Kjære dere som er midt i valgets kval!

[Anonym bruker]

Min historie..

 

Jeg ble gravid i 2003 med en mann jeg hadde kjent i noen dager..Vi ble pang forelsket,og det var mannen i mitt liv følelse.

Graviditeten kom som et sjokk.

For å gjøre en lang historie kort. Barnefar forlot meg etter noen uker,så ble vi sammen igjen,så forlot han meg igjen og gikk tilbake til sin x.

Utrolig vondt. Han ønsket at jeg skulle ta abort. Jeg ville ikke..klarte ikke å ta det lille livet som spiret i meg.

Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare.

Nå er jeg gift med en flott mann. Datteren min er blitt 5 år,verdens skjønneste!!! Barnefar og jeg har kjempe god kontakt,og er SÅ glad for at jeg beholdt henne og at jeg ikke lot meg overtale i kampens hete.

Nå ønsker jeg meg en liten skatt til..

Skriver dette for at dere som er i tvil ved et "alene svangerskap".

Det går bra. Gikk igjennom en tøff fødsel alene,men det gikk!

Det virker så svart der og da,og det er IKKE lett å se det flotte som ligger der fremme..Man ser bare det man er oppe i der og da.

Hadde man sett hvor bra det går i framtiden,ville nok mange tenkt seg om en gang til.

Gir alle de tvilende en god klem,og ønsker dere all mulig lykke!

Dere klarer det,alene også. Lykken kommer! Jeg lover!

 

Ikke gjør noe dere kommer til å angre på i allefall

Jeg har respekt for alles valg,ønsker IKKE å dømme noen,bare gi håp

 

Regn kan brått bli solskinn;=)

 

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Dytt dytt:)

[Anonym bruker]

 

Flott at du deler dine fine erfaringer

[Avamin]

Tusen takk! Det var et fint innlegg å lese i den perioden jeg går igjennom nå. Jeg har blitt gravid med en mann jeg har kjent en stund, men kun har vært "romantisk involvert" med de siste ukene.. (det var tydeligvis nok å bli pusta på for å bli gravid..) Jeg har en utrolig sterk følelse inni meg som sier at jeg vil beholde dette barnet. Jeg har vært igjennom abort tidligere og kan egentlig ikke forestille meg å skulle gjøre det igjen.. Etter en prat med han føler jeg meg imidlertid så egoistisk, skamfull og skyld-tynget for å ville beholde.. Jeg fikk både sinne, desperasjon og tristhet slengt mot meg fra han, med beskjeden om at dette var det siste i verden han kunne tenke seg. Det er veldig tungt å måtte bære alle de vonde følelsene han sender mot meg, men jeg føler virkelig ikke at jeg kan ta en abort "for hans skyld". Kan noen fortelle meg hva jeg kan si til han for at han skal forstå mitt ståsted? Jeg blir beskylt for å ødelegge opptil flere liv her...

[Anonym bruker]

Her er det en ting å si: gjør det DU føler,ikke la deg presse til å ta et valg som du ikke vil...Jeg opplevde akkuratt det samme,men jeg nektet,ville ha barnet. OG jeg klarte det alene!!! Som jeg skrev i innlegget. Nå har jeg og barnefar et godt forhold,og han ELSKER den flotte jente si;=)Han sier gang på gang at han er så glad for at jeg stod på min avgjørelse,og ikke lot meg overtale...

 

Du ødelegger ingens liv ved å beholde dette barnet,jeg lover deg! Barnet kommer til å spre så masse glede at du aner det ikke..Min åring er elsket av alle,og barnefar og hans familie foguder henne.

Mannen jeg nå er gift med elsker henne,og vi er en familie som alle andre i gata;)

 

Behold barnet,dette klarer du!!!

Jeg lover deg at du ikke kommer til å angre.

klem med armer rundt