Skuffet over fadderne vi valgte

[Anonym bruker]

For 6 år siden blei gutten min døpt. Jeg valgte to gode venner til å være faddere. Et år etter flyttet de til Oslo og jeg har nesten ikke hørt noen ting. virker som de har glemt ungen. Har ikke fått noen oppmerksomhet til jul eller bursdagen til gutten vår.

Da vi var i Oslo sist hadde de ikke tid til å treffe oss. Syns det er så trist for vi var så gode venner og de var så glad i gutten vår. Så plutselig hørte vi ikke noe mer. Vi har ikke kranglet.Er så skuffet. Har ikke sagt noe om det til dem.vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Srev et koselig brev til jul med bilder

Går det an å få noen nye faddere?

[Anonym bruker]

Synes ikke akkurat det er noe å henge seg opp i.... Hvis man blir spurt om å være fadder er det jo hyggelig, og de fleste sier nok ja uten å tenke på at det er noen særlig forpliktelse med dette. Jeg er selv fadder til to som vi ikke har mer kontakt med. Foreldrene har flyttet, vi har "sklidd ifra hverandre" fått nye venner på hver vår kant og tenker nok ikke mye på dette hverken de eller oss. Hva vil du at fadderne skal gjøre da? Barnet har vel slekt og dere har vel andre venner ? Tror ikke barnet savner fadderne, hverken nå eller senere i livet så fokuser på noe annet og vær glad for at dere ikke har større problemer enn dette..

[Mamma´n til lillemor]

Det høres trist ut at fadderne ikke stiller opp, og jeg skjønner at du er skuffet. Tror ikke man velger nye faddere, det har jeg aldri hørt om. Men det er slike grunner til at jeg ønsker mine egne søsken som faddere når den tid kommer til sommeren. Familie vil jo alltid være der. Men jeg forstår at det ikke er alle som har god kontakt med familien.

 

Jeg tror ditt eneste valg blir å fortelle dem på en pen måte at du hadde håpet at de skulle stille opp litt mer. Det handler ikke alltid om at man bor i nærheten, men at de ønsker å være til stedet i fadderbarnets oppvekst. Lykke til.

 

[Anonym bruker]

At du anonym 22:57 er fadder og gir blaffen er jo helt utrolig! Hvordan kan du si ja til å være fadder da??? Med mindre de andre er like fjerne som deg, vedder jeg på at de både tenker på det og at det plager dem. Fadder er en forpliktelse livet ut!

 

Til HI: jeg hadde tatt det opp med dem på en ordentlig måte. Kanskje de bare er like hjernedøde som anonym 22:57.......

[Gjest ronja røverdatter]

Fadder er ingen forpliktelse livet ut, fadder er heller ingen forpliktelse om gå gi gaver eller å bli en spesiell person i barnets liv. Å være fadder er å svare ja til at man ønsker at barnet skal vokse opp i den kristne tro og man oppfordres til å ta barnet med i sine bønner om man selv ikke kan delta aktiv i oppfostringen.

 

Venner kommer og går, det er helt naturlig. Og velger man venner som faddere, så bør man jo også vite at sjansen for at man mister kontakten etterhvert er mye større enn når man velger familie.

 

Vi har bare familie som faddere, og jeg har nieser og nevøer som jeg er fadder til og noen som jeg ikke er. Jeg forventer ikke at fadderene skal behandle mitt barn annerledes enn de som de ikke er faddere til, og jeg bryr meg like mye om alle mine nieser og nevøer, uansett om jeg er fadder til dem eller ikke.

 

Godt jeg ikke leste her inne før jeg sa ja til å være fadder, for jeg vet ikke om jeg hadde orket å ta på meg alle pliktene som man har som fadder i følge mange her inne.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg skjønner godt at du er skuffet. det hadde jeg også blitt hvis jeg hadde faddere som bare forsvant ut av livet til barnet.

Jeg føler at når man sier ja til å være fadder så følger det med et viss ansvar.

Man spør jo ikke hvem som helst om å være fadder heller.

Så jeg skjønner godt at mange velger familie.

