Marerittet mitt er blitt en realitet:(

[Tryne_ nr.3 på vei]

min største engstelse har alltid vert at min svigerinne skulle bli gravid men ikke jeg. Fortvilelsen var stor da jeg hadde prøvd 6 mnd sommeren 2007 og nettopp mistet for andre gang, da fikk jeg vite at hun var blitt gravid. Jeg kjempet gjennom hele svangerskpet hennes. Brukte all energien min på at jeg skulle takkkle det så bra som mulig. barnet kom til verden i mars, det er nå 8 mnd gammelt. jeg har hatt stor panikk for at hun skulle bli gravid igjen, men tenkte at nå må da min uflaks være nådd. Men hva får jeg høre i dag??? Hun er gravid, 7 uker på vei. jeg sitter her, har prøvd i 2 år også denne gangen. har en FORFERDELIG diagnose og kommer meg ingen vei.

 

Da jeg fikk vite dte i dag løp jeg ut av huset. eg kjørte bil i 1,5 timer. Hulket å gråt og har gjort det i hele dag. øynene mine er helt rød og de svir. Jeg har aldri ropt så mye etter Gud som jeg har gjort i dag. Jeg er så forvtilet å trist. Jeg som prøvde å syke meg opp før jeg skulle begynne på sprøytene rett etter helgen som kommer. Dersom dette forsøket går rett vest, så er jeg redd for å havne i en elelr form for depresjon. Jeg takklet det ikke særlig bra sist.

 

Av forskjellige grunner (som jeg ikke ønsker å komme inn på her) så gjør det unormalt vondt at akkuratt hun skulle klare det. jeg har ikke ord på hvordan jeg har det i dag. jeg kan ikke tro at det virkelig har skjedd. det er som å leve i ein film hvor marerittet aldri tar slutt

[b77h]

kjære deg.

føler med deg, det høres skikkelig tøft ut. Når du strever selv, og kanskje nettopp er kommet deg ovenpå i forhold til hennes forrige graviditet. Sitter her og lurer på hvorfor de valgte å fortelle dette til deg allerede nå, siden hun bare er 7 uker på vei...Spesielt siden du skal i gang med et nytt forsøk nå. Rart de ikke ventet med å si det, av hensyn til deg.

 

Jeg har selv prøvd å få barn i snart 3 år, og i løpet av den tiden har 4 nære venninner fått barn + andre vi kjenner. Og det er ikke alltid like lett å kun føle glede. Men jeg har også prøvd veldig hardt hver gang på å kunne glede meg over at de får barn. Og jeg koser meg med de nydelige barna som har kommet til verden.

Og utenom venninners barn, har jeg mange ubetenksomme arbeidskollegaer som kommer og forteller meg at jeg MÅÅÅ få barn, det er bare sååå fantastisk.... og ei som flere ganger har spurt om jeg er gravid (fordi jeg tilfeldigvis har hatt på en topp med empire-liv...). De som ikke har opplevd det selv tenker ofte ikke på hvor vanskelig det er å gå måned etter måned å vente på den positive prøven - eller mensen... og de tenker ikke på at ikke alle får barn på første forsøket.

 

vel, jeg håper at du klarer å få din svigerinne litt ut av hodet ditt. Enten la være å treffe de i denne prøverørs-tiden - eller gjøre det motsatte; spørre om å få passe barnet hennes, alene. Har hørt det skal være lurt/ha en bra effekt å passe andres barn.

Håper du finner en måte å komme deg ovenpå igjen. Fokuser på deg og ditt, og at du skal ha det godt i denne tiden. Jeg har også fått tipset å se for seg at det ligger en baby i magen, at livmoren og alt er helt perfekt for den... se det for seg mange ganger til dagen. Tankene våre styrer mange prosesser i kroppen.

 

Lykke til - ønsker deg alt godt

[finetine]

 

Så trist at du har det så vondt:o(!! Formelig kjenner tristheten og sårheten din gjennom innlegget du skriver...........

Har du noen du kan prate med det her om venninner,kollagaer eller kanskje en psykolog? Ganske mange av de som går igjennom assistert befruktning får hjelp fra proffesjonelle,klinikkene eller sykehusene tilbyr ofte samtale.

 

Husk at du går jo på masse hormoner som gjør deg ekstra følsom også, + det presset det er for å huske alle doser med spray, grue seg til sprøyter og det å vite at det fortsatt er et stykke igjen på veien. Og kanskje også til ingen nytte.........

For vi vet jo ikke om vi lykkes,ikke sant:o(.............

 

Det er kjempe,kjempetøft å takle,

og du har rett til å sørge og være lei deg over det

 

Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver, man ønsker å være glad/eller takle en graviditet på andres vegne. Men samtidig svir det så inni granskauen, fordi det føles så urettferdig. Det skulle jo vært din tur nå,ikke sant???!!!

