Planlagt graviditet, plutselig panikk og tanker om abort.

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg har planlagt lenge å prøve å få barn. Det siste halve året har gått med til tanker om at vi gleder oss til å bli gravide, og vi skulle prøve etter at bryllupet vårt var overstått.

 

Jeg ble gravid i 2. pp og alt var fryd og glede. Så en dag, var det plutselig ikke det lenger. Jeg har fullstendig panikk og tanken på barn gjør meg faktisk kvalm. Jeg har gått fra å glede meg til å planlegge barnerom, og smukikke på vogner, til å faktisk få helt noia bare ved tanken på barn.

Vet jo at det kan være normalt å ha en viss tvil da man tross alt går gjennom en kjempe forandring. Men hadde IKKE ventet å få så til de grader panikk!

 

Jeg har vært sykemeldt det siste året nå, etter en kjempe konflinkt i jobbsammenheng. Har pga dette vært litt isolert det siste året, og gledet meg til å komme tilbake til studier og ut i livet igjen, og tenkt at det å få barn vil ikke være noe hinder til det.

Men nå føles plutselig det å få barn som en kjempe klamp om foten. Føler at det vil lenke meg enda et år til sofaen og bare kreve, kreve, kreve.At jeg ikke vil strekke til. At jeg ikke kommer meg ut i samfunnet igjen. Enda jeg har to venninner som helt fint har klart å fullføre tunge utdannelser med en liten en på armen, er jeg redd for at et barn vil være som et fengsel.

 

Jeg ser ikke lenger for meg det søte lille barnet jeg vil forgude over alt i verden. Men heller en liten djevel som vil se misfornøyd opp på meg fra det øyeblikket det blir født. Som den lille tassen i den tegneserien jeg aldri husker navnet på...men som alltid prøver å ta livet av faren sin.

 

Så nå sitter jeg her og er livredd for det jeg har ønsket meg mest de siste årene. Kanskje er jeg redd for forandringen, kanskje er jeg redd for at jeg plutselig kommer i andre rekke for mannen min.... Jeg vet jeg er redd for at jeg og mannen min aldri vil ha tid til å være kjærester igjen. Alle de reisene vi hadde planlagt å gjøre alene som vi ikke har hatt råd eller tid til å gjøre enda... Plutselig har dette dukket opp som problemer i forhold til det å få barn. Enda jeg og mannen min snakket en del om dette før vi bestemte oss for å prøve!

 

Hva er det som skjer med hodet mitt om dagen? Er det hormonene som går bananas? Er det flere som har hatt det på denne måten? Trenger å høre fra noen som kanskje har vært gjennom det samme.

Vil panikken gå over?

Jeg ønsker så gjerne å ønske dette barnet!

 

[Anonym bruker]

Kjære,kjære, KJÆRE deg!!

 

Jeg har vært der du er nå! Vi ble planlagt gravide, gledet oss veldig i prøveperioden til at vi ble gravide. Men da den positive testen lyste mot meg fikk jeg helt panikk. Alt jeg tenkte på var å få fjernet det som vokste inni magen min, og det gjorde jeg også..

 

Jeg selv er overbevist om at det var hormonene som spilte meg et puss. Men har lest at det har skjedd med flere her inne, så kanskje det er noe som skjer psykisk også? Jeg vet ikke, men fy faen så jeg angrer...

Jeg fikk tanker som at jeg ikke kom til å klare dette, jeg kom til å bli en dårlig mor, og at dette var vi ikke klar for osv osv.

 

Du sier du er redd for å komme i andre rekke, og kanskje er det det som kommer til å skje, men slik vil det også bli for deg. Barnet skal og BØR komme i første rekke, iallfall den første tiden. Men dette kommer til å gå seg til:)

 

Jeg håper at du ikke tar abort, virkelig. Tankene du har fått er normale tanker, det er tross alt en stor forandring som kommer til å skje i livet ditt/livene deres. Men som dere kommer til å elske den lille... Du aner ikke hvile følelser du får for den lille!

 

Vi planlegger å prøve på nytt nå etter nyttår, jeg klarer ikke savnet lenger! Det er et tomrom jeg må fylle.. er et og et halvt år siden aborten, og jeg har sørget ferdig føler jeg.

