Ikke mamma likevel.

[Nattbarn]

Det er kanskje urettferdig for alle andre at jeg bruker dette stedet for å avreagere. Et sted må jeg rett og slett lufte tankene mine, så jeg håper dere takler det.

 

Jeg er ei jente på snart 32 år. Jeg er i et stabilt forhold, har vært sammen med mannen min i 13 år og gift i 7 av dem. De syv siste årene har jeg ikke brukt noen form for prevansjon. Ikke mannen min heller, for den saks skyld.

 

Vi står på liste for utredning i forhold til barnløsheten vår. Vi har ikke hatt hastverk i det hele tatt. Det er tross alt litt deilig også, det å være helt fri og frank. Vi har hatt muligheten til å slippe alt vi har i hendene og reise rundt nøyaktig der vi har hatt lyst til. Det har blitt rare ferier, gøye konserter, telttur i regnvær, fisketurer uten fiskekroker og diverse andre stunt som har vært mer eller mindre uvellykket. Vi har hatt det herlig!

 

Nåja. For en drøy uke siden, etter overarbeidet og fæl ha ventet på mensen i evigheter, tok jeg søvnighet, ømme bryster og varierende humør til etteretning og tok en graviditetstest. Jeg lo eller gråt, eller begge deler på likt da det blå krysset spratt frem. Planen min var å gjøre klar testen og ta den med sånn at mannen min kunne være spent sammen med meg. Jeg rakk det ikke. Latterkrampa tok oss begge da han lurte på om den rare ulinga betydde positivt eller negativt og jeg hylte "VI ER SÅ GRAVIDE AT DET SUSER!"

 

Nøyaktig tolv timer var alt bare bra. Så kom blødningene. Uka har vært et mas med sykemeldinger, leger, gynekologer, sykehus, legevakt og det hele. Man vet jo ikke hvordan ting skal føles. Alt har vært deilig, rart og merkelig. Og litt kjedelig, siden jeg hele tida har blitt oppfordret til å ta verden veldig med ro.

 

I natt raste illusjonene sammen. Nye blødninger. Annerledes blødninger. Ultralyd i dag bekreftet at livmoren er tom. Min lille stråle klarte ikke å holde seg fast.

 

Så klart må man gjennom en sorgprosess. Men jeg føler meg litt galt plassert. Jeg er så glad! Jeg ble jo faktisk gravid! Og jeg som trodde jeg ikke kunne det! Jeg mistet det som var på vei så tidlig at jeg ikke engang hadde blitt vant til tanken. Det er litt trist...

 

Tipper det fremdeles bobler hormoner som gjør hodet mitt til ei bikube. Spørsmålet jeg helst vil ha svar på er rett og slett om jeg skal juble eller gråte. For nå vet jeg ikke.

[Dodlimammatil2]

Hei kjære nattbarn! Selvfølgelig kan du blåse ut her inne, det er derfor vi er her :-) og jeg hadde hvertfall grått og vært veldig lei meg, selv om du ikke var langt på vei... men som du sier selv også, nå vet du jo at dere kan helt selv, om ikke annet. Massemasse lykke til videre, og håper det går greit med dere etter en stund hverttfall...

 

*klem*

[Nattbarn]

Jeg sitter fremdeles med en god følelse. Jeg har grått to ganger, men ikke noe mer enn et par tårer, og bare helt stille for meg selv. Det er deilig å slippe dem ut, men jeg har ikke hatt behov for mer.

 

Jeg og mannen min har sagt til hele familien pluss utvalgte venner at vi har vært på vei. Vi satt oss også ned i går og ringte dem som visste om det, og fortalte at det var gått galt. Man skulle tro det var tungt, ikke sant? Men sannheten er at både familie og venner har stillet opp for oss, spurt om vi trenger besøk, minnet oss på positive fremtidsutsikter og virkelig tatt vare på oss.

 

Vi var på besøk hos svigermor hele dagen etter vi hadde vært på sykehuset. Vi fikk middag, mange fine historier, ei hand og holde i og en forsikring om at svigermor hadde tid til å vente litt lenger på en liten en. Når vi kom hjem, dukket et par av venninnene mine opp på Msn og pratet masse. De gråt en skvett, lo litt og jeg fikk fortelle den eneste babyhistorien jeg har om lille strålen.

 

Mamma kom senere på kvelden. Hun har selv hatt aborter og ville se om jeg totalt mistet hodet. Hun ble en halvtime, innså at ting faktisk går bra og reiste med et smil (og en middagsinvitasjon. Så deilig! Jeg slipper å tenke på matlaging i dag også!)

 

Så vil jeg fortelle babyhistorien min. Jeg er så stolt av den!

 

Min søskenflokk er ikke den største. Jeg har en storebror og han har fått to sønner. Min mor og jeg skulle passe minstemann som er i barnehagealder. Vi skrev også en melding til den eldste og lurte på hva han holdt på med og om han var sulten. Det tok omtrent femten minutter før han sto der og foreslo at vi skulle ha tomatsuppe.

 

Vi måtte på butikken, tok med gutten og skulle til barnehagen og hente minsten etterpå. Vi hadde ikke barnesete med oss, men tok sjansen på å sette lillegutt imellom storebror og meg i baksetet. Da bilen startet sier mamma: "I dag må jeg kjøre forsiktig! Alle barnebarna mine sitter i det baksetet!" Hun så på meg i speilet og smilte.

 

Jeg tror aldri jeg har kjent den følelsen av stolthet og glede før. Første og siste gang strålen ble regnet med i et fellesskap. Men vi rakk det iallfall! Et minne å ta vare på.

[Solsikk1]

Helledussen..! Så utrolig koselig, tenkt på den lille tida din stråle var hos dere - så fikk h*n bety så mye!! Det var en nydelig babyhistorie. Masse lykke til med videre prøving!