Min historie

[~Angelmum~]

Hei.

 

Den 2 November 08 kom min dødfødte sønn til verden. jeg var da i uke 42+2. Han døde mest sannsynelig i magen to dager i forveien. For etter å ikke ha kjent liv 31/10 reiste jeg og min samboer på sykehuset dagen etter. jeg hadde en utrolig dårlig følelse, hadde drømt hele natta om at han var dø.. Da jordmora ikke fant hjertelyden hans med en gang brast jeg i gråt. mitt værste mareritt var blitt virkelig. Jeg hadde vært så bekymret i hele svangerskapet om at det skulle skje gutten min noe, flere ganger tok jeg kontakt med sykehuset pga merkbart mindre liv, men gang på gang ble jeg bare sendt hjem igjen med beskjed om å ta kontakt igjen hvis han igjen ble rolig. men hva hjelper det når de ikke gjør noe for å finne ut årsaken. Jeg var til og med på føden dagen ETTER termin pga lite liv. men de gjorde ikke noe da heller. jeg ble bare sendt hjem igjen. Jeg syns nå de burde tatt meg alvorlig når jeg kjente betydelig mindre liv etter termin. legene vet jo så godt at risikoen for at noe kan skje øker etter termin. jeg hadde en skikkelig dårlig følelse for hver dag som gikk og han ikke kom.

 

Jeg hadde en utrolig hard fødsel. vi skjønte fort hvorfor da han endelig var kommet ut. Han var jo enorm. Hele 5645 gram og 61 cm lang. ett stort sjokk da han var blitt estimert til å være 3800gram flere ganger. Jeg skjønner ikke at de ikke så det på ultralyden da jeg var der dagen etter termin. Hele 7 ganger har jeg vært på ultralyd dette svangerskapet.

Jeg er så sint, for jeg er så sikker på at han hadde vært her nå om de hadde satt meg igang den gangen jeg var der pga lite liv etter termin.

Morsfølelsen min sier at det er pga han ble for stor og ble for lenge i magen som til slutt tok hans liv. Jeg tror ikke kroppen hans tålte påkjenningene av å ligge så trangt til slutt. jeg er ikke akkurat så stor av meg så syns det er utrolig at en så stor gutt har hatt plass inni her.

 

De på sykehuset har "trøstet" meg med at jeg i ett eventuelt senere svangerskap vil få bedre oppfølging og at de vil passe bedre på babyen. Hvordan skal de klare det da når de ikke klarte det denne gangen??

De sier jo på en måte at det har vært en svikt fra deres side hvis det er sånn at de kan passe bedre på.

 

Og da jeg var på sykehuset og fikk vite at han var dø, så sa jeg det at jeg hadde hatt det så på følelsen. Da sa den ene jordmora at det er rart med den morsfølelsen og at den gjerne stemmer.. Men hvorfor tok de da ikke morsfølelsen min på alvor da jeg var der gang på gang pga lite liv og bekymringer for at det skulle skje noe galt med min etterlengtede sønn.?.. da stemte liksom ikke morsfølelsen. men da jeg kom inn den siste gangen og han virkelig var dø, ja da kunne de si at jeg hadde rett..

Jeg er så sint pga den utrolige dårlige oppfølginga jeg fikk. Dette har jeg ikke tenkt å legge lokk på.

 

Vår nydelige gutt fikk navnet Noah, som vi mer eller mindre hadde bestemt oss for på forhånd. Han er begravet ved siden av sin kusine som bare ble 2 mnd gammel. Sorgen over å ha mistet gutten min er så utrolig tung å bære. Men vissheten om at han kunne vært reddet er ennå tyngre å bære..

 

Hilsen en nybakt Englemamma.

[Anonym bruker]

Jeg sitter her uten ord faktisk... dette går bare ikke ann, tårene mine triller!!!

Håper det går greit med Dere å at Dere finner en vei gjennom sorgen.