Tror ikke du kan få nye faddere, men du kan skrive et brev om minne om at du så gjerne ønsker at fadderne skal være en del i livet til ditt barn selv om dere bor i forskjellige byer.

Hadde blitt veldig skuffet selv hvis jeg var i din situasjon. Var jo en grunn til at du spurte akkurat dem om å være faddere..

Uansett, lykke til!

[Gjest]

Når man blir spurt om å være fadder føler man ikke at man kan si nei. Da blir man liksom uvenner, uansett hvordan man skulle begrunnet det. Og det er nesten trist.

 

Dessuten er det noen som er "populære" som fadder. En jeg kjenner er fadder til mer enn 5 ulike barn (ikke i slekt med hverandre eller han), men han er populær blant sine venner til å bli fadder. Han sier selv han ikke kan si nei, men at det nå begynner å bli for mange.

 

Syns ikke du skal føle deg skuffet, du forventet nok for mye, evt mer enn disse ville gi.

 

Er enig med den som skrev det innlegget om at det å være fadder ikke er noen forpliktelse som varer livet ut, men at man skal ha dem i sine tanker /bønner osv.

 

I vår kultur handler det alltid så mye om gaver og ting. Blir helt syk av det.

 

Jeg har selv venner som er blitt uvenner over dette med å være fadder /ikke være fadder. Er en udatert tradisjon og burde oppdateres kraftig.

[Gjest]

dette er kjempetrist, det er alt for mange som ikke tar ansvar ved å være fadder, som bare sier ja uten å vite hva de sier ja til....utrolig trist for dere. tror nok ikke dere kan velge nye, dessverre.

[Anonym bruker]

faddere har vel et åndelig ansvar for barna......det er derfor jeg lurer på hvorfor follk velger ikke troende faddere...det er jo det som er poenget...følge opp barnet med bibler ol...det er jo ikke alle som er intr. i det..men da er det jo bedre å la være å døpe barnet synes jeg,det er jo en kristen handling..man står å lover presten og Gud å lære barnet opp i kristen oppdragelse....

 

Vi døper ikke barna våre ,så vi slipper dette med faddere....

 

[Anonym bruker]

Utrolig at noen virkelig orker å skrike opp om at faddere ikke beholder kontakten med fadderbarn livet ut, så lenge de fleste har problemer med de aller mest elementære relasjonene livet ut!

 

At faddere har holdt kontakten til tross for geografiske avstander, tid og andre, egne forpliktelser, som egne barn / hjem / jobber, og tar seg tid til å reise for å besøke fadderbarn og bruke penger på presanger, har jeg faktisk ALDRI hørt om engang.

 

Skulle det vært på dette viset, så fikk man ikke mange til å være fadder. I en verden hvor alle har mer enn nok med sine egne liv og det å få alt til å gå opp, så skal man i tillegg ha forpliktelser overfor andres unger?

 

Nei - her må noen våkne opp av Tornerose-søvnen og se på hvilken verden vi faktisk lever i, og slutte å lulle seg inn i en liksom-verden. Dette her er sjøsprøyt. Verden fungerer ikke sånn lenger. Folk har knapt nok tid til egne unger!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Her tror jeg rett og slett dere har hatt ulike forventinger til hva det vil si å være fadder. Hvis dere forventet at fadderne skulle stille med gaver, tid og masse oppmerksomhet til barnet resten av livet, burde dere kanskje fortalt fadderne hva dere forventet av dem. Livslang forpliktelse er jo mer enn hva mange klarer å få til i eget ekteskap/samliv, jo! Dette minner om hva enkelte forventer av sine forlovere, selv om forloverens egentlige plikt er å skrive under på et papir. Forskjellen er vel at Bruden(som oftest er det bruden som tar av) faktisk ikke forventer et livslangt, glødende engasjement i samlivet sitt etterpå.

 

At det er så mange som forventer dette, og tar det som en selvfølge, synes jeg er oppsiktsvekkende. Visst er dere glad i barnet deres og dere vil følge det opp så godt som dere kan, men hvorfor er det riktig å forvente det samme av andre, som gjerne ikke er i slekt med barnet en gang? Det virker nesten som om fadderne skal sette akkurat det barnet først i eget liv. At dette barnet skal bli en slags førsteprioritet, fremfor mye annet som kan kalles Livet.

