abort uten anger?

[Anonym bruker]

Har noen opplevd det? Er det noen her inne som med hånden på hjertet kan si at de har tatt abort en eller flere ganger uten å overhodet ha angret eller hatt noen som helst problem psykisk i etterkant?

 

Jeg har tatt abort to ganger. Første gangen var jeg svært ung, hadde et forhold til barnefaren men det var bare ikke aktuelt. det var tøft å ta abort, og tøft i tiden like etterpå, men den har ikke forfulgt meg på samme måte som nr. 2... Den var for 5 år siden og jeg var i en enda mer håpløs situasjon som igrunn er et kapittel for seg selv. Men den forfølger meg. Hadde kjempeproblemer ift den under forrige svangerskap, men jeg fikk bearbeidet den masse og den værste smerten forsvant. Men jeg kan til dags dato ikke høre sangen My Immortal med Evanescense uten å gråte...

 

Nå står jeg her igjen -og vurderer sterkt abort!!! Selv om jeg lovte meg selv dyrt og hellig at jeg ALDRI under noen omstendighet skulle gå igjennom dette igjen. Jeg må være superfertil!!! Jeg har to barn, tatt to aborter, mistet et og er nå gravid igjen... Alle graviditeter bortsett fra den første har jeg blitt gravid med prevensjon. Hva gjør man da?!?

 

Denne gangen gikk jeg på Cerazette. Vi har en litt dårlig periode i samlivet og har hatt sex 2 kanskje 3 ganger siste mnd. Likevel klarer jeg å bli gravid!!!!! Er det da lov å tenke at det er litt "meningen" med dette barnet likevel?

 

Jeg vet at abort er det mest "fornuftige" rent kynisk, praktisk sett. Jeg har to barn, en på 7 og en på 2. Samboeren min har et godt hjerte, men er ikke den som tar seg mest av barna (selv om han forguder dem), husarbeid osv. Han ser liksom ikke behovet, og mener nok jeg gjør det mye bedre en ham (eller noe slikt). Jeg vet derfor at det er jeg som blir sittende med hovedansvaret for alle tre.

 

Jeg er fortsatt veldig sliten etter forrige runde med barn. Ammer fortsatt om kvelden. Gledet meg til å få kroppen og livet mitt tilbake på nyåret da den yngste begynner i barnehage. Få dekt litt av egne behov, jobbe litt med samlivet...

 

Og jeg har ME på toppen av alt. Er redd for hva en ny graviditet, fødsel og småbarnperiode vil gjøre med sykdommen min. Den er jo grunnen til at jeg er mer enn normalt sliten etter forrige gang, selv om jeg jevnt over var bedre av sykdommen under selve sv.skapet. Men hva om det denne gang tipper andre veien? Hva om jeg blir liggende (jeg har en moderat til lett grad, og klarer et dagligliv med barna ganske fint, men ikke mye mer utover det), hva om det gjøre at jeg blir virkelig syk og jeg har tre barn å ta vare på???

 

Men da jeg ble gravid med jenta mi så jeg på henne som noe positivt som endelig skjedde i livet mitt, hun fikk tankene og livet til å dreie seg om noe annet enn sykdommen, som gravid og småbarnsmor er det også mer "legitimt" å være sliten, få avlastning, gå hjemme... Det er jo ingen som kan se på meg at jeg er syk. Hun ble på en måte litt "krykke" og samtidig min store glede. Jeg sov når hun sov, hvilte mens hun ammet, koste meg med henne når hun var våken. Alle mente jeg var gal som fullførte svangerskapet, men jeg vurderte aldri abort da.

 

Avbryter jeg dette svangerskapet vil jeg kunne fullføre planer om å bruke tid på å bli frisk. Vi kan jobbe med å bedre vår økonomi og vår situasjon som planlagt. Osv. Men jeg kommer alltid til å ha sorgen med meg. Jeg vet ikke hvor stor skade den vil gjøre, men jeg vil ha et helvete de nærmeste ukene. Vil et "enklere" liv kunne veie opp for den???

 

Jeg vet jo at man kan angre en abort men ingen angrer et barn. Det har jeg følt på kroppen! Men jeg føler at jeg er i en loose-loose situation. Og i og med situasjonen vår drar jeg så mange med meg ved å få et barn til nå, da jeg ikke er fysisk sterk nok til å takle 3 barn og et hus "alene". Familie, venner, -alle er så bekymret iht diagnosen min, og lettet nå når vi har barnehage og jeg har mer avlastning til minsta. Skal jeg så "påføre dem" mer bekymring og fortvilelse? Jeg vil jo ikke kunne ha "lov til" å klage, be om help, være sliten, bli syk ved å ta beslutningen om a få enda et barn? Jeg vil jo måtte vise total lykke, helse og klare alt for å rettferdiggjøre meg mener jeg...