 

Dessverre er det sånn at vi må nok takle at mange andre rundt oss blir gravide. Jobber selv sammen med mange damer og har opplevd 11 graviditeter rundt meg i de årene vi har prøvd. Og det er kun kollegaer.

Så er det venninner og familie som også har lykkes, så vet at det er tøft...........

 

Men kanskje det nettopp nå er din tur, at det er denne gangen DU skal lykkes.

Det må du ikke slutte å tro på( selvom jeg vet at det er vanskelig, etter 5 innsettinger 4 år i IVF-gamet og 6 års prøving vet jeg det.........).

 

Lykke til helgen da,da kan du begynne å sette sprøytene ett skritt videre på veien......

 

Trøste- og oppmuntringsklem

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg vet hva du mener når du sier at andre driver å sier at du må starte på nr.2, du vet hvor viktig det er med søsken osv.... jeg hører det omtrent hver dag, det er så ufattelig slitsom. Stort sett sier jeg det nå som det er, men noen ganger orker jeg ikke, er for sliten.

 

Jeg har opplevd mange venniner (SOM DU) som har blitt gravid i løpet av prøve tiden ja, det er forferdelig. Men jeg klarer desverre ikke å delta i forhold til barna. det ender berre med at jeg sitter der å er på gråten. Jeg har så lyst til å klare det, men jeg klarer det ikke. Jeg tror nok rett å slett dette sitter så dypt i meg nå, kanskje mest pga diagnosen. jeg kan jo ikke si at jeg berre får ta tiden til hjelp, det er jo faktisk det jeg har lite av.

 

det hjelper å ha andre i samme situasjon, men jeg må jo si at dette har vert en grusom dag. temeraturen min viser at jeg har feber, men jeg tror ikke jeg er syk. tror det er mest fordi jeg er så stresset å forkavet

[Tryne_ nr.3 på vei]

takk finetine.

 

Det er kun her inne man finner folk som sette ord på det man føler på innvendig, det er kun her man finner folk som kan forstå. jeg tror nok at JEG hadde takklet det bedre om jeg var rundt 40 år. da tror jeg at jeg kunne forsondt meg med det ene barnet. men det faktunet at jeg har vert sammen med mannen min i 8 år og berre er 22 år, det svir. det er forferdelig å tenke på at alle mine venniner skal fortsette å bli gravid de neste 20 årene. jeg har sagt det før, men det er virkelig det jeg føler. å det har vert skikkelig testing av forholdet til mannen min og jeg. Vi er ikke gammle, men vi har brukt totalt 4 år på dette kaoset, det er halve tiden vi har vert i lag det, og mer er det fare for at det blir.

 

 

jeg vet jeg må tenke positivt til neste forsøk, men det er jammen meg ikke lett. når jeg tror jeg skal klare det så kommer slike nyheter. det er som om noen slår deg med en slegge

[Lissi♥♥♥♥]

Tryne, jeg tror du må jobbe litt med din egen innstilling til din nære omgivelse. Du klarer vel å være raus med de jentene du kjenner godt som blir gravide, glede deg på andres vegne? Du har en flott datter selv, og er ikke barnløs som mange av de andre jentene her på ass befruktning. Hvis du går rundt slik og "depper" hele tiden vil kroppen din produsere stresshormoner som ikke er særlig bra når du skal gjennomgå et nytt IVF forsøk. En meget stresset kropp kan være lite motakelig for en ny spire som skal feste seg. Når jeg satte inn eggene fikk jeg Bricanyl for at livmoren skulle slappe av, men du virker som om nervene og kroppen er i konstant høyspenn.

 

Klart det er leit å innse at man kan ende opp som ettbarnsmamma, men jeg kjenner andre som har fått sitt eneste barn i 40-års alder etter mange års kamp, og som er kjempehappy for det barnet de fikk - ikke superleie for de de ikke fikk, eller for de barna andre kvinner fikk.

 

Jeg er kanskje litt hard mot deg nå Tryne, men du må komme inn i postitiv tenkning og være litt glad nå, ellers gir du ikke kroppen din mulighet til å yte maksimal positiv energi som spesielt du trenger i ditt pågående forsøk.

 

mvh

[Gjest]

Det som hjalp meg den tiden alle fikk barn rundt meg og vi ikke klarte det var å tenke slik: Unner jeg virkelig noen andre av mine nærmeste å ikke klare å få barn. Å måtte gjennom utredninger, inngrep, ivf og hele pakka som vi måtte/må gjennom? Når jeg vet hvor vondt dette er hvor mye det sliter på kroppen og psyken vil jeg ikke da heller at mine nærmeste skal få oppleve å bli gravide i 2pp? Svaret er jo at jeg unner ingen andre det vi jenter må gjennom. Jeg opplevde selv at jeg mistet og min venninne kom og foralte meg hun var gravid med termin samme dag som jeg skulle hatt. Min kusine visste ikke om min situasjon og fortalte meg gledelig foran hele familien at de skulle ha baby, 2 dager etter jeg mistet spiren min:-( Jeg tok meg til til å sørge, kjente jo en voldsom følelese av urettferdighet...Men etter en liten stund klarte jeg og glede meg med de selv om jeg selvsagt var veldig misunnelig, og hadde det vondt.