[Anonym bruker]

Jeg var også fadder for over 10 år siden for dattera til et vennepar. Vi var ca 20 år den gang.

Det var veldig hyggelig å bli spurt. De første årene hadde jeg kontakt med mor og barn og jeg fulgte opp med besøk, gaver o.l, men jeg forventet også at foreldrene la en liten innsats selv for at barnet skulle ha kontakt med fadderne sine. Dette skjedde aldri, og da kontakten kun ble enveis kuttet også jeg ut kontakten etter hvert.

 

Jeg tror også at mange døper barna sine kun på grunn av tradisjon og at det med å velge faddere blir viktigere en hva som faktiskt er innholdet i dåpen. Slik var det også for meg og for venneparet mitt den gang. Ingen av oss var troende. Det var altså aldri forventet at jeg skulle følge opp jenta i forhold til kirken og troen. Senere har jeg også meldt meg ut av statskirken....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du er skuffet jeg. Vi har det også slik ang. ene fadderen vår. Selv om vi valgte innen familien så har ikke fadderen vist noe interesse for hvordan jenta har det eller noe og da er det nær familie!

Vi er selv faddere men der har moren selv valgt at vi ikke skal ha kontakt med ungen så da får vi bare ha en sparekonto med navnet der vi setter inn penger til han fyller 18år.

Jeg syns at det som er med faddere er at det er personer vi stoler på og vet har god innflytelse på barnet gjennom årene. En person som vi stoler på at kunne tatt vare på vårt barn om vi forsvinner..

Men er jo som sagt delte meninger:P

[Gjest]

Er ikke disse "forpliktelsene" til faddere egentlig ganske overdrevet? Ingen kan garantere at et vennskap holder livete ut, og det burde ihvertfall ikke være noen tvang kun for en kort seremoni som ble holdt i kirka (ofte kun fordi det bare er sånn, og ikke av religiøse grunner) !

 

Herlighet, barnet har vel mange andre som kan støtte opp? Den ene dagen i kjerka burde ikke være definerende for hva som skal skje resten av livet.

[Anonym bruker]

Signerer tyvsærjenta her jeg. det er synd å miste gode venner, men det er forholdet mellom de voksne som er noe å sørge over. fadderskap er en religiøs greie, ikke, som noen tror, et sosialt ansvar.

[Anonym bruker]

Det å velge faddere utenfor familie er en risiko. Det forventes fra kirken at faddere stiller opp og deltar i en kristen oppdragelse...

Om ungen velger en komf i kirken, er det bla vanlig at foreldre OG faddere skal reise seg.. Så forpliktelsen varer iallefall til barnet er konfermert....

Man bør nok i dagens samfunn være bevist på hva man forventer og hvordan man kommunisere det videre!

 

Jeg er selv fadder for 3 barn (søsken). Jeg er med når de bla får 4 års boka, og andre typiske fadderoppgaver i kirken, sammen med foreldra. De barna har også faddere i Danmark, men det forventes ikke at de kommer til slike ting, men de er delaktige i barnas liv! Geografi har litt å si for hvor delaktig man blir. (bare 1.5 t fra oss til dem)

[Anonym bruker]

Har ikke lagt så mye tanke i dette selv enda. Men blir familie som er faddere ved dåp, og har selv familie som mine faddere. Jeg og samboer var i dåp nå forrige søndag til niesen hans. Han var fadder. Fadderene mottar fadder brev, her står det følgende:

 

Navn på fadder - fra nå av hører du på en helt spesiel måte sammen med - navn på dåpsbarnet som ble døpt (dato og kirke) og tatt ut i den kristne kirke på jord.

 

Du er utvalgt til å følge et barn på vei til å bli voksen. Du er ønsket og viktig i barnets og familiets liv. Din oppgave er også å minne barnet om dåpsdagen. Barn trenger voksne som lytter og forteller. Våg å dele av din tro, din undring og ditt syn på livet; våg å lytte til spørsmål om liv og død, om hva som er meningsfylt og meningsløst. Stol på at din tro og din livserfaring er viktig. Ditt ansvar som fadder deler du med de andre fadderne. Din oppgave begynner nå- Gud velsigne deg!