 

Dette ble veldig langt. Jeg skal ta kontakt med Amathea imorgen og håper at jeg får en tid til samtale snarest. Uansett utfall vil jeg trenge noen å snakke med.... Håper noen vil komme med inspill, det gjorde godt å skrive av seg litt....

 

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg !

 

Skjønner at dette er en veldig vanskelig situasjon. Jeg vet ikke hvilket råd jeg kan gi det annet enn å få pratet ordentlig ut med noen. Tror det er veldig lurt at du tar kontakt med Amathea som du sier. Kan være godt og nytting og prate med noen utenforstående.

 

Ang anger vedr abort. Jeg har dessverre 2 aborter bak meg. Den første føles "lettest" eller riktigst hvis man kan si det sånn. Da var det så mye som ikke var på plass.

 

Den andre aborten var veldig vanskelig og jeg angrer så mye !!!

Har selvfølgelig ikke glemt den første aborten, men denne andre nå nylig sliter jeg virkelig med. Skulle gjort alt for å skru tiden noen mnd tilbake. Ble gravid etter den siste aborten, men mistet nylig i SA. Min største frykt nå er at jeg ikke skal få det til igjen, en tanke som er utrolig sår og vanskelig.

 

Jeg skjønner at det vil bli vanskelig for deg å ta enda en abort. Samtidig skjønner jeg at det kan bli vanskelig å få en til også pga helsen din.

 

Jeg håper virkelig du kommer fram til en avgjørelse som er riktig for deg og som du ikke vil angre i ettertid.

 

Jeg tror jeg vet hvor vanskelig du har det nå

 

Klem fra meg

 

 

[lindabate]

Hei.

jeg fant ut idag at jeg er gravid. Har 2 barn på 2 og 6 år. jeg har spontaanabortert 5 ganger og redd for å miste de jeg har nå under graviditeten. Nå er det ikke rom for flere barn. Jeg føler meg så ond nå.

Her har jeg liksom vært fortvilet over spontanabortene og nå vurderer jeg å ta det bort liksom. Jeg har masse følelser nå og VET at jeg ikke kommer til å få det godt etter det er gjennomført!!!!

Skjønner deg godt. Det ville vel vært unormalt å ikke angre etter en abort. Men alikevel må man stole på det valget og kjenne etter om dette virkelig er det rette valget!!!

Huff!!!!! Lykke til!!

Får gruble vidre jeg:(

 

Linda

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar. Ser vi har barn i samme alder også. Hvordan går det med deg? Har du tatt noen avgjørelse? Veksler flere ganger om dagen jeg....

 

Lykke til, klem til deg

[Anonym bruker]

takk for svar...

 

jeg grubler og tenker... enig i at andre aborten var vanskeligst, sikkert litt sånn at en er akseptabelt liksom, to er litt på kanten... og tre... tror ikke jeg klarer å stå inne for det...

 

skal til Amathea på mandag, ser fram til det, kanskje de kan hjelpe meg å se ting litt klarere...

[lindabate]

Hei.

Nei jeg har ikke tatt noen avgjørelse. Dette er utrolig vansklig altså.

Tenker at det er vel ikke noe krise liksom at det kommer en til.

Tenker kanksje at det er min egen ego som heller mot abort. Ungene blir større nå og jeg har endelig litt tid for meg selv.Har egentlig lenge ønsket meg en til men feid det bort med at nå er jeg fornøyd! Er det så mange da som planlegger 3 babyen? Masse tanker nå.

Hvordan går det med deg?

 

 

Linda

[lindabate]

Hei igjen.

Fikk du noe ut av å ringe amathea?

 

Jeg vet endel om ME. I jobben min i hjemmetjenesten møter jeg flere med ME. Jeg skjønner godt at du velger å ta abort.

Du klarer kanskje å samle krefter i løpet av dagen når barna kommer hjem fra sfo og barnehage. Da kan du nyte dem og de ha mer glede av deg. Da blir det jo klart tøft med en til som du sier.