 

Jeg syntes du har lov å være lei deg, og ingen kan fortelle deg hva du skal føle. Det må være kjempevondt å få en slik diagnose i din alder. Men som Lissi sier over her, du må prøve å fokusere på det du nå skal gjennom. Det har så masse å si med positiv tenking og ikke ikke stresse for mye. Kanskje det er din tur nå!

 

Men jeg må og si til Lissi at før jeg fikk sønnen min så syntes jeg heller ikke like synd på de som allerede hadde barn i forhold til de som var barnløse. Men nå som jeg har en gutt selv og ønsker meg så utrolig sterkt flere! Og jeg kommer til å være omtrent hvis ikke like knust om vi ikke klarer det igjen. Jeg tror nok Tryne er meget takknemlig for den lille jenta ho har fått og jeg skjønner godt at hun ikke klarer å forsone seg med å kanskje ikke kunne få flere barn i en alder av 22. Det er jo nesten umennesklig å å skulle kunne klare det.

 

Jeg vil bare ønske det masse lykke til Tryne. Skal krysse alt jeg har for at det blir din tur denne gangen. Prøv å få opp hunmøret litt og gjør ting med familien som du setter pris på. Få noe positivt inn i hodet nå før forsøket og prøv å kose deg litt! Det er så viktig for oss som sliter å klare å føle litt glede oppi alt styret.

 

Tvi tvi tryne!!!

[Søskenhåp adopterer]

Jeg prøver også å få nr 2. Samtidig har jeg forsonet meg med at vi kanskje bare får ett barn. Men gud (selv om jeg ikke tror på gud) hjelpe meg hvor takknemmelig jeg er for at vi tross alt har en! Det er mange her som er barnløse - og kanskje ender opp som barnløse. Tenk hvordan DET er! Vi har tross alt et barn vi og som Lissi sier - du må prøve å forsone deg litt mere med omgivelsene dine. Det er faktisk ingen andre som kan hjelpe deg med dette enn deg selv. Du er nødt til å snu tankegangen din rett og slett. Slik du tenker nå er bare ødeleggende for deg selv og du er nødt til å innse at det er hos deg selv svaret ligger, ikke hos noen andre. Du har en diagnose - ja, men den er ikke dødelig! Du prøver å få et barn, ja - men du er ikke barnløs! Jeg har to på jobben nå som er gravide og skal ha til våren, gøy er det ikke - men jeg må bare forholde meg til det, uansett hvor sårt det er.

[b77h]

Hei igjen

Må si jeg syns du har fått veldig mange bra innlegg nedover siden her - og spesielt de siste. Jeg var ikke klar over at du har et barn da jeg skrev mitt første innlegg.

På måten du skrev hørtes det ikke sånn ut. Så jeg må si meg enig med de sistnevnte at du må jobbe med tankegangen din. Og ikke minst nyte det barnet du har - det er jo ikke alle forunt å få oppleve det (spesielt ikke på disse sidene).

Du er jo kjempeheldig som har et barn og har fått oppleve det. Og da forstår jeg mindre at du ikke kan glede deg over at andre får barn.

 

Selv er jeg enebarn. Skulle veldig gjerne hatt søsken, men hadde en kjempefin oppvekst og barndom uten også. Og en fantastisk mamma som alltid hadde samme svaret, når folk spurte/kommenterte at hun bare hadde et barn: da svarte hun at det var ikke BARE, og hvor fantastisk jeg var og at det var masse glede i et barn.

 

Nei, kom tilbake til virkeligheten og nyt den familien du har. Får du flere er det jo supert, og hvis ikke, så er det ikke verdens undergang. Ikke kall det et mareritt at du kun har fått et barn og andre får flere - da har du ikke opplevd så mye vanskelig her i livet (høres det ut). Livet blir tidsnok alvorlig og tungt - så prøv å fokusere på alt det gode du har og ikke det du føler mangler.

[Tryne_ nr.3 på vei]

 

 

Jeg måtte berre kommentere dette som du skrev Lissi. jeg blir faktisk utrolig lei meg når du du skriver dte som du skriver. hvem har sagt at jeg ikke er glad for jenten min??? jeg takker Gud for at jeg har fått henne hver dag. ikke en dag går uten at jeg vet hvor heldig jeg er, men det er mange ting som gjør at alt dette oppleves forskjellig. Og som EMILIA skrev, da jeg ikke hadde noen barn syntes jeg heller ikke synd p de som hadde barn, men nå vet jeg bedre. jeg hadde aldri trodd at det skulle bli like gale, men det er faktisk slik. man må heller ikke glemme at noen har kanskje sett for sge hele livet at de ville ha mange barn (som feks meg), da blir spranget veldig stort når man "bare" har fått en. Mens de som i utgangspunkte så fra seg 2 barn, så er det jo på en måte bare ett barn de mangler.