 

Men jeg sitter med samme tanke som deg: Dette bør det ikke legges lokk på.... De har jo tydeligvis begått en kjempe tabbe, å de har sviktet gang på gang. Å akkurat dette tema som som det har vært så mye om i media i de siste, at barna ikke bør være inni for lenge. Jeg skjønner ikke hvordan det kan skje, hvordan kan gutten din komme ut å være 61 cm og 5645 gr uten at dette blir oppdaget???

 

Jeg skjønner frustrasjonen din så utrolig godt, sitter selv å river meg i håret av sinne....

 

Jeg ville nok tatt kontakt med sykehuset, å fått en real oppvask, kansje til og med media....

 

Kondolerer igjen på dine vegner, dette var en utrolig trist historie:-(

Tenker på deg

[Anonym bruker]

Dette er jo helt utrolig!! Kan jeg spørre hvilket sykehus du var på?

[Anonym bruker]

KJÆRE DEG

 

Så fryktelig urettferdig at Gutten din ikke fikk leve.

jeg kjenner at jeg blir så sint, så sint så sint for at de ikke hørte på deg. For at de lot deg gå så lenge over tiden, for at gutten din mest sansylig hadde levd hadde han blitt født før.

jeg er medlem på et lukket forum som heter Englesiden.com

Der er vi mange mødre som har mistet våre kjære barn. Noen har historier som ligner på din.

Håper du finner veien inn på denne siden. her vil du få trøst og støtte.

tenker også at noen kanskje kan gid eg råd hvordan du bør gå videre med at du fikk så sårlig oppfølging.

 

Du har min dypeste medfølelse.

jeg både gråter og kjenner på et vanvittig sinne!!!

 

en stor klem

marianne

 

 

[neslesommerfugl]

Tårene triller og kjenner meg helt matt.

Klarer ikke å skjønne at slike ting kan skje.

Helsevesenet må lære seg å lytte til oss mammaer.

 

Gjør som Marianne sier. Meld deg inn på englesiden.com.

Der er det mange englemammaer.

Jeg fant masse trøst der inne etter at vår sønn døde etter 4 dager.

 

Sender deg masse varme tanker.

Tenner et lys for Noah ikveld.

 

 

[nr3hososs-og kanskje en til...]

Kjære deg... ord får ingen betydning her, men jeg vil gjerne gi deg min støtte. Det er så utrolig vanskelig det du nå skal gjennom. Ingen årsak eller trøst kan hjelpe mot det som har skjedd. Jeg mistet min gutt i uke 39, alt var relativt normalt, men med lite liv mot slutten. Ble heller ikke tatt alvorlig, men burde kanskje kjempet mer. Jeg var aldri på sykehus for å bli undersøkt. Men, det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Min gutt het og Noah...tenke seg det. Stor var han og... Ikke så stor som din men stor nok. Det søteste fineste guttenavnet som jeg, og helt sikkert dere og hadde gledet dere til å rope ut i hagen... Nå står det bare der på en kald bamsestein. Min Noah døde i fjor, og nå 11 mnd etter har jeg fått en fin jente. Det er det tøffeste jeg noensinne har gjort. Ikke stolte jeg på meg selv og min avgjørelse når jeg burde ta ekstra kontroll, heller stolte jeg ikke på leger og teknisk utstyr. Følte meg så naken, avkledd og sårbar for å bli "skadet" igjen. Det er tøft å bære frem et barn etter å ha mistet ett i magen. Ubeskrivelig. Hjelpearbeidere, jordmødre og alle de prøver så hard de kan å støtte, men når alt kommer til alt er det så ufattelig for de å skjønne. Jeg savnet noen som hadde vært gjennom det samme, som jeg visste kunne ane min redsel. Man får jo bare lyst å rope ut at det hjelper ikke hva dere gjør nå for Noah vil aldri kunne få fortelle oss hvordan han ville være. Jeg blir aldri å komme over, glemme eller erstatte Noah gutten min. Han vil alltid ligge i hjerte og sørge for at jeg har en tåre i øyekroken.