 

 

Dette er det brevet som blir utlevert til fadderne. Vet ikke om det er det samme brevet alle steder, men går ut fra det. Men hva folk legger i dette er nok individuelt. Selv forventer jeg ikke alt for mye. Men tar tanter som faddere, og regner med de engasjerer seg på vanlig "tante-vis";)

[Anonym bruker]

Skjønner godt du er skuffet, jeg. Jeg er selv fadder og tenkte grundig gjennom det før jeg sa ja. Klart man skal følge opp barnet ekstra (ikke nødvendigvis mht kristen tro, det avhenger jo av foreldre og egen religiøsitet) og man er også den naturlige personen til å ta vare på barnet om det skulle skje noe med foreldrene. Hadde mitt fadderbarn trengt et sted å bo i kortere eller lengre tid, ville jeg tenkt at det var selvsagt at hun skulle til meg... Derfor føler jeg også det er en ekstra trygghet å velge unge familiemedlemmer som faddere, som vi gjør.

 

Må legge til at det er veldig annerledes når folk velger en drøss med faddere. Har vært i dåp med 8 faddere, og da blir det ikke så spesielt å bli valgt lenger..

 

Men å finne nye er nok ikke så aktuelt. Hadde selv faddere som var snille, men ganske uinteresserte (Traff dem via mamma og pappa sånn ca annethvert år, og de ga kun gave til dåp og konfirmasjon. Men de ville sikkert stilt opp om jeg hadde bedt dem om noe.), mens søsknene mine fikk masse oppfølging. Men sånn er det nå bare.. Heldigvis er det mange andre muligheter til å finne voksenpersoner som barna kan få et ekstra godt forhold til.

 

God ide å sende bilder og brev, men etter et par års forsøk ville jeg kanskje avskrevet dem...

 

[Anonym bruker]

Så sinnsykt frekt å si at dere ikke kan få ha kontakt med barnet, men å forvente at dere skal gi penger.... Må si det er usedvanlig storsinnet av dere hvis dere gjør det, men jeg hadde IKKE gjort det.

[Anonym bruker]

Dårlig erfaring med at folk velger venner.

 

Jeg har vel egentlig aldri kjent fadderene mine. Det er fire stk, et vennepar av mamma og pappa fra tiden jeg ble født og onkelen og tanten min. Venneparet kjenner jeg ikke at all, kan ikke huske dem engang. Tror ikke mamma og pappa har hatt så mye kontakt med de, har aldri fått noe form for oppmerksomhet fra de. Tanten min døde da jeg var 8 år og hadde igrunn ikke hadde så mye kontakt med henne og onkelen min har jeg kanskje sett et par ganger siden. Verken jeg, søstera eller broren min får noe oppmerksomhet fra han (selv om kjerringa hans krever at foreldra mine nærmest fôrer og gir barna deres penger..hehehe)

[Anonym bruker]

 

Av ALLE fadderene jeg har brukt som er både venner & nære familie, så er jeg veldig positiv hvor flinke de er til både besøke og sende gaver til sine fadderbarn titt og ofte...

 

Men det er en som har "skuffet" meg som jeg aldri hadde trodd, det er kusinen min som er ganske kristen... er med i kristen felleskap...

Hun har ikke fulgt opp, besøkt eller kjøpt bursdagsgave...

 

Vi har prøvd å holde kontakten via E-mail & telefon...

men liten respons...

Er litt rart for jeg og kusinen min var sammen som erteris under hele barndomen osv...

[Gjest Mangebarnsmamma]

Etter min oppfatning innebærer det å si "ja" til å være fadder et visst ansvar, uavhengig av religiøsitet ("faddere" kan man også velge til barn som ikke døpes). Ansvaret ligger etter min oppfatning ikke i å gi gaver, men i en interesse for barnets ve og vel i oppveksten og en tydeliggjøring overfor barnet (når det vokser til) i at du vil stille opp om det skulle behøve det.

