Noen som vet noe om sannsynligheten for å føde prematurt igjen?

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn, og han ble født 7 uker prematur. Jeg synes hele greia har vært helt jævlig. Har ingen positive minner fra ukene på nyfødt avdelingen, alt var bare sorg og stress. Min sønn har alltid vært frisk og han var "stor" da han ble født. Trengte ikke pustehjelp eller noe og spiste selv etter to dager eller noe, husker ærlig talt ikke, har fortrengt mye. Jeg var ikke klar over hva jeg hadde i vente da jeg lå å fødet, trodde at alt kom til å gå bra og at vi fikk dra hjem etter to tre dager. Det skjedde jo plutselig. Han kom ut og skrek med en gang, så fikk jeg han på brystet og jeg var så lykkelig. Etter noen få minutter ble han tatt vekk fra meg fordi de mente at han pustet litt dårlig. De sa at han ble sendt bort på nyfødt avdelingen. Jeg lå på føderommet i to tre timer etter han var tatt vekk fra meg, jeg savnet han. Lå der uten mage og uten baby. Fikk et rom på barsel der jeg tok meg en dusj og ventet i mange timer på telefon fra nyfødtavdelingen om at jeg kunne komme bort å se sønnen min. Han lå å sov i en merkelig seng og han hadde masse ledninger på kroppen sin med store skjermer over. Fikk holde han og koste masse med han, men følte at han ikke var min, men at han var sykehuset sin, de tok han fra meg hele tiden, de matet han ol. Jeg følte meg bare i veien. Jeg fikk utdelt en pumpe som jeg fikk beskjed om å bruke annenhver time. Jeg ble fort kaster ut av avdelingen den dagen, på det tidspunktet var avdelingen nemmelig stengt. På barsel kom jordmødrene inn og spurte hvor babyen var, og hver gang var det like tungt å forklare. Jeg var rødsprengt i øynene hver gang de så meg, men ingen gadd å trøste meg, noe som jeg virkelig trengte. Etter to dager ble jeg kastet ut fra barsel og fikk et rom på avdeligngen som var enormt stygt og veeeldig ekkelt. Sengen var dekorert med gammelt blod, det samme var madrassen og litt av veggene. Alt var 60talls stil, og det var akkurat plass til en seng og en koffert og en pumpe. Brukte tre lag med sengetøy for å unngå kontakt med noe fra sengen og resten. Jeg fikk se han hver gang han skulle mates. Han flyttet inn på en sengestue etter to tre dager der jeg satt hver tredje time å prøvde å amme han med minimum tre sykepleiere og syv åtte andre mødre og mennene deres gående rundt. Han sovnet som oftest ved brystet, da var det veiing og prøve igjen. Han var så nydelig, og jeg hadde så lyst til å ta han med meg og bare ligge inntil han i timevis og bli kjent med han. Vi fikk liksom ikke knyttet noe bånd. Etter mating var det bare å legge han ned igjen i sengen, for da fikk jeg beskjed om at jeg måtte pumpe for å få mest mulig melk, det virker nesten som om det å få masse melk var viktigere enn å bli kjent med barnet og ha hudkontakt med det. Det hadde vi nesten aldrig, det var jo ikke tid til det. Etter pumping måtte jeg bare gå, for da måtte han jo få sove. Da satt jeg på det ekle rommet å gren meg tom, helt til neste amming. Jeg måtte konsentrere meg for å ikke bryte sammen på avdelingen, hver dag. Slik var det hver dag, natten og, måtte jo pumpe da og. Livet på avdelingen synes jeg var deprimerende, alarmer gikk hele tiden, og nabobabyen fikk anfall og pustestopp mens jeg satt vedsiden av å ammet, enda en alarm gikk borti gangen, og enda en og enda en. Det var et helvete. Da vi endelig fikk dra hjem var jeg utrolig lykkelig, endelig var han min. Trodde at alt var glemt, men har slitt vanvittig i ettertid. Har brutt sammen i gråt daglig, har grått for andre mødre med premature, gråter av å høre historier og se bider av premature, gråter av å se bildene fra sykehuset. Tenker på andre med premature barn, og enkeltes kamp for barna sine, jeg har så utrolig lyst til å gi de en god trøstende klem og være der for de. Skulle ønske noen hadde vært der for meg. Men det er jo ikke sikkert at andre har hatt slike følelser som meg da. Det tok en stund før vi fikk knyttet bånd, han hadde jo på en måte ikke vært min, og magen hadde vært tom en stund. Ammingen gikk rett vest etter vi kom hjem, han sovnet fremdeles ved puppen, og han sugde dårlig, så melken forsvant. Nå er han blitt så stor og flott, men jeg lider av dårlig samvittighet for at han ikke fikk være hos meg i begynnelsen. Det må jo ha vært forferdelig for han å ikke få være hos moren sin og kjenne tryggheten og varmen. Det var jo alt han visste om og kjente, lukten og lydene mine, istedet måtte han ligge alene og bli håndtert av så mange ukjente. Men selvfølgelig var det nødvendig, det føltes bare så unaturlig ut for morsinstinktet.