 

Jeg skal gi meg på to barn. men det faktumet at jenta mi er helt vill etter babyer og det at jeg vet hva for en velsignelse det er å ha søsken, det gjør at det er ikke så lett å godta denne situasjonen. Når man har ett barn så dukker det opp andre ting og så.

 

Å jeg må si det en gang til, jeg klarer ikke tanken på å ikke få flere, nettopp fordi jeg skulle vert i min mest fruktbare alder. Jeg vet du ikke minte det vondt, men det føles slik likevell. det siste jeg trenger nå er at noen forteller meg hvordan jeg bør takkle det. å som jeg sa, det er noe som gjør at det er spesiellt vpondt da det akkuratt var henne (men mer vil jeg ikke si):

 

Elllers får jeg si takk EMILIA for flott innlegg

[tommelommelise]

Hei,

 

Jeg har mistet noen ganger og har ikke barn, prøvd i 4 år.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig at noen "går forbi deg i køen", det er det for meg også, og jeg har mange venninner og slektninger som aldri (så vidt jeg vet) har slitt med å bli gravid. Det føles jo urettferdig, men det er på en måte slik livet har blitt. Jeg ville aldri unnet mine venner å gå gjennom det jeg har gjort, og jeg vil påpeke at jeg ikke blir lei meg for at de blir gravide, men for at min egen sorg blir så framtredende og mine egne følelser rundt dette med barnløshet.

 

Jeg tror det hjelper å bare annerkjenne at slik er det, "konfrontere" følelsen om du vil, for så å bevege seg et skritt nærmere det punktet du desverre må komme til. Aksept. Det er ikke rettferdig, og det er heller ikke lett, men det er sånn livet ditt er, og for at du skal få det bedre med deg selv så er nok dette noe du må innse tenker jeg. Sånn tenker jeg i alle fall med meg selv. Det blir ikke bedre for meg om jeg er aldri så bitter og trist for at det ikke blir min tur. Det blir min tur (og din også) om det ikke nødvendigvis blir biologiske barn.

 

Ellers må jeg bare si (det som fikk meg til å skrive dette innlegget). Jeg har bestandig sett for meg tre eller fire barn...men det ser dårlig ut for øyeblikket, og ett (tenker jeg) er uendelig mye bedre enn ingen.

 

Håper det går bedre med deg etter hvert.

[Lille jente]

Med tanke på at min svigerinne kom og fortalte oss at de var gravide etter vi hadde prøvd i flere mnd, så skjønner jeg godt følelsene dine med sinne og fortvilelse Tryne.

Vi er selv i kattegorien barnløse, og det gjorde vondt helt inn i marg og bein som vi fikk vite at de var gravid. Spesielt siden de ikke viste medtanke til oss i det hele tatt...

Men selv om man sliter med å bli gravid betyr ikke det at vi har enerett på å få barn.

Selv om det føles utrolig sårt nå så må du bare ta tiden til hjelp og prøve å komme deg gjennom disse første ukene.

Jeg trengte bare litt tid, og nå har jeg en herlig nevø som ofte er med tante på tur.

 

Du får gjøre som de andre jenten her sier, tenke positivt, for din egen del. Du har jo en herlig datter, og du vet ikke hvertfall at du KAN bli gravid. Det er ikke alle som gjør det. Har selv gått i 2,5 år med et stort ønske om barn, nå er vi heldigvis i gang med ivf, og håper på at det går bra til slutt.

Men om man ikke kan få flere biologsike barn, så betyr ikke det at man ikke kan få flere barn. Det er mange barn ute i verden som skulle gjort alt for å få en god mamma som var glad i de. Spør du de som har adoptert om de ville byttet barnet sitt mot et biologisk barn ville de jo selvfølgelig ikke det. Det er jo deres barn uansett om de har samme blod eller ei.

Du er ennå ung, og har godt tid på å få flere barn.

 

Du må prøve å tenke litt utenfor boksen din, og ikke syntes synd i deg selv. Dette går bra til slutt. Lykke til.

[Brumm]

Hei Tryne:o)

Bare tittet innom her en tur, og ble lei meg på dine vegne da jeg leste innlegget ditt. skjønner godt hvordan følelsen du har nå...... Men det er mye sant i de innleggene over... Ikke for å være "slem" mot deg.

