Min fødselshistorie - da lille Milly kom til verden 1. november 2008 (Langt!) :)

[Kikki1982]

Da er det tid for min fødselshistorie! Utrolig, men sant. Ni måneder har gått veldig fort, og nå har vi hatt lille Milly hos oss i litt over en uke.

 

Mens-termin var beregnet til 1. november, mens ultralyd-termin ble satt til 31. oktober. Ettersom jeg er førstegangs gravid regnet jeg med å gå en stund over termin, men den lille jenta vår kom som bestilt den 1. november!

 

De siste ukene før termin hadde jeg hatt en del murringer, så det var helt tydelig at kroppen gjorde seg klar for at noe stort skulle ut, bokstavlig talt.. Hadde fått beskjed av legen i uke 36 om at hodet var festet og at alt var klart.

 

De siste dagene før termin begynte jeg å få noen vonde kynnere, eller uregelmessige rier. Greide fortsatt ikke tro eller instille meg på at fødselen var rett rundt hjørnet, jeg følte meg fortsatt ikke “klar”. Jeg snakket med babyen i magen, og vi “avtalte” at hun kunne godt vente litt til med å komme ut. Kvelden den 31. oktober gjorde vi en ny “avtale” - nå var mamma klar for at hun skulle komme ut. Og jammen meg satte ikke fødselen i gang den natta! Jeg lå mye våken og så på klokken mellom takene, de kom med ca 10. minutters mellomrom på det tetteste, men de var fortsatt veldig uregelmessige.

 

På morgenen hadde jeg såpass vondt at jeg ikke greide å sove stort lengre, og stod opp i halv ni tiden. Før jeg stod opp spurte jeg pappa’n på tull om han var klar for fødsel den dagen - jeg turte fortsatt ikke tro at det var fødselen som var i gang. Pappa hadde vært ute sent kvelden før, og svarte at han ville gjerne sove litt til først..

 

Jeg gikk på do, og der kom slim-proppen - det var ingen tvil! Så ut som en “propp” med litt striper med blod i. Fikk litt sjokk, men tenkte at proppen kan jo gå lenge før fødselen starter.. Riene var fortsatt uregelmessige, og kom med 15-30 minutters mellomrom. Tok det med ro og slappet av til pappa stod opp i 11-tiden. Plutselig kjente jeg at jeg ble våt i trusa og måtte løpe på do! Begynte å lure på om jeg tisset på meg, men det har jeg da aldri gjort før, så begynte å ane at det var noe større på gang. Jