Gå til innhold

hjelp, kalde føtter...


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg har prøvd å bli gravid i over ett år, og endelig lyktes vi. Jeg er 6+5 nå. Jeg var glad helt i begynnelsen, men nå føles alt bare tungt. Jeg har to gutter fra før, en på 2 1/2 år og en som er voksen. Jeg får så dårlig samvittighet over ikke å føle noen glede. Er sykemeldt, sliten og føler ikke jeg har krefter til flere barn. Jeg er redd jeg ikke skal klare med en ny liten baby. Føler meg motløs. Vi har ikke fortalt om gravidieten til noen. Er det andre som har følt det slik? Det blir så feil å tenke slik når vi endelig har oppnådd det vi har prøvd på så lenge. Jeg skulle bare vært glad. Plutselig ser jeg ingen glede eller stas med små nurk. Jeg synes bare det høres slitsomt ut. Det er som om jeg ikke klarer å ta inn at jeg faktisk er gravid. Skal jeg satse på at følelsen går over, eller lytte til de negative tankene og vurdere abort?? Jeg tror egentlig ikke jeg klarer å gjennomføre en abort, eller leve med det etterpå... Samtidig er jeg 40 år og føler meg på en måte for gammel til en ny runde med baby igjen. Det er så vondt å ha det slik, og jeg har ingen å dele tankene med...

Fortsetter under...

Jepp. Kjære du, sånn er vi flere som har det.. Jeg har tenkt det hver eneste gang jeg er gravid jeg. Uff og uff nå har jeg tatt meg vann over hodet. Kjente det på samme måte med 1 mann for 11 år siden. Mest i den perioden du er nå. 6-10 uke har vært tunge. Følt meg motløs og angret så smått. Det snur for meg når det nærmer seg 12. Tror det er fordi jeg har glemt at det er hardt arbeid å bære og nære en baby. De tre midterste mnd er som regel fine vet du.. Høres ut som det er lurt å være sykemeldt og få hvile seg litt på dagtid fra 2 1/2 åringen. Sove og gå rusleturer... Tror det går seg til!

kKenner meg så godt igjen...

Jeg bliver også 40 veldig snart, har to på 3,5 og 2. Har altid ønsket meg tre barn og ha forsøkt at overtale mannen en gog stund! Vi var blitt enige om at se tiden litt an. Men så bliver jeg alligevel gravid, og det tog nogen uker hvor jeg var sliten. lei og tenkte flere gange -bare det ikke går! Nu er jeg 15 uker og har set en litne tass vinke og sprelle.

Ved jo det bliver travelt, og kjenner jo at det ikke bare er bare at gå gravid godt voksen. Men tenker at det går bra -ta en dag av gangen og prøve ikke at bi for sliten.. det gjør alt så mye verre.

Tenk hvor fint det bliver specielt for den minste med en søskend, de får fort glede av hverandre. og når du føder er han allerede over 3 år og kan masse selv:-)

Pass godt på deg selv! Dette kommer til at gå så bra ! Og ta deg litt sykmelding inntil du er litt på toppen igjen.

Mang tanker

Annonse

Hei! Vi har også prøvd å bli gravid i over ett år. Nå da jeg ble det, så ble jeg så syk, kvalm og spy- til alle døgnets tider. Jeg ble trett, og plutselig så så ikke alt så rosenrødt ut lenger. Klarte ikke og orket ikke glede meg. Lurte på hva vi hadde gjort etc etc. Men nå er jeg i 11 uke og begynner så vidt å føle at kvalmen avtar. Har spist B6 med råd fra legen og han var så snill å sykmelde meg, slik at jeg har fått den tiden jeg har trengt. Gjør det du også. Send lillegutten i barnehagen med god samvittighet, og hvil deg masse! Sov og gjør så lite som mulig, eller gjør det som gjør deg godt, om du orker å være sosial, så gjør du det.

 

Det som er verre med oss er at ikke alle ser ut til å dele vår glede over småtrollet. Selv nærmeste familie, synes synd på oss, sier at vi er redde for å bli gamle og være alene. Så det er nesten vanskelig å glede seg når en får slike tilbakemeldinger i tillegg til at vi er litt engstlige selv også. Men dette skal gå bra. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe i livet. Vi gjør jo stort sett det samme likevel, bare at vi får enda et lite småtroll som får være med oss. Nei. Vi gleder oss nå. Men det blir godt å bli kjent med flere voksne mødre. Hvil deg og ikke tenke for mye i den epoken du er inne i nå. Tenk på ønsket du hadde om et barn før du ble gravid, og hold fast på den tanken. Klemmer

he he.. kjenner meg litt igjen i "bekymringer" fra de nærmeste. men hallo :-)

det tok faktisk litt av gleden i begynnelsen , men bestemt megfor at der skal jeg jammen si fra om. Er 41 og nesten 42 når barnet kommer.

Så neste gang jeg var hos mine foreldre så sa jeg rett ut. Om dere ikke kan si noe positivt så la vær og si noe. Dette er noe vi gleder oss til og har planlagt.

Etter det så kjøpte mamma en nydelig liten body.Hun begynner å bli litt småvill nå. he he..Er 19 uker nå

men husk for våre foreldre så er vi alltid barn he he..

:-)

 

Gå glipp av noe.. eller tenk å begynne på nytt igjen. Jeg tenker ikke sånn :-)

 

tusen hjertelig takk for alle svar på innlegget som jeg startet! Det hjalp meg veldig å få sette ord på hvordan jeg hadde det, og så godt å få tilbakemeldinger fra jenter som skjønner hva jeg snakker om. Det har hjulpet meg til allerede å føle litt anderledes, og jeg tror det vil gå seg til etterhvert. Det var lurt å stikke hull på "byllen" og jeg ble rørt av glede av flotte svar fra hjertegode jenter-tusen takk!! Nå vil jeg signere med nicket mitt og ikke med anonym, så noe er positivt anderledes....

Hei! Ville bare si at jeg hadde også en periode tidlig i svangerskapet hvor jeg rett og slett følte meg deprimert. Selvom barnet var planlagt og ønsket:) Men det går seg til:) Nå er jeg 30 uker på vei og gleder meg til å treffe den lille..

Jeg vil også være 42 når babyen kommer, og moren min tror fremdeles ikke noe på at det var planlagt(har 4 barn fra før, eldste 17 og minste 2). Men jeg tenker at mennesker ofte bare føler seg truet på en eller annen måte av at noen velger annerledes eller går utenfor for de normene de har for hva som "går an";) Lykke til alle spreke,modne flotte mammaer!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...