Jeg føler meg ikke som verdens verste mor, men jeg føler meg ikke komfortabel med rollen heller :-(

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og gråter, sønnen min er 2 år, og jeg angrer noen ganger på at jeg ble mor. Jeg ser så mye negativt med det om dagene, at plutselig klarer jeg bedre å fokusere på det enn det som er bra.

 

Jeg elsker han, men det endrer ikke hverdagen. Jeg er sliten. Jeg er usikker på hvordan jeg skal oppdra han riktig. Jeg syns det er vanskelig å komme seg ut med han - han hater å være med i butikker, og det er et slit siden han skriker at han vil ut helt til vi er ute igjen. Jeg kan ikke ta han med noen plass, han er så nysgjerrig, vill og bestemt. Han hyler og slår, og jeg får han ikke til å slutte å slå :-( Jeg er så mislykka i denne rollen, jeg var nettopp i et stort selskap... Han er en hjerteknuser, så plutselig slår han, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere riktig., Jeg sa høylytt FY og at han får ikke lov å slå, mamma får vondt når han slår, og det må han slutte med nå! Følte stille meg ble altfor høylytt :-( Man skal ikke skrike til ungene. Jeg føler meg som i et fengsel som jeg aldri kommer ut av.

[Anonym bruker]

HI igjen. han er for det meste bare blid og glad, snakker hele dagen, er veldig flink og langt fremme for alderen. Jeg er stolt av han, alle syns han er nydelig og alle er veldig imonert over hva han kan og hvor mye han snakker. Han snakker så rent, og er kjempeflink. Men når han ikke får viljen sin vet jeg ikke mine arme råd, og jeg føler ikke jeg kan ta han med noen plass heller. Han skal utforske alt, og når jeg er på besøk får jeg ikke snakket med noen. Han må passes på og han krever mye oppmerksomhet.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det er helt normalt å føle det sånn. og barna overlever at du skriker. Bare si unnskyld og forklar etterpå.

klem til deg

[Anonym bruker]

Det er det jeg ikke gjorde, jeg stod på mitt. Føler jeg må "bevise" at jeg er streng også, fordi alltid har alle tenkt at jeg er en som ikke sier ifra. Følte alle snudde seg og fulgte med, samtidig som jeg ikke vet hva de tenkte:-( Men angrer på måten jeg gjorde det på. Kan noen gi meg fasiten på hvordan man skal lære en 2 åring å høre på mammaen sin? hvordan få han til å slutte å slå?

 

og er det vanlig å prøve å ordne alt uten ungen på slep? kan godt handle litt mat, men der går grensen for hva jeg orker å ta han med på. har han mye med meg ellers, på bading, hos litt familie, med venner på skogstur... men jeg føler meg så utrolig mislykket som mor, og usikker i min rolle nå. ukonsentrert ovenfor alle andre, han sluker meg.

[Anonym bruker]

HI igjen. jeg har veldig behov for tilbakemeldinger. korte som lange.

[<3Lykkelig<3]

Du dette kommer til å gå bra, det er viktig å sette grenser ovenfor barnet når det trengs.

Du er ikke en dårlig mor fordet da..

 

Håper du føler deg bedre snart

 

Alle har vi dager der vi føler oss slemme eller mislykka, ingen er perfekte, men man lærer av feilene sine

[Anonym bruker]

Det kan være trass alderen fra 2 til 3 år og det går vanligvis over. Jeg sliter med min datter på 2 år, hun har raseri anfall når hun ikke får sin vilje. Jeg fikk råd fra helsesøster å ignorere raseri og bare passe på at barnet ikke skader seg. Ellers må sette grenser som vanlig. Lykke til!

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt! trivest ikke som mor jeg heller, og det går i faser, noendager er bedre enn andre. om ungen din sover enda på dag, gå og handle når han sover. det gjør eg. funker kjempeflott. kan ikke huske sist jeg hadde hu med på butikken.

j

eg har slitt i et år nå med slåing og sparking. har skreke, eksplodert, ignorert, ALT! men det som har funket her er at jeg later som jeg blir lei meg, lager sur trut, griper tak i henne og fåpr henne til å se på meg, sier at nå fikk jeg vondt og er lei meg. så MÅ hun si unskyld og kose litt. blir ikke blid igjen før--itillegg til at jeg da ignorerer henne til en viss grad. det tok en stund før det funket men skal love at det har effekt, og nå gjør hun det uten at jeg trenger å si noe, og slåingen har omtrent gitt seg:)

 

lykke til, følelsen går vel over tilslutt om det er noe trøst

[Anonym bruker]

Hei! Jeg tror jeg forstår ganske godt hvordan du har det. Jeg er også en stille person med mye usikkerhet. Jeg fikk fødselsdepresjon etter at jeg fikk sønnen min. Og jeg kjenner igjen det med å føle seg helt slukt av barnet sitt....

Jeg bare lurte på noe... Er det sånn at du går hjemme med han, og ikke har barnehageplass?