 

Jeg er også som en alenemor. Min mann er ikke flink til å hjelpe. Det er jeg som kjører og henter i barnehage, lager mat, vasker klær, rydder og vasker. Han jobber natta og er mye sliten. Så jeg tenker at det kanskje er nok med de to vi har. Men den følelsen av å være gravid er utrolig sterk og det er kanskje det som gjør oss også litt tvilende.

 

Jeg er ikke syk. Er frisk. Du har ME og det kan jeg ikke forestille meg hvordan hadde vært for meg med mann og 2 barn. Jeg skjønner veldig godt at du er sliten. Småbarnsperioden er lang husk det og de skal følges opp.

Håper du tar en riktig avgjørelse for deg selv.

Ha en fin kveld.

 

Linda

[Anonym bruker]

Hvis jeg var deg, så ville jeg tatt meg en prat med mannen din. Hvis du har ME i tillegg til to barn og er sliten så synes jeg han skal delta mer hjemme, han får skifte jobb om så nødvendig. Det har kanskje blitt et mønster at dere har skjev fordeling, men etter min oppfatning bør det mønstret brytes. Generellt provoserer late menn meg, men i din situasjon skulle det ikke vært lov.

 

Jeg tenker også at du bør innvolvere din mann i denne avgjørelsen, hva han tenker og føler, det kan hjelpe deg,du har kanskje allerede gjort det.

 

Så synes jeg at du ikke skal tenke så mye på hva alle andre skal synes og mene og tenke om ditt valg. Du må ta det valget som kjennes rett for deg. Men jeg ville ikke gått for abort dersom jeg var veldig ambivialent, for det er som du sa selv, man angrer ikke et barn. Et barn kommer aldri upassende, det er bare alt annet som gjør det. Det høres litt ut som det er "meningen" også dersom den satt etter laber innsats

 

Jeg kan ikke veldig mye om ME, og kjenner ikke noe til hvor lenge du har hatt diagnosen o.l. Men jeg har hørt om flere som blir friskmeldt etter at de hadde gått på kurs. Det hadde muligens gått ann å kikke på om noe lignende kan være noe for deg? http://www.klikk.no/foreldre/foreldrerollen/article338036.ece#title3 her er en artikkel som jeg kom over.

 

Lykke til med valget! Det du velger blir uansett det rette.

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

vært en noe strevsom uke med både samtale hos Amathea, besøk hos legen, og hos gyn for tidlig ultralyd idag da jeg ville vite mer sikkert hvor langt jeg var på vei (pga at jeg brukte Cerazette og var mye plaget med blødninger). På toppen av alt har foreldrene mine vært på besøk, og jeg har måttet/ønsket holde det skjult for dem... Så det er mange tanker som må sorteres resten av uke, de har vært satt på on-hold noen dager nå...

 

det var veldig fint med samtale hos Amathea, og jeg kjente veldig sterkt at jeg ønsker å beholde dette barnet... at jeg skulle få det til på noe vis... har hatt gode dager mht ME nå, og når jeg føler meg bra "glemmer" jeg litt hvor dårlig jeg kan være, og tror jeg kan klare alt... Igår etter legebesøk ble jeg ganske dårlig, og alt ble ganske svart igjen. Jeg tippet over til abort igjen, av helt kyniske/praktiske grunner, selv om følelsene i seg sier beholde...

 

Idag har jeg vært på ultralyd (og foreldrene mine har heldigvis reist hjem). OG HAN FANT TO DER INNE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Så akkurat nå kan jeg faktisk ikke annet enn å le, jeg vet faktisk ikke hvordan dette gjør utslag på vektskåla for å si det sånn.... Det positive er at jeg ikke er så langt kommet som jeg først antok, han tippet at jeg ikke var mer en 5-6 uker. Det var jo postitivt, da har jeg litt mer tid til å tenke på. Skal tilbake for ny ultralyd neste uke, for å få vite litt mer. Han så tydelig liv i den ene fostersekken men ikke i det andre, men ettersom det er så tidlig er det vanskelig å si hvordan det går. Det er jo "ofte" har jeg hørt at to egg befruktes men at bare det ene vokser opp...

 

Dette føles helt surrealistisk!! Utrolig at jeg er gravid uansett, på piller og minimalt med sex. Også blir det kanskje to?? Litt sånn mot alle odds kan man vel si, og da blir det liksom litt sånn meningen også føler jeg....

 

Er virkelig en forutsetning om jeg skal gjennomføre dette at jeg får skrapet inn penger fra et sted og tar et LP/Aktiv Prosess kurs som jeg antar du referer til du litt lenger ned her: Men det koster 20.000 kr og vi har veldig dårlig råd som det er (noe som er hovedargumentet for abort...