Poenget er ihvetfall at jeg aldri vil oppleve dette igjen, og jeg er livredd for å få føde prematurt igjen. Er så redd for at neste barn blir født enda yngre. Ingen visste hvorfor han kom for tidlig, fikk ingen diagnose der. Fikk heller aldri svar på noe av det jeg spurte om. Vet ærlig talt ikke om jeg tør å få flere barn. Får jeg tett oppfølging om jeg skulle bli gravid igjen? Blir jeg sykmeldt? Er det stor sannsynlighet for at jeg får prematur neste gang og? Ble langt dette, men det var godt å få det ut.

[Anonym bruker]

Hei!

 

jeg kjenner meg igjen i en god del av det skriver, og kjenner gamle vonde minner strømmer tilbake.. Det er tøft å få barn prematurt,og i tillegg til redslen for åssen det går med barnet ditt så er det alt rundt. Jeg husker følelsen av at babyen ble tatt fra meg med en gang før jeg fikk sett den engang, fikk først reise bort til nyfødt 5 timer etterpå. Og det at man sitter så tett oppi hverandre på avdelingen og får absolut ingen privatliv, det er grusomt:-( Og pumping i ukesvis og følelsen av at ingen forstår hvordan man har det, babyen er jo i live og det må man jo være glad for.. Det var kun mine foreldre som hadde forsto at vi faktisk slet med det her og hadde det vondt, farens foreldre skjønte absolut ikke det.. Venner bagatelisere det for å trøste tror jeg, eller for at de ikke tror det er så ille, og det er igrunn ganske sårende, for jeg sliter med følelsene enda faktisk. En ting har jeg hvertfall lært, og det er å se at folk må få lov å sørge og være lei seg over det som har skjedd de, uavhengig om andre har hatt det "værre". For slike ting skal ikke sammenlignes,man må alle få lov å syns at ting er trist. Om man fødte 5 uker prematurt eller 13 uker så har man jo lov å være lei seg og redd og bekymra. Jeg har fått en i uke 31 og en i uke 32, med første mann var vi 7 uker på sykehuset og jeg syns det var et helvete rett og slett. Men så kan folk finne på å si, åå var dere ikke lenger på sykehuset? Det var jo ikke lenge! Det er så sykt at folk får seg til å si det!! For oss var det drit lenge rett og slett, og det var skummelt og fælt.

 

Jaja, nå fikk jeg letta hjertet mitt jeg og! Skjønner godt redslen din for å bli gravid på nytt. Jeg hadde det samme, Fikk utrolig god oppfølging av fastlegen og av av lege på føden. Jeg kunne blitt sykemeldt om jeg ville men valgte å jobbe, Det var jo igrunn dumt siden jeg fødte for tidlig igjen,, Om det er stor sannsynlighet er jo umulig å svare på for det kommer jo an på årsaken. Men mange føder jo for tidlig en gang og neste gang går de til termin så deter jo ikke gitt at det skjer igjen. Men om du skulle bli gravid igjen så stå på ditt om at du vil oppfølges godt og hvordan du selv ønsker å ha det OM det skulle skje igjen.

 

Lykke til:-)

 

[Anonym bruker]

Jeg fødte i uke 32 og var syk selv, så det tok over ti timer til jeg fikk se nurket. Det var litt vanskelig å ligge på en annen avdeling og lure på hvordan barnet har det. Men, jeg følte meg veldig trygg på sykehuset. Det var selvfølgelig slitsomt, men melka kom og vi fikk igang ammingen etter en ukes tid. Vi kom hjem i uke 34, så vi var jo ikke så lenge på sykehuset. Følte at vi fikk god oppfølging på sykehuset, og at vi kunne spørre om vi lurte på noe. Men, det er selvsagt forskjell på personalet, ikke alle som var like enkle å forholde seg til.

Uten å skulle være ekkel, så syns jeg det høres ut som om du kunne hatt godt av å snakke med noen om dette. Om du har lyst til å bli gravid igjen, så er det iallefall viktig at du snakker med jordmor/lege om dette og kan bli henvist videre, slik at du kan jobbe med det vanskelige i forkant. Hvis ikke kan det neste svangerskapet bli vanskelig. Om du har mulighet til å velge i flere sykehus, kan du lese litt om nyfødt intensiv avdelingene og finne ut hvor du vil føle deg mest trygg og ivaretatt. Veldig trist å høre at du har hatt det så vanskelig. Ønker deg lykke til om du ønsker flere arn, og krysser fingrene for at det går bedre neste gang, prematurfødsel eller ikke. Kommer litt an på hvorfor man føder prematurt, og hvor stor sjangs det er for at man gjør det igjen. Jeg er i en situasjon hvor det er større sjangs for å føde prematurt igjen. Lykke til!