 

 

[Anonym bruker]

Det er 1000 måter å oppdra sitt barn på og du må finne ut hva som fungerer for deg. Det er egentlig det samme hva andre mener for de kjenner ikke deg eller ditt barn. Når du spør her inne så vil du også risikere å få mange forskjellige svar nettopp fordi vi er så forskjellige individer.'

Jeg har ingen problemer med å være streng mot gutten min, for jeg mener at barn skal ha klare grenser. Hadde min gutt slått meg hadde jeg blitt sint. JEg hadde tatt hardt tak i armen hans, sagt at det får han ikke lov til og at han skal si unnskyld. Vil han ikke si unnskyld så hadde jeg bært han vekk fra stedet og snakket med han der. Han hadde ikke fått lov til ¨å komme tilbake til selskapet før han hadde bedt om unnskyldning. Etter min mening er det de voksne som bestemmer og barna skal ikke være med på å bestemme når det gjelder oppdragelse. Men det er nå min mening.

 

Prøv å ikke tenk så mye på hva andre mener. Tenk at det du gjør er naturlig for deg å gjøre og at vi alle er forskjellige og ikke kan være enig i alt. Du er ingen dårlig mor om du gjør ting anderledes enn noen andre. Ungene våre er også forskjellig og krever ulike handlinger.

 

Lykke til og stå på!

[Anonym bruker]

Ukomfertabel i rollen som mor? Jeg syntes du bør ovelate sønnen din til noen som birkelig klarer å ta seg av han på en ordentlig måte og som ikke føler at de sitter i ett fengsel. Ta kontakt med barnevernet, de har mange flotte fosterhjem som sønnen din vil ha det mye bedre hos en hos en mor som er gretten for at han ikke vil inn i butikker og at han slår(som nesten alle barn på den alderen gjør).

 

Hvordan trodde du det ville være å ha barn da? Trodde du at du kunne legge ungen i skapet og gå ut? reagerer på det at mødre og fedre sier at de føler seg fanget.

[Anonym bruker]

Å bekymre seg for om man er bra nok som forelder er vel et av de sikreste tegn på at man gjør en god jobb?? eller??? Jeg mener ialefall at de som er sikker på at alt de gjør er riktig og ikke er bekymret for noe valg de tar for barna er de som BURDE bekymret seg...

 

Du gjør det helt sikkert bra du, bare være konsekvent og skjenn ALLTID når jan gjør noe galt (ikke le en gang når han slår og skjenn neste...),- og "tren på burikker" ved å si at om han er vankselig så drar vi hjem,- og GJØR det om han slår selg vrang.... ALtså, dra til butikken uten at du behøver det slik at du faktisk kan dra med en gang du sier det... GJerne lov ham en liten ting når dere er feridg med runde,når han blir vran drar dere med en gang, også får han oppleve at "han mister"noe når han ikke hører etter..

 

Men for all del, JEG er ingen ekspert og mine barn har også sine nykker jeg sliter med....

[Anonym bruker]

nei, jeg studerer og han har full barnehageplass. nettopp begynt på det nå¨.

[Anonym bruker]

Jeg vet han har det bra hos meg. Det er jeg som ikke har det bra for tiden, men jeg klarer å trives der og da, så merker jeg det når han er i seng og jeg får satt meg ned. Akkurat som jeg tar på meg en maske, og han stråler som en sol sammen med meg meste av tiden, men jeg sliter meg helt ut. Bare lurer på om d er normalt at de ikke vil oppføre seg i butikker/sitte i vognen, har prøvd med mat, bøker, leker og alt, men han har null tålmodighet. Han må løpe - løpe - løpe.

 

Jeg visste ikke hvordan d ville bli å være mor. Jeg rakk aldri å forberede meg- Jeg var en av dem som gikk veldig lenge uten mage, og plutselig fikk jeg vite at jeg var gravid når jeg var ca halveis. Hadde ca 20 uker å forberede meg på en rolle jeg ikke hadde planlagt. Et sjokk. Jeg elsker den lille gutten, men jeg syns det er vanskelig. Jeg føler meg fanget, livet er forandret, men jeg ville aldri latt det gå utover han. Vil at han skal ha det beste livet han kan få, derfor skriver jeg her, og prøver å få meg selv til å bli bedre i rollen. Jeg søker etter hjelp flere plasser for å bli bedre i morsrollen, for nå er jeg ikke flink, jeg klarer ikke legge om livet i hodet mitt. I hodet mitt er livet som før, men barnet hindrer meg i å leve det. Det jeg ønsker er å bli et familiemenneske som trives i morsrollen.

[Anonym bruker]

hilsen HI

[Anonym bruker]

HI her.

takk for et fint svar.ler aldri når han gjør noe galt.ler mye når vi leker, men gjør han noe galt får han ordentlig kjeft.i den alderen han er nå blir d så mye at jeg føler meg som en dårlig mor.det blir en ond sirkel,for når han får kjeft gjør han flere gale ting for "å slå tilbake".og jeg fortsetter å skjenne.blir så lei meg.skulle så gjerne vært sikker på hva jeg gjør.atdet jeg gjør er riktig,vil bli en ordentlig god mor for han, men er så usikker på hva som er hans beste.