Ta gjerne kontakt om du ønsker. Jeg er ikke så ofte på nettsiden lenger. Men skal sjekke innom av og til. Må ha litt avstand til svangerskap på en stund. Anbefaler deg englesiden om du liker nett. Jeg for min del klarer ikke helt slå meg løs der... Prøv å få noen gode personer å prate med. Føler virkelig med deg... blir trist å tenke på hvor mange englebarn som kunne vært reddet om vi bare kunne få en ekstra ultralyd mot slutten... Da hadde nok min gutt levd i dag (døde av morkakeinfark). Det er utrolig at det finnes to gutter som heter Noah som aldri fikk oppleve verden. Trist at vi aldri fikk høre dem, se øynene og føle dems pust. Ufattelig...

[-prøverpånytt-]

Uff,så meningsløst dette var..Føler virkelig med deg.I kveld skal jeg tenne et lys for deg og Noah.

For nå blir ord så fattig.

Vil gi deg en god varm klem også tenker jeg på at min lille skatt på en måte har fått besøk av din gode gutt i himmelen.

Hilsen en annen englemor.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Det velter seg inni meg! Dette er bare veldig trist:( Mistet selv gutten min i uke 39. De ventet for lenge her også, men det var litt motsatt. Liten gutt (2750) grunnet lite næring.

 

"Neste gang"-setningen svir i meg også. Må man virkelig oppleve dette for å få skikkelig oppfølging?

 

Anbefaler englesiden.

 

Stooooor klem

[shari_z]

Kjære Angelmum

 

Leste historien din her og synes det var veldig vanskelig å lese. At enda en kvinne har blitt medlem i klubben ingen av oss har frivillige meldt oss inn på er så vondt! Jeg har selv mistet mitt første barn, min lille datter, som døde 30+3 og kom til verden 31+0. Jeg hadde også sagt i fra at det var ikke mye liv men ble ikke tatt alvorlig. I etterkant av fødselen vet vi hvorfor: hun ble født med alt for kort navlestreng (25 cm), som var tett bundet 4 ganger rundt halsen hennes. Stakkars datteren min var rolig fordi hun ikke hadde kraft til å bevege seg, og fordi hun satt bom fast. Det skulle vært oppdaget, særlig siden jeg sa fra at babyen ga bare 2-3 svake spark fra seg hver dag (langt i fra de 10 spark på 2 timer som de nå vil at vi skal telle hver dag).

 

Men din historie var også vanskelig fordi jeg hadde termin med en ny baby 11. oktober 2008 - bare en liten uke før din termin med Noah. Hun kom uke 41+0 (16. oktober), og jeg er irritert at jeg måtte gå over termin siden det lokale sykehuset lover at kvinner som har mistet ikke må gå over termin, uansett grunnen til at de mistet. Husker jeg sa til legen da jeg var til kontrol 40+4 at denne babyen var "ferdig stekt" og kunne fint klare seg utenfor magen min, og hvis det verste skulle skje og babyen døde nå, så kom jeg til å bli utrolig sint. Det er slett ikke nødvendig at barn dør i magen ETTER termin!!!

 

Nå i dag leste jeg igjen historien din i den lokale avisen og synes jeg måtte bare skrive noen ord til deg. Det som skjedde deg er så urettferdig at det finnes ikke ord. Det skulle ALDRI skjed. Jeg får så vondt at du har mistet din Noah, og egentlig alle som har mistet har mistet deres kjære babyer. Har så lyst å gi deg en stor trøsteklem. Jeg er så lei meg at du ikke har din lille Noah med deg.

 

Ta godt vare på deg selv, og vit at det er en i byen som tenker på deg og din sønn.

 

Stor klem

mamma til Kayla Colleen, 19. april 2000

 

p.s. Jeg synes det er fantastisk at du har gått ut i media med din historie. Dødfødsel er en viktig sak som blir ofte ikke pratet om fordi "det er så vondt å tenke at sånn kan skje" og fordi vi skal "skjerme gravide som synes det er skummelt å høre på", istendefor å prate åpent om noe som er, dessverre, realtititen i alt for mange foreldres liv.