 

HVordan går det med deg Linda?

[lindabate]

Hei igjen..

gurimalla 2 stk ja!! Ja da skjønner jeg du tenker at dette er meningen.

Syns du er sterk jeg som tenker så positivt!! Jeg også heller mot abort av praktiske grunner. Men samtidig er det en følelsesmmessig påkjenning å måtte velge bort et barn. Jeg har liksom lenge ville hatt 3.

 

Jeg har vært hos legen idag. Snakket litt om dette. Han kjenner meg heldigvis godt. Det er jo en fordel at vi begge er enig da. Første bud det egentlig. Men han er lite villig til å snakke om det. Blir kjeftete og sint og spør om jeg klarer dette, orker dette. Han inkluderer ikke seg selv i dette. Han nøyer seg med to. Og jeg vet nesten sikkert at hvis jeg beholder og babyen er født, og det kommer kanskje en stresset situasjon så vil han bruke dette mot meg ved å si at det var jeg som ville ha og det min skyld!!! Han vil nok alltid bruke dette mot meg.

 

Jeg må nok stramme han kraftig opp:)

Ellers er han snill han altså men vi har aldri stått over denne situasjonen før. Vi har alltid strevet etter å få til et normalt svangerskap.

pga sp.aborter!!

 

Legen min har bestilt time på sykehuset og jeg føler nå jeg går hele denne veien alene og mot mine ønsker.

Dette kommer jeg nok til å slite med.

føler meg veldig alene.

 

klem fra Linda

[Anonym bruker]

Jeg tok en abort i fjor høst.. og angrer ikke et sekund på det.. Har ikke tenkt annet enn at dette var strengt nødvendig. har egentlig aldri sett på meg som en som forsvarer abort. Men så lenge man har en veldig god grunn for å gjøre det så er det høyst forsvarlig. Nå er jeg gravid igjen, og kunne aldri tenke meg å ta abort denne gang. Dette er et ønsket barn av både mor og far. Det kan jo ikke finnes noe verre enn å bli født uønsket inn i denne verden. Håper du finner ut av dine problemer =)

[Anonym bruker]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har angret på at jeg har tatt abort.. Det var riktig for meg, jeg var 100% innstilt, hadde tatt avgjørelsen selv, jeg hadde grublet i flere uker og kommet frem til at det var det beste for meg.

Men jeg skal ikke lyge og si at jeg ikke har TENKT på magen og babyen som kunne ha vært, for det har jeg! Omtrent hver dag.. (nå er det snart 2 mnd siden jeg kunne hatt termin)

Å tenke fremover og ikke dvele sånn med avslutningen har hjulpet meg..

Men jeg har jo ingen barn fra før, så jeg vet ikke om det blir så enkelt for deg..

De to barna dine trenger deg!! Om du blir deprimert etter en evt. abort og på den måten trekker deg tilbake, blir tom for energi, kort lunte, dårlig humør, likegyldig, trøtt osv.. Så er ikke det noe kjekt for dem du allerede har.. Og på samme måte om du ikke har krefter, humør og om det blir for tungt for deg å få et tredje barn.

 

Mitt beste råd er å være 100% enig med DEG SELV (ingen andre, ikke kjæresten din engang) at det er mest riktig å ta den ene eller andre avgjørelsen..

 

Jeg tror at de som sliter etter en abort har vært veldig usikker, og valgt den "letteste" veien.. På den måten blir problemet "fjernet". Men så er det da at det vil alltid være med deg i tankene/hjertet. Og da spørs det hva du sier for å trøste deg selv, og om du tror på det!

[TreHjerter]

Lindabate, har du tatt en avgjørelse enda? Hvordan går det?

 

Takk til dere her over. Føler at imorgen er D-dagen, da skal jeg på ny UL og få svar på om det er en eller to. Er det tvillinger er argumentene for abort dobbelt så sterke, bokstavelig talt. Og jeg har jo så "holdbare" argumenter også, først og fremst iforhold til sykdommen min, at jeg rasjonelt håper å kunne "overtale" følelsene mine...

 

Er det en baby så blir det vanskeligere. Kanskje er da det beste å få tredjemann nå når h*n er her, og bestemme meg for å nyte min siste graviditet og spebarnstid, og sterilisere meg for å kunne gå videre uten å risikere flere sånne situasjoner... Vi er jo enige om at vi vil ha tre barn, men planen var jo å få tredjemann under litt lettere forhold enn hva vi har nå...