 

Så vær så snill, ikke havn i mine sko.. Du kommer til å klare dette kjempebra! Du kan fremdeles gå ut som før, bare ikke så ofte;)

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er helt normalt og tenke slike tanker!Det er tross alt den viktigste avgjørelsen man tar i livet!Jeg tenkte også "klarer jeg dette?"alle mine fire svangerskap, men når barna lå i armene mine, var all tvil borte som dugg for solen.

Her er det nok litt hormoner også, sett deg ned, tenk på alle grunnene til at dere ville lage dette barnet, ingen av disse grunnene er borte, er de vell?

Du kommer helt sikkert til å klare deg strålende som mor, og jeg skal garantere deg at du klarer utdanningen din (jeg fikk min første som 18 åring og hadde han med meg på skolen, Nr. 2 var 8 uker når jeg startet sykepleierutdanningen min, hun var også med hele første året, så vil du, går det...)

Nei, gratulerer med den lille på vei, og lykke til!!!

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Vi gledet oss også til å begynne å prøve, men fikk panikk og tok angrepillen etter 2 dager. Men hva skjer? Jo, jeg ble gravid allikevel:) Kan tro jeg satte himmel og jord i bevegelse. -Samtaler hos legen samt at jeg tvang samboeren til å være hobbypsykologen min 24 timer i døgnet. Han ville at vi skulle beholde...

Og jeg tippet fra å beholde til å ta abort mange ganger i timen.

 

Allikevel tror jeg faktisk det var redselen for ikke å kunne bli gravid på nytt dersom jeg tok en kirurgisk abort, som holdt meg tilbake. Da var det for sent med medisinsk... Og som samboeren min sa; så lenge du ikke klarer å bestemme deg, skjer det ikke noe-og vi beholder.

 

Nå er jeg snart 19 uker på vei, og gleder meg som bare det.Elsker å se magen vokse. Det er mye hormoner ute og går når man finner ut at man er gravid:) Jeg fikk en utrolig letthets-følelse da jeg var over 12 uker, for da var det ingen vei tilbake. Da falt mye på plass og hodet begynte å fungere normalt igjen:)

 

Jeg ønsker deg all lykke til med valget! Men du vil garantert ikke angre om du beholder.

 

Hilsen en som vet

 

[Blubblubb]

Det er nok ganske normalt, og er vel en fase de fleste går igjennom i ulik grad.Hjelp! Hva har jeg satt igang!?! Plutselig er det man har drømt om blitt virkelighet, og man må ta ansvar for virkeligheten på en helt annen måte enn for drømmene... ;-) Jeg antar det er en måte man forbereder seg mentalt på det som skal komme, og etterhvert som man venner seg til tanken blir man også sikrere på at man vil greie det.

 

Å ha et barn blir ikke noe fengsel med mindre du isolerer deg selv. Noen av mine beste venner har jeg fått gjennom barselgrupper. Nå vet jeg ikke hvor du bor, men det finnes ofte flere ulike tilbud hvor man møter andre hjemmeværende mødre (og fedre) - og du kan jo møte folk herfra. Kanskje mister du noe av kontakten med venner uten barn, men du vil kunne få mange nye gjennom barnet.

 

Tenk på hva du og mannen din nå får sammen, og husk at man kan fint reise med barn. Mange er glade for at de har tatt abort, men endel angrer også. Jeg har aldri hørt noen si de angrer på at de har fått et barn...

 

Ikke ta denne avgjørelsen alene - lykke til!

 

[Anonym bruker]

Kjære deg. IKKE TA ABORT !! Når du i utgangspunktet ønsket deg barn tror jeg det er hormoner osv som gjør at du nå får disse tankene.

Ikke uvanlig at man føler det slik du gjør når det plutselig er reelt at man er gravid.

 

Jeg har selv tatt abort jeg angrer fryktelig på, og det er så ubeskrivelig vondt!! Angeren og selvbereidelsen er nesten ikke til å holde ut !!!!

 

Jeg er sikker på at i løpet av de 9 mnd vil du klare å begynne å glede deg og når babyen kommer vil du i hvertfall ikke angre.

 

Hvis du tar abort kan du ikke ta det for gitt at du vil bli gravid senere hvis du ønsker deg. Jeg har mistet etter min abort og det er ubeskrivelig vondt.

 

Ta imot den gaven du har fått ved å ha en liten baby i magen. Jeg er helt sikker på at det vil ordne seg.

 

Og tenk på alle de som angrer - det er veldig mange av oss. Prøv å lær av feilen vi har gjort, Ikke utsett deg selv for det samme !!!