deg, har du snakket med psykolog?

 

Håper det ordner seg for deg/dere.