Men for å oppsummere hvor jeg er og har vært: Vi har et barn på 6år og har prøvd i 5år på søsken. Har hatt 7ivf forsøk og 5avbrutte.... At jeg har orket...... Hatt exu og 2 sa. Ble gravid på siste forsøk, men mistet tidlig. Da var jeg laaangt nede og trodde ikke jeg kunne komme opp igjen. Men jeg innså alvoret og nå var det NOK. Å utsette meg selv for alt dette? Og ikke minst min mann, barn og alle rundt meg? Nei ikke mer..... Jeg vet det ikke hjelper å høre: Du har jo et barn fra før. Ønsket om et søsken er så stort. MEN, vi kan jo ikke gjøre dette for enhver pris! En må sette en grense et sted, og det har jeg gjort. Ikke bare en gang til..... Så langt nede jeg var sist....det blir værre for hver gang. Jeg kan ikke risikere familie og alt på dette. Barnet jeg har fortjener en mamma som ikke konstant går i hormon-rus....

 

Det er så deilig å endelig ha fått livet tilbake igjen! Å kunne planlegge ting og kose meg! Det er helt ubeskrivelig. Det er ikke noe som heter at jeg har BARE et barn! Alt dette går på psyken...alt ligger i hodet. Vi vet jo alle at livet tille blir som en forespeiler. Jeg ville ha mange barn....med 2 års mellomrom.....

 

Vi ønsker å adoptere og har satt igang med det. men blir jo ikke resultat før om 3-4 år, så en må jo jobbe med seg selv i den perioden. Og om noen år kan du også starte den prosessen om dere ønsker det. Jeg tror du er så altfor "besatt" å skulle få dette til. Skuffelsen blir bare værre og værre og til slutt møter du virkelig veggen. Ting blir ikke som man håper alltid, og jeg tor vi må innse det. Dessuten er det såå mange alenebarn her i verden, og det blir mennesker av de også. Men alt hanndler om foreldrenes innstilling. Om vi ikke får flere barn, kan vi ikke være bitre resten av livet..... Kunne være en ide å gå til psykolog. Har vurdert det selv. Fikk anbefalt det av en bekjent. Hun er voksen og har et barn på 20år. De slet i maange år på å få søsken. Hun gikk til psykolog og det var der hun lærte at hun har ikke BARE et barn. Hun har et perfekt og nydelig barn som hun må være tilstede for! Idag er han gift med en nydelig jente, og moren hans sier:"Hun er som det andre barnet jeg aldri fikk". Og det ligger noe i det.

 

Jeg vet du har det tøft, men det hjelper å se ting fra et annet perspektiv. Siden du er så ung, kan du starte en evt adopsjonsprosess om noen få år. Ikke sikkert alle land har en nedre aldersgrense heller.

En er nødt for å gjøre det beste ut av situasjonen. Å grave seg ned vet vi alle ikke hjelper.

 

En venninne av min venninne har 3 barn, alle har hun fått mens vi har prøvd...... har vært kjipt hver gang. De har tre gutter og ønsker nå å adoptere enn jente. Må si jeg blir lei meg når jeg hører sånt og vi vet alle hva vi tenker..... Men som jeg har sagt til meg selv nå, "sånn er det bare". Noen plopper ut masse barn, noen blir "plutselig" gravide osv osv....men verden er desverre et vanskelig sted å leve...

 

Ønsker deg all lykke lille venn!

Stor klem

[♡ ønsker lykke♡]

Hei tryne :-)

 

Egentlig tenkte jeg å skrive en pm til deg, men så vil jeg gjerne at andre kan se at du ikke er alene om å føle det slik!!

Jeg vet akkurat hvordan du har det, og hjertet mitt blør når jeg leser det første innlegget ditt. Jeg kjenner meg så i gjen, angsten, fortvilelsen, nedturen, alle tårene..

Mitt ICSI eventyr begynte for snart to år siden, og har hatt tilsammen 7 innsettinger etter dette. På det 7.ende forsøket satt begge spirene og jeg skal nå bli tvillingmamma i beg av januar. Men det tok tid, det kostet tårer og vennskap. Likedan som deg har jeg også et barn fra før. Vi som har barn vet akkurat hva vi ikke kan få, hva vi går glipp av, og ikke minst sorgen over at barnet vårt kanksje ikke skulle få søsken. Min sønn er antagelig en del eldre enn datteren din, 8 år, mange kvelder har han grått fordi han så sårt ønsker seg søsken, og når vi har passet på små barn har han latt som at det var sin egen lillebror/søster. Det gjør fryktelig vondt for et mammahjerte at man ikke har muligheten til å gi det kjæreste man har et søsken, tror ingen kan forstå det uten å ha barn selv. Hverken din datter eller min sønn ville valgt å være enebarn dersom valg var et alternativ. Det er ikke av egen egosime og drømmen om den perfekte familie som gjør at man vil ha en eller to eller tre til. Det er å skape den gode rammen også rundt det barnet man allerede har. Nå som jeg har 7 uker igjen av min graviditet ser jeg det blomstre og gniste i øynene til sønnen min, han er så lykkelig! Jeg håper du også kan få oppleve å gi deg selv, mannen din og datteren din dette igjen. Jeg opplevde også at min søster ble gravid og fortalte det til meg etter mitt 6 misslykkede forsøk. Og mange venner og kolleger fikk barn under de 4 årene vi prøvde...