Selv har jeg valgt ikke å ha faddere til mine barn, men er selv fadder til min kusines ene sønn. Jeg gjør ikke forskjell på gaver til hennes barn, men prøver å følge med i hvordan han har det og ser det som mitt ansvar å gi råd i oppdragelsen dersom jeg blir spurt eller dersom jeg er svært uenig i foreldrenes handlemåte. Dette hørtes ut som om jeg snoker i alt, men slik er det ikke;) Foreldrene presiserte da jeg ble spurt at de så det som en del av fadderrollen at jeg kunne blande meg i oppdragelsen dersom nødvendig;) Dersom noe skulle skje med foreldrene, ville jeg ta det som en selvfølge at jeg har et ansvar overfor fadderbarnet mitt!

Skal forøvrig ha barn med en "ny" mann nå. Hans andre barn har en drøss med faddere, hvorav ingen virker spesielt interessert i barna. Fadderne er tilsynelatende valgt etter et slags prinsipp etter hvem sin "tur" det er. Dette er en tradisjon jeg ikke forstår.

[Anonym bruker]

Hva en fadder ikke er

Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.

 

Dette er hentet fra Den Norske Kirkes egen nettside.

 

Det står også at man ofte ønsker og håper at fadderne vil ta del i barnets oppvekst, men man er ikke forpliktet til dette. Jeg syns det er naivt - og egentlig litt frekt - å forvente at faddere skal sette fadderbarnet sitt høyere enn andre barn de har relasjoner til, og/eller forplikte seg til å kjøpe gaver til barnets dåpsdag, fødselsdag og jul. Jeg tror flertallet i våre dager ser på fadderrollen (og forloverrollen, for den saks skyld), som en tradisjon og en rolle i selve dåpen, og ikke mye mer enn det. I de fleste tilfeller føler man at man ikke kan si nei til å være fadder, for det er tross alt en ære å bli spurt. Det kan virke sårende om man sier nei. Å velge familie løser heller ikke alltid "problemet" - mine faddere er alle familie (tanter og onkler), men de har aldri brydd seg med å ha noe spesielt kontakt med meg av den grunn...

 

Selv har vi ikke døpt vår datter, vi har hatt navnefest. Dermed heller ingen faddere. Problem solved :-)

[mixup]

Helt ærlig tror jeg du skal ta dette med knusende ro! Det å være fadder er tross alt en ren formalitet for dåp. Jeg er selv fadder og synes naturligvis det er stas, men ser jo at ikke alle tenker likt. Når jeg ble tante nå i mai, ville min bror og svigerinne at jeg skulle være fadder, men det kan jeg ikke, da jeg har meldt meg ut av statskirken. Dette betyr jo ikke at jeg kommer til å ta mindre ansvar for mitt tantebarn i fremtiden! Nei, ta vare på de som tydeligvis setter ditt barn i fokus og bruk minst mulig krefter på de som ikke lar høre fra seg.

[Anonym bruker]

Er nok litt indiviuelt hva man legger i ordet fadder.

Vi har våre søsken og våre nærmeste venner som faddere til våre barn.

Bor langt unna det meste av familie (og familien er der uansett)

Snuppa har begge tantene sine, en barndomsvenninne av meg og et felles vennepar, hvor vi også er fadder på deres datter.

Gutten vår har onkelen sin, en barndomsvenninne av meg, en felles kompis av oss og et felles vennepar.

 

Jeg har fortalt til "våre" faddere at jeg ser på det som en utvidelse av familien, de blir tanter og onkler. Ungene trenger mer "familie" rundt seg. Dette er fadderene klar over og de stiller gjerne opp som tanter og onkler, de kommer i bursdager og de leverer gaver til jul.

Vi gir også gaver til deres barn.

 

Selv er jeg fadder til 6 stykker, to av dem er søskenbarn av meg og fire barn av venner.

For meg er det en selvfølge å gi gaver til bursdag og jul og stille opp om det skulle være noe, ser på meg selv som tante og synes det er morro å gjøre litt ekstra stas på dem inn i mellom.

 

Men må nok innrømme at jeg faktisk har mer kontakt med fadderbarna mine som jeg ikke er i familie med, selv om noen av dem bor 60 mil unna.