Ang. dette med å savne babytiden/få større barn: Jeg tror rett og slett ikke jenta vår likte å være liten... Flere?

[Anonym bruker]

Hun var en veldig krevende baby, satt aldri stille, kjedet seg fort, ville alltid noe annet. Jeg bar og bar og bar, underholdt og stimulerte... Hun var ganske tidlig ute motorisk og ble gradvis mer fornøyd, og nå er hun 15 mnd og løper over alt - og elsker det!

 

Tror også hun har vært veldig frustrert over å ikke alltid bli forstått. Hun er ikke noen racer språklig nå heller, men hun kan peke og lage lyder som gjør at vi forstår masse.

 

Hun er så mye enklere og behagelig å være sammen med nå! Savner på INGEN måte babytiden! Jeg tror rett og slett hun er så aktiv og nysgjerrig at hun ikke likte å være helt liten, og at hun digger å bli større og få ta mer del i verden. Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen ja. Her var det masse grining og bal helt frem til han kunne forflytte seg selv. Nå er det deilig Kan puste ut og se på at han traver rundt og koser seg

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

hehe ja! sønn nr 4 var sånn. ingenting interesserte han mere en max 5 sek da han var baby.. krevde oppmerksomhet hele tiden. også da jeg ammet han måtte han ha blikk kontakt med meg..

 

han var veldig tidlig ute da, krøyp å reiste seg + gikk etter gåstolen 6 mnd. begynte å gå 11 mnd, snakket rimelig klart 15 mnd gammel.

 

er 2,6 år nå, men tror selv han er 5!! hehe..

 

(men han ble en gladere gutt da han fikk komme seg fram på egenhånd, å likedan da han kunne gjøre seg forstått:))

 

 

 

[Gjest]

Det var nok det som var tilfelle hos oss også. Han fant seg aldri til rette på teppet, babygym var temmelig uinteressant, men alt av stimuli og oppmerksomhet var superkjekt. Allerede fra han var et par dager gammel, kommenterte folk at han virket så våken og interessert i verden. Og det har han vært hele tiden. Han har blitt gradvis mindre frustrert jo mer selvhjulpen han har blitt. Og han elsker at ting skjer rundt han. Å begynne i barnehage tror jeg var en lykke av en annen verden, han vinker oss av gårde med et smil. Har lest at noen bruker betegnelsen High need babies, og det er et begrep som passer godt på gutten vår. Nå som han kan ordne opp selv, kan han fint pusle rundt og leke med ting, så nå trenger han ikke bli stimulert av oss. Og ja, det er herlig!