Jeg synes ikke du reagerer urettferdig, tvert i mot, helt forståelig :-)

Tenker på deg, og sender deg varme lykkeønskninger om forsøket du nå er inn i. Og en ting til. Det forsøket jeg lyktes på, var det forsøket psyken var helt på bånn, selvtilitten helt borte og ingen positivitet over hodet hva angikk forsøket.

GOD KLEM fra meg

[Tidligere Optimist..]

Hei Tryne.

Ville bare si at jeg skjønner deg godt og skjønner hvor vondt du har det...

 

Har vel desverre ikke noen oppmuntrende ord(eller forresten jo, du kan i alle fall få barn)

 

Grunnen til at jeg svarer deg er vel at jeg selv føler at mitt liv er et mareritt jeg ALDRI kunne forestilt meg!

 

Jeg er 42 år og har prøvd i over 4 år og har ingen barn, bare endel SA bak meg, så ja..verden er urettferdig!

 

Forskjellen på meg og deg er at jeg tør ikke begynne å gråte, for da tror jeg aldri at jeg klarer å stoppe igjen...

Har selv fått dyp depresjon av dette:(

 

Vil bare gi deg en stor trøsteklem og ikke gi opp, du får nok nr 2 en gang:)

 

Må nok forandre nicket mitt...

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Hei Tryne.

Du var her da jeg startet opp her inne, er her enda og synest du hele veien har vært ved godt mot!! Beunderer deg for det!

Her har du truffet en smell, som kjennes forjævlig ut nå (unnskyld ordbruken men lite som kan beskrive)

Håper du atter en gang klatrer deg opp igjen, og at det denne gangen er din tur.

Kjenner følelsen av utålmodighet, urettferdighet, omgivelser du egentlig er glad i men som du blir dritt lei av!! Skjønner, da vi endelig klarte det selv... endet det 2 ganger i SA og icsi måtte til for at vi skulle få jenta vår.

Jeg har et barn fra før og nå har vi ett sammen men vil gjerne sterte igjen å få et tredje, og som de sier her. Det er tungt uansett om du har fra før, for dette var ikke det du hadde sett for deg. Selvfølgelig er du like glad i jenta di den dag i dag som da hun ble født, mer gla i også. Men savnet etter neste barnet vil være der...

Og jeg ser noen har skrevet at du må lete deg frem til aksept!! Det er ikk enkelt i en alder av 22 år og forsone seg med at det kanskje ikke blir flere barn. Men den aksepten vil komme... langt der fremme!!!

Men jeg må bare si, jeg har troen på at du skal klatre deg over i 1,2,3 tri og til slutt være på dinbaby med to velskapte barn!! En gang.. det SKAL bli din gang igjen!!

Lett opp haka, tørk tårene å gi alt for denne gangen som du snart står midt oppe!! Du trenger å ha en god følelse med deg selv, og du trenger instillingen og ikke minst TROEN på at dette er din gang!!!

Ønsker deg masse lykke til og håper virkelig du forsvinner herfra snart!!!!!=)=)

 

Koser og klemmer fra ei som har kjent en depresjon på kroppen tidligere!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Takk Chick

 

Det du skriver er så rett så rett. det er mange som har sagt at jeg må forsone seg med det. men som du skriver, det er ikke lett å forsone seg med noe slikt når man er 22 år gammel, IKKE I DET HELE TATT. Og en viktig ting er at man klarer aldri å forsone sge med noe før man på en måte avslutter kaptitellet, å jeg er ikkke klar for å slutte dette nå: Så egentlig så er det vel ikke så mange her inne som klarer å forsone seg før de har avsluttet.

 

Å jeg synes at det er urettferdig sagt når noen her skrev at jeg virket som jeg alltid hadde noe "syt" (hun brukte ikke disse ordene) å skrive. ja, jeg er trist, og ja, jeg har det tøfft. Hvis jeg ikke kan skrive om det her, hvem skal jeg gå til det. Å jeg merker også at man får ikke lov til å være så lei seg når man har ett barn fra før. men jeg skal love deg/dere at det er like tøfft å slite med nr.1 og nr.2. Og desuuten så synes jeg at jeg har vert kjempe flink. Hvordan ville dere reagert om dere fikk diagnosen "overgangsalder" som 18 åringer?? Hvordan ville dere reagert om dere fikk vite at dere mest sannsynlig aldri fikk barn i en alder av 18 år?? osv.... jeg har måttet takklet mye som ikke er vanlig å takkle i min alder. Jeg har gått gjennom ett tøfft savngerskap hvor sannsynligheten for at jenta mi døde var ganske stor, det gikk så vidt. Det har vert mye styr etter fødselen med henne, og jeg sover nesten ikke på natten , og har nesten ikke gjort det på 2 år. Jeg synes jeg har vert flink.

