sær situasjon: dødssyk mor og 30 dager til termin

[nemi1981]

er det noen andre der ute som kan kjenne seg igjen i situasjonen?

får kritikk av venner fordi jeg "plutselig skal være så voksen siden jeg er gravid"..

.tror ikke de skjønner at det har minst like mye å gjøre med at mammaen min har uhelbredelig kreft, og dermed er jeg nesten "mamma" for henne de dagene hun er skikkelig dårlig etter cellegiftkur...

i tillegg er jeg 27 år og igrunn helt komfrtabel med å innta en litt mer "voksen" rolle...

er jo uansett ikke rart at man kan være litt forandret i oppførselen når forholdene er slik....eller??

skjønner jo at de fleste ikke har noen forutsetninger om å forstå meg, men trodde i det minste at en del skjønte at når man er gravid så hender det at man hadde trengt toleranse fremfor noe annet...

er helt utslitt allerede nå før fødsel av å måtte være "super-menneske" for alle andre som til gjengjeld gir blaffen tilbake...

trenger bare litt forståelse og/eller toleranse...

 

[Pysekatten med 2 i magen:)]

Jeg skjønner frustrasjonen din veldig godt. Trist med mammaen din som er så syk. Du må ikke glemme deg selv oppi alt for du trenger krefter når babyen din kommer også. Prøv å tenk litt mer på deg selv i tiden som kommer.

 

Dessuten er det helt normalt at vi vokser med de oppgavene vi får tildelt i livet. Når du både tar deg av din syke mor og venter barn snart så blir en mer voksen og lærer å ta mer ansvar.

 

Ikke bry deg med hva andre sier. De virker litt lite forståelsesfulle for din situasjon akkurat nå. Tror folk glemmer hvor sårbar en er når en går gravid.

 

Lykke til med fødselen og med din mor.

[nemi1981]

tusen takk:) og ja, trodde det var jeg som begynte å bli egoist, men har følt meg litt lite forstått... er rart men det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe når en vilt fremmed viser deg en smule forståelse;)

[Pysekatten med 2 i magen:)]

Du er ihvertfall ikke den som skal føle deg egoistisk. Du er høygravid og tar deg av din syke mor. I tillegg til den psykiske belastningen som kommer når du vet at hun er dødssyk. Tror kanskje noen av de rundt deg ikke helt forstår hvilken vond og vanskelig situasjon du er oppi. Kanskje de synes det er vanskelig og ikke vet hvordan de kan hjelpe. Og ja, det er veldig rart at en noen ganger må søke trøst hos helt fremmede og at det kan hjelpe så godt. Men jeg bruker sidene her inne på samme måten noen ganger for føler av og til at de rundt meg ikke alltid forstår meg. Her inne er det alltid noen:-))))))))

[b77h]

hei

fikk bare lyst å sende noen ord. Jeg mistet min kjære mamma pga kreft i fjor. jeg var ikke gravid, men det er jammen meg mer enn tøft nok uten. Synd å høre at vennene dine ikke forstår hva du står oppi akkurat nå. Men jeg opplevde også at jeg følte folk ikke forsto hva jeg gikk gjennom, og at jeg følte alt raste sammen rundt meg samtidig som jeg skulle være sterk og trøstende.

Det er forferdelig å se de man elsker bli svakere og svakere, og liksom forsvinne litt etter litt. Tror ingen som ikke har opplevd det kan klare å sette seg inn i hva det er. Men det er i nøden man lærer sine venner å kjenne - hvem som virkelig er der for en når ikke alt bare er rosenrødt.

Det må være veldig tøft å også være gravid oppi dette, med den påkjenningen det er for kroppen. Og det må være en stor sorg for deg å vite at moren din ikke får oppleve barnebarnet - og omvendt. For meg har det vært vanskelig i ettertid å vite at mine barn ikke får bli kjent med den fantastiske mormoren de skulle hatt. Og det tapet jeg vet det blir for de. Men verden er ikke rettferdig på den måten, og man lærer å leve med sorgen og savnet etter det som skulle vært, på et vis. Håper du har en god mann el kjæreste som kan støtte deg nå, og viser forståelse for det du opplever nå.

 

Det må være utrolig fint for moren din å vite at du er gravid - og ikke minst at du får et lite barn å være opptatt med og glede deg over når moren din kanskje ikke lenger er med deg.

 

Lykke til i tiden som kommer, jeg vet det er tøft det man må se og oppleve med en som gjennomgår cellegift behandling. Det ødelegger hele kroppen.

 

[Anonym bruker]

Have full compassion for your situation. It is indeed a very difficult one. Have you tried telling your friends how you feel and perhaps how they could support you?

 

Have been in a situation like yours. We planned our first child as I had a strange feeling that my father-in-law would not be with us for many years to come. On the day we announced the pregnancy he announced he had cancer (and we had no idea before this). He held on to meet his granddaughter. He made the 2 hour trip to the hospital to meet her. She was born at 38 weeks unexpectedly terminally ill. She died a few days later. The last time my father-in-law walked from the house was to her funeral. He died 8 weeks after our daughter. Alot of friends did not support us or did not know how to.

 

Our second child came not long after. There were complications in the pregnancy and in his first 3 years of life (he is soon 4 years old) he was operated on twice and under investigation for cancer 3 times. Three miscarriages have followed + 5 other deaths in the immediate family. I have no family of my own and few friends in Norway.

 

Some of my friends back home have astounded me with their lack of compassion and understanding. I have been criticised for not being the extremely bubbly person I once was, for having spent a period of time communicating with other girls in Norway who had lost children (they did not think that was good for me to be associated with such people!) and that I should just 'get on' with life. These friends I see have absolutely no concept of what life has been like. They think of the losses like a cold...that you are going to get over it straight away...and they never enquire how I am, feel, etc. and do everything possible to avoid the topic of my duaghter which is extremely painful given she was and always will be an extremely big part of my life. One of the biggest critics of friends thinks the hardest thing in her life has been having one fight with her husband 2 years ago and organising bridesmaids dresses for her wedding. I have never downgraded my friends challenges in life- have listened, called, been compassionate, yet in return I feel like I have been left in a silent hell. My point is that your friends likely only see the situation from the comfort of their own world. There are very few people who do 'step out of their shoes' and give and be understanding. You are experiencing a really really difficult situation, so know that it is normal to have lots of emotions about it...

 

You are in a super tough situation and the last thing you need is to not have the support of your friends. If they cant support you then look for others to support you- new friends, family members, support groups. It would also be a good idea to speak with your jordmor at the hospital and healthstation and to see if you can speak with someone about your thoughts and feelings, a professional. You are going to need your strength. I wish you all the best with the final stages of your pregnancy and with the very difficult situation with your mum.