[Anonym bruker]

Jeg tenker på å få unger som noe av det beste og det verste jeg har gjort!

Det er til tider kjempeslitsomt, og samtidig elsker man jo de små nurkene over alt på jord! Og jeg har vært der - at jeg føler at det er kjempevanskelig og jeg har lyst til å rømme fra alt sammen.

Men du vil jo være der for han? Jeg tror det kommer til å gå seg til, men det som er viktig er at du får hjelp til oppdragelsen og grensesetting på en positiv måte. Har du lest bøker, har du noen du kan ta kontakt med på helsestasjonen?

 

Ang det å slå.. Unger gjør ikke alltid det som foreldrene vil, og noen ganger må man regne med at ungene slår seg vrang, slår eller dytter. Her begynte slåing m.m. da hun var snaue 2 1/2 år, og det er helt normalt at de tester ut grensene på denne måten!! Du må sette grenser, du må prøve å lære han empati og at man får vondt og blir lei seg når han slår.

 

Ang handling i butikk, kan du ikke la vær å ta han med i en periode?

Og har du noen mulighet for å få avlastning slik at du kan få hentet deg inn igjen.. Gjøre hyggelige ting som gir energi og som ikke tar energi?

Du må ta tak i situasjonen din - du har jo ikke lyst til å gå opp? Jeg er sikker på at du klarer dette kjempefint! Du må bare få litt hjelp til å bryte en ond sirkel dere har kommet dere inn i... og du er nok ikke den eneste! :-)

[Anonym bruker]

Hei=) Jeg skjønner godt at det er vanskelig til tider, særlig i sosiale sammenhenger. For oss fungerte det best å ta ungen vekk dersom hun sklo seg vrang, for å kunne snakke privat med henne. Jeg sier fra blant folk, men må jeg heve stemmen, begynner jeg å tenke på hva andre tenker om meg. så det er bedre både for meg og ungen at vi trekker oss til side. Ikke alltid at det hjelper, men da har vi i hvert fall ikke underholdt hele selskapet.

 

Ellers må du kanskje prøve deg litt frem? Dersom kjeft fører til mere rampestreker, bør du kanskje prøve å bryte sirkelen? Gjør det til et prosjekt og forbered deg på at hver metode ikke fungerer, men plutselig finner du det som gjør at du når inn=) Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg bruker en litt annen taktikk på min gutt, da jeg skønner det ikke funker å skjenne på han. Gjør jeg det slår han seg helt vrang, og vi kommer ingen vei!

 

Hvis han gjør noe han vet er galt så ignorerer jeg han (så sant det ikke går utover andre..som å kaste biler ol). Jeg roser han heller når han begynner å leke skikkelig igjen, og viser heller interesse og iver for han og leken når han er snill gutt.

 

Det var vanskelig i begynelsen, men nå går det mye bedre! Han hadde en del sinneanfall når jeg begynte med denne taktikken..men jeg bare ignorerte det, og trilla korga videre på rema f.eks.

Jeg gjør det også sånn at vi avtaler før han går ut av setet at han skal sitte i korga, vil han ikke det så sier jeg at da går mamma alene. Lukker døra pent igjen og finner frem veska ol. Han blir veldig sinna og jeg spør han igjen om han skal sitte pent i korga... da vil han somregel det!

 

Ta han med i handleturen i tillegg...be han finne melka, brødet, frukten ol... la han legge det nedi korga! Da føler han mestring og kan kose seg på et helt annet plan!

 

lykke til med lillegutten din! Dette er en veldig slitsom og krevende periode.. stå på ditt og prøv å bevare roen..da går du fremtiden litt lysere i møte:o)

 

(prøv å tenk som meg når det står på for fullt: Jeg SKAL vinne denne fighten.. jeg bare later som ingenting og finner på noe annet mens det står på ..vasker kjøkkenbenken ol.... neste gang når han til slutt gir seg så kan du puste lettet ut, og DU har vunnet...neste gang gidder han ikke å hyle fult så lenge:o)

 

En ting til....vi har innført time out! Det hjelper oss veldig godt! Jeg setter han i trappa og lar han sitte der og få ut sinnet. Går inn annehvert minutt og spør om han er ferdig! Hvis han slår seg vrang hos andre, så bærer jeg han bare stille bort til et annet rom og spør om han vil sitte i trappa til han er ferdig...somregel vil han ikke det, og gir seg da! Hverdagen våres er ihvertfall mye bedre nå)

 

Huff..dette ble langt og rotete men..... )

[Anonym bruker]

Tusen takk for et kjempefint svar. Slikt hjelper. Og til deg over: jeg vil nå finne bøker om tema, og forberede meg mer på å håndtere situasjoner. Takk for det tipset.