 

Ble mye "tulle" skriving. Poenget mitt er berre at jeg også må få lov å være veldig lei meg selv om jeg har fått en jente, uten at noen skal komme å si jeg må være mer takknemlig. jeg er evig takknemlug for henne

[miss gunnilla]

Selvsagt har du lov til å være lei deg og selvsagt har du lov til å avreagere og lufte tanker og følelser. Syns ikke det er riktig at andre skal "dømme" hvor mye en har lov til å reagere eller hvordan en skal reagere, det er opp til hver og en av oss. Det er bra å kjempe for det en har lyst til, det en føler er riktig. Enten en er 45, som jeg, og ikke har barn. Eller som du, ung og har lyst på en til. Hvorfor skal en alltid sette ting opp mot hverandre, eller synse om hva andre skal og bør føle og gjøre? Så kjære deg, den dagen både du og jeg har nådd målet vårt - eller prøvd alle for oss akseptable utveier - så blir vi nok veldig glad for at vi ikke bare forsonet oss med "vår skjebne". Det avsluttende kapittelet kommer når en selv er klar for det, ikke når andre syns det. Syns i hvert fall jeg, da.

[Tryne_ nr.3 på vei]

takk miss gunnilla.

 

Vi mennesker har veldig lett for å sette ting opp mot hverandre som du sier. Feks er det en normal replikk å si at de som ikke kan få barn får tenke på alle det stygge som skjer i verden, de som er hjemmløse osv... det hjelper jo ikke, man kan jo ikke stille disse to tingene opp mot hverandre. Vi må alle få jobbe mot målet på hver vår måte slik at vi ikke snere kommer til å angre på de vi gjorde/ ikke gjorde.

 

Selvføgelig vet jeg jo at jeg er heldig som nådde målet min en gang, for det er jo folk som aldri gjør det. men folk må ikke gjøre slik at ikke kan få sørge også neste gang: jeg er en erfaring rikere, og vet det er tøfft å slite med begge deler.

 

Håper du lykkes miss gunnilla. Du er en tøff dame

[tommelommelise]

Hei,

 

Jeg skjønner at du har det tøft og at du har gått gjennom mye på relativt kort tid. Jeg tviler heller ikke på at du er takknemmlig for datteren din. Jeg tror ingen går gjennom assistert befruktning uten å ha det tøft, og vi vil alle kanskje føle at vi selv sitter inne med det verste tilfellet her inne.

 

Når jeg snakket om aksept så tenker jeg ikke på å forsone seg med situasjonen, lene seg tilbake og ikke gjøre noe mer med den saken. Til det tror jeg ønsket om barn er for stort, og som du sier så er du ikke klar for dette enda.

 

Det jeg tenker er kanskje at du må akseptere hvordan livet ditt er nå for å i det hele tatt orke å gå videre. Synes absolutt man skal godta at ting er jævlige, men man må kanskje "face" disse tingene for å klare å bevege seg videre fra der man er, og du må jo videre....Du må jo det for din egen del men også for familien din sin del.

 

Jeg håper virkelig du lykkes, og at dagene blir lettere etter hvert.

[Lissi♥♥♥♥]

Tryne, det er ingen her inne som mistror at du har det veldig tøft og leit for tiden, eller mistror at du er veldig glad i jenta di;)

 

Det jeg reagerte på i ditt innlegg var at du framstilte din svigerinnes graviditet nr 2 som et mareritt for deg, som får deg til å synke ned i mismot og selvmedlidenhet. Tenk, barna til din egen bror får deg til å føle så mye avsky - det virker ekstremt merkelig på meg.

 

Min kommentar er fortsatt at jeg syns du skal bruke hele din energi til positiv tenkning rundt den familien du har, og positiv tenkning ifm ditt neste forsøk, istedet for å la tristheten få taket på deg.

 

Klart du har lov til å være lei deg, men prøv å ta deg selv litt i nakken nå og tenk fremover, og tenk positivt. Kanskje er det lys i tunnelen der fremme??

 

Jeg sier dette fordi jeg faktisk bryr meg om deg, og fordi jeg har sympati for deg, og fordi jeg ønsker deg alt mulig godt fremover. Og jeg håper du snart lykkes å bli gravid igjen;o)

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

først av alt vil jeg si at det er ikke barna til min egen bror jeg ser på som ett mareritt. jeg prøvde å få frem i mitt innlegg at det som gjør at akkuratt denne graviditeten er som ett mareritt for meg er pga personen som går gravid. Har ikke lyst til å komme inn på det her. det eneste jeg kan si at personen er kanskje ikke den man ønsker å h asom svigerinne når man sliter med å bli gravid. Så derfor er dette ett mareritt. hadde dama til min bror blitt gravid så skulle jeg klart å takkle det mye bedre. Håpe dette klarnet opp i det hele.

