Så skjedde det som ikke skulle skje...

[sjokobaby]

Det begynte med brun utflod lørdag, da var jeg 8+1. Mer blod søndag. Dro på legevakten i dag, og mens vi satt der og ventet begynte jeg å få smerter. Da skjønte jeg at nå var det gjort. Det værste som kunne skje ble til virkelighet.

 

Jeg har vridd meg i smerter, både fysiske og psykiske. Alle de lykkelige forventningene, alle drømmene, stoltheten vi har skjult inni oss de siste ukene, har blitt revet fra oss. Igjen er bare tomheten og sorgen.

 

Jeg har hulket og grått. Er roligere nå, men er nok ikke ferdig med gråtingen. Jeg tror, nei jeg vet jeg kommer meg gjennom dette. Jeg finner trøst i at dette skjer med mange. Jeg prøver å fokusere på at vi skal få det til igjen om ikke lenge. Det er viktig å tenke fremover, ikke miste motet. Vi skal kjøre på igjen så fort det lar seg gjøre.

 

Håper andre som opplever det samme marerittet tenker på samme måte -at det er mange som mister og at man ikke må gi opp!

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner så altfor godt hvordan du har det... Prøv å tenke fremover, at dere skal prøve på nytt. Det har hjulpet meg:).

 

 

Klem!

[lille trollet og mamsen]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Jeg har lyst til å prøve igjen når det lar seg gjøre.