solskinnshistorie med pcos

[Såså]

Var lenge overbevist om at det ikke ville bli noen barn på meg pga PCOS. Mannen min derimot, var sikker på at alt ordnet seg. Vi hadde en lang prosess med utredning og fortvilelse, uforstandige leger og ufølsomme leger, og veldig, veldig gode leger. Prøvde pergotime uten hell og det ble etterhvert ivf. Mannen min skulle sjekke gravitesten 2 uker etter insettingen og kom gråtende tilbake, han hadde ikke forventet negativt resultat. Jeg var egentlig forberedt men ble selvfølglig trist. Så følte jeg likevel for å sjekke en gang til, selv om det var 5 om morgenen og jeg måtte på jobb, vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Tok med testen inn på badet, og der lå den få min gamle prøven. Skulle kaste den og så at den var blitt positiv. Da ropte jeg på gubben, og tok en ny test. Også den positiv. Så enda en, den og positiv. Da flirte vi godt og gledet oss svært. De første månedene jobbet jeg mer enn 100 prosent, var urolig for dette og hint, og tenkte at jeg ikke skulle få forhåpninger før 14 uker. Nå er jeg 22 uker på vei og kjenner ungen sparke hverannen time hele dagen lang. Nå først slapper jeg av. Og er evig takknemlig. Tror vi setter ekstra pris på barnet når vi har ventet så lenge på det.

 

Så, ikke gi opp! Og ikke vær så negative. Syting fører ikke til noen forandring. Mannen var ovebevist at det ville ordne seg, og har hele tiden vært rolig og god. En mye sunnere holdning en min, og noe som gjorde det lettere for meg og.

 

Forøvrig vil jeg si til dere som eksperimeterer med legemidler utenfor helsevesenet at dere er bra sprø- når desperasjonen er slik at dere leker med egen helse uten noen kunnskaper om det, kanskje dere bør vurdere om dere er egnet som foreldre. Kan du gi en trygg oppvekst til et barn hvis du er så desperat og psykisk ustabil at du ikke klarer å prioritere din egen helse? Gjør dette den rikige måten, for deg, partneren, og barnet du engang får. Finn en lege du trives med, som tar deg seriøst og henviser deg om nødvendig. Trives du ikke med legen din, bytt. Men ikke bruk det som unnskylding til å eksperimentere med legemidler. Som lege gift med lege har jeg alltid reseptblokken for hånden, og har alltid anledning til å skrive ut til meg selv. Og derfor er jeg spesielt klar over at dette er en grense som aldri bør krysses. Særlig her i Norge hvor helsetilbudet er tilgjengelig og nærmest gratis, finnes det ingen unnskyldning. Selv ivf, som er enormt kostbart, får man for en symbolsk sum. Det er en grunn til at man skal la noen andre skrive ut medisiner, og skjønner du virkelig ikke hvorfor, så prøv å ta noen dager til å fundere på det. Ta en tur på plata, eller en brun pub, og snakk med de som "selvmedisinerer": har du lyst å havne i kategori med dem? Så mitt råd er ro deg ned, finn en god lege for deg, og holde deg til det. Man er ikke objektiv i forhold til seg selv, man trenger noen til å ta ansvar for behandlingen.

 

Ang. PCOS kan jeg forøvrig si at jeg lenge følte det var min feil, selv om det selvfølgerlig er helt irrasjonelt. Jeg var normalvektig og normaltrent og normalt stresset, ikke insulinresistent, og i utgangspunktet var det ikke så mye å gjøre. Jeg var sjalu på de overvektige som tross alt fikk noen råd. Så jeg følte meg hjelpesløs. Til slutt ble jeg lei av det og da begynte jeg å trene 5 ganger uka, spise sunn hjemmelaget mat med mye grønt, sluttet med kaffe, kuttet selv det minste glass rødvin, og gikk ned 7kg, bmi 24 til bmi 20. Det er absolutt ingen erkjent medisinsk behandling når man ikke er overvektig, men uansett gav det meg en følese av kontroll over eget liv og jeg ble piggere, mentalt og fysisk. Noen måneder etter ble jeg gravid. Som lege vil jeg si det ikke har noen beviselig årsakssammenheng, som pasient tenker jeg at kanskje det hjalp likevel. Verden er mer nyansert enn det vitenskapelig tankegrunnlaget, og enkle tiltak som dette er uansett positive for helsen. Kanskje var den nye livsstilen min nærmere min egen kropps idealtilstand. Nå som jeg er gravid er jeg glad jeg gikk inn i det sunn i kropp og sjel.

 

Ang. ivf kan jeg gi de oppløftende nyhetene at det absolutt ikke trenger å være så verst. Selv gav jeg blaffen i evt. bivirkninger, og opplevde dem ikke som spes. plagsomme. Tror jeg var mye varm, og lå ute og solte i kulda. Ellers gikk det fint, jobbet fulltid osv. Likevel er det rel. mye å holde styr på og jeg skjønte ikke all infoen jeg fikk. Ingen grunn til å føle seg dum, den er ofte uoversiktelig. Spurte sykepleierene en masse "dumme" ting, og til slutt måtte jeg bare innse at det ikke gikk å gjøre dette perfekt. Noen ganger er man litt sent ute, eller glemmer den sprayen. Så får det gå greit like vel, kanskje verre å stresse for mye med det enn den opprinnelige bommerten. Dessuten gikk egguttakk og insetting knirkefritt, det var vondt men jeg fikk en liten dose dop. Var i utgangspunktet i god stemming, og med litt benzo innabords ble jeg ganske i slaget. Det er først mange måneder etterpå at jeg skjønner at det var tøft. Heldigvis var jeg på den tiden fast bestemt på å kjøre gjennom uansett.

 

Lykke til, og fortvil ikke!! Det kan tross alt ikke bli verre fertilitetsmessig, og det er veldig mulig det blir mye, mye bedre. Spark spark sier babyen. Og snart sier din det og.