2 uker igjen....

[fostermor*stolt mamma*]

om to uker skal vi til samtale på klinikk Hausken og vi får da svar på om vi får noe hjelp eller ikke...

 

har blitt avvist på Riksen pga min høye BMI så jeg har liksom ikke de helt store håpene....

 

Vi har diskutert opp og ned i mente om hva vi skal gjøre om de nekter oss hjelp der oppe også...

Mannen min mener vi fint kan bruke sæd donor og kun ha "innsprøytning" men jeg har ikke helt vent meg til tanken enda....

 

Noen andre som har måttet tenke ut det samme?

Noen som vet om det krav til BMI på inføring av donorsæd på klinikkene rundt om kring?

 

ELLER ER DET I DET HELE TATT NOEN SOM KAN KOMME MED NOEN TRØSTENDE ORD SLIK AT JEG IKKE DÅNER INNEN TO UKER ER GÅTT`????????

[frk bulle]

Hei,fikk lyst å skrive noen ord til deg,selv om jeg kanskje ikke kan hjelpe så mye..mitt intrykk her inne er at de er strengere på Riksen enn andre steder,og at Hausken er et sted hvor de virkelig prøver å finne alternative løsninger som kan hjelpe de fleste.Jon Hausken er en super lege,vi hadde befatning med han da han var på Haugesund sykehus tidligere.jeg gjennomgikk da innseminering med donor,og det var aldri noe snakk om at jeg ikke skulle få dette,selv om jeg ikke akkurat er slankeste dama.. Så tror ikke de stiller spesielle krav når det gjelder ins.m donor..Kan hende dere får ivf også,uten problem,ikke ta sorgene på forskudd:) Du kan vel ringe å høre litt hva de sier,syns synd på deg hvis du skal gå sånn og slite i to uker til..Kan jeg være så frekk og spørre hva bmi`en din er?Jeg har rimelig høy selv,og vi får ivf i Haugesund nå.Virker som om det er mye forskjellige prosedyrer rundt omkring.

[fostermor*stolt mamma*]

hehe bare vær frekk:) ikke noe problem:)

 

Jeg har en BMI på 39. Legen min sier jeg har veldig grov beinbygning og det e jeg jo helt enig med han i. Er veldig høy også så har aldri vært av den lille feminine typen liksom.

Var et stort smell i trynet å få beskjed på Riksen om at jeg ar for overvektig til å få hjelp... Det var to år siden og jeg har liksom ikke helt kommet over behandlingen vi fikk der inne... Vekten min har alltid vært et sårt punkt for meg, men aldri hadde jeg trodd jeg skulle bli nektet å gi mannen min en familie pga den.. så da ble det liksom enda sårere....

 

Grunnet mannens dårlige sædkvalitet så blir det i så fall ICSI på oss, men uthentingen er jo den samme... så om de mener det er vanskelig å hente ut egg pga BMI på 39 så får vi jo ikke noe hjelp der oppe heller.

 

Jeg har alltid vært sammen med mannen min og KUN han (ungdomskjæresten min:) ) så vi vet jo ikke om jeg kan bli gravid uten han heller... for legene som sjekket ut mannen mente at det spillte ingen rolle hvor fertil jeg var. med hans kvalitets prosent så hadde vi en 0.03% sjanse for å klare det på egenhånd og det måtte bli ICSI uansett...

 

så da står man liksom foran enda et dilemma... Ventetid for å utrede meg for så å kunne se om vi i det hele tatt kan bruke donor....

nå har vi prøvd å få barn i snart 7 år og jeg holder på å blir gal av å ikke vite hvordan fremtiden min blir...

 

Kan jeg være litt frekk tilbake og spørre deg om noe kanskje?

 

Var det lett for dere å bestemme dere for å bruke donor?

Eller hva er bakgrunnen for at det evtn var nødvendig?

 

Mannen min har ikke noe problem med det for han mener det er bedre at en av oss en biologisk enn av ingen er det som ved adopsjon, men jeg føler at jeg snyter han for litt av opplevelsen med å bli pappa.... at det da ikke blir VÅR greie som vi gjør sammen liksom... Vet det sikkert er teit, men han har brutt med hele sin familie så jeg ville så gjerne han skulle få et barn som var biologisk liksom.... om du skjønner hva jeg mener..

På den annen side så vil jeg jo veldig gjerne ha et barn som et mitt... og fra meg...

 

Gud bedre.. er jo som å velge mellom pest og kolera dette her.....

[frk bulle]

Hei igjen!

Nei,det var ikke lett å ta valget om å bruke donor,men i vårt tilfelle har min kjære null svømmere(noe som kom som et totalt sjokk på oss begge,man hører liksom mest om dårlig sædkvalitet! ikke at det ikke finnes en eneste stakkars svømmer liksom!) Dermed ble vi stilt ovenfor to valg,donor el adopsjon.I begynnelsen føltes tanken på donor både litt ekkel og uvant,og vi hadde mange runder med eventuelle problemstillinger dette kunne medføre.Med tanke på barnets følelser,eventuell åpenhet ang bruk av donor og masse annet som man liksom får på toppen av at man allerede sliter pga ønsket om barn! Men etter å h tenkt oss om så kom vi fram til at vi iallefall ville prøve å lage baby med den hjelpen vi kunne få,vi ønsker å oppleve graviditeten og alle skrittene på veien fra dag en i vårt barns liv! Mannen min sa det så fint;han syns det var bedre å prøve å få et barn som iallefall var 50% meg enn 0% av noen av oss! Man må jo også tenke på at miljø former barnet vel som mye som gener,det aller viktigeste er at barnet har en far som stiller opp og gjør/er det en far skal være! Og hvem kan si at våre egne gener er så mye bedre enn noen andres?? Sånn har vi valgt å se på saken.Så får vi jo bare se om det ligger i kortene at vi skal lykkes eller om vi må se nye veier mot adopsjon..

Må leggge til at mannen min har taklet dette på mange måter bedre enn meg,selv om det er hos han problemet ligger.Tror vi jenter har lett for å gå i den filosofiske/romantiske fella ang viktigheten av at man er biologisk bundet sammen av et barn,og på alle papirer og i henhold til loven så er det faktisk mannen din som er far uansett hva genene sier..