 

Og Lissi, jeg mente ikke vondt i det jeg skrev tilbake til deg. Men du som alle vet at å se det positive går ikke 24 timer i døgnet. jeg skal love deg at jeg gjør mitt beste. jeg som mange andre her inne skriver ofte når man har det vondt, rett å slett for at her kan folk forstå. Akkuratt nå har jeg det veldig tøfft, det klarer jeg ikke komme bort fra.

 

Håper lyset i tunnelen nermer seg for oss alle

[Gjest]

Hei Tryne

 

Har lest endel svar du har fått, og noe er jo til god hjelp. Du har nettopp hatt en SA, og det er tøft for kropp og sjel. Bruk tiden til å komme deg ovenpå igjen, hold deg borte fra det som smerter mest akkurat nå, og prøv å jobbe med saken når du blir litt sterkere. For det blir du sakte men sikkert igjen etter som dagene går.

 

Jeg syntes det er bra at du klarer å si til deg selv at du er flink! Slet veldig med dårlig selvbilde etter å ha mistet igjen og igjen, noe som førte til sykemeldinger og at jeg holdt meg borte fra endel sosialt. Men da legen min og endel venninner sa til meg at jeg var utrolig sterk, som stod oppreist, klar til å gå videre til tross for alt jeg hadde opplevd, endret det synet på meg selv, og jeg går nå med oppreist hode. Knalltøft hver eneste gang det går galt, og jeg reagerer hver gang. Men kommer meg opp igjen, og prøver igjen.

 

Ikke gi opp! Skjønner at du ønsker søsken til jenta di, og at du vil gjøre alt for å få det til. Vi ønsker også et søsken til vår adopterte sønn, og prøver nå IVF. Går ikke det, adopterer vi igjen, for søsken, det skal han få :-) Og begge deler (egenfødt eller adoptert) er like verdifult.

 

Lykke til og klem fra meg som skjønner deg veldig godt.

 

Det er et ordtak som sier at en ikke skal sparke den som allerede ligger nede, men heller gi han en håndsrekning. Bare til ettertanke for oss som kommenterer når noen har det litt tøft.....

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å holde meg unna dette innlegget,men det ble til slutt veldig vanskelig for meg faktisk...

 

Jeg er en av dem som faktisk har støttet godt opp om deg tryne,

på dine oppturer og nedturer underveis.Gleden min var også stor den gangen du ble gravid med jenta di,og at det gikk greit selv med komplikasjoner...

 

Jeg er også en av de mange her inne,som fremdeles er barnløs.

Kanskje vil jeg også forbli barnløs.Tanken er grusom,og det den gjør med meg i hverdagen min er mildt sagt for jævlig...Men jeg kan faktisk ikke gjøre noe annet enn å leve med det Jeg må leve med at det kanskje er min skjebne,mitt dårlige lodd i livet.

Jeg kan velge å godta det,og prøve å tenke positivt å se fremover.

Jeg kan også velge den negative tankesti,og la hver dag og hver time bli preget av min egen misnøye.Valget er mitt ganske enkelt...

 

Jeg sier ikke at det er enkelt å leve med sorg.

Jeg sier ikke at det er lett å leve med håp,selv når det ser som mørkest ut.

Men jeg kan i alle fall garantere for at det er lettere å være meg,

så lenge jeg klarer å holde på håpet og troen.

Jeg er sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i det...

 

Du har fått mange velmente råd på denne tråden tryne.

Og du skal selv velge hva som er rett for deg.

Men en ting vil jeg i alle fall si-du får det ikke lettere med å grave

deg ned i din egen elendighet.Det har sjeldent hjulpet noen.

Da vil jeg tro du har større hjelp i din barnetro,

som du selv sier du finner trøst i.

 

Når jeg leste overskriften på dette innlegget,trodde jeg noe alvorlig trist og galt hadde skjedd.Men så viste det seg faktisk bare at noen er blitt gravide.Noe som vi alle på dette forum betegner som den største lykke i livet.Den lykken må vi også unne andre,skal vi fortjene den selv..

 

Jeg mener ikke å sparke noen som ligger nede,som ble nevnt i innlegget over her.Det betviler jeg forøvrig at noen på denne tråden gjør.

Vi kan forstå hverandre ihjel her inne på forum,på mange mulige måter.

Men verden blir ikke anderledes av det.

 

Men dette kan vi endre på...

Vi kan unne andre det vi faktisk selv ønsker oss mest...

 

Lykke til Tryne.

 

Jeg håper forsøket hos hausken går den rette veien.

 

Tenk positivt !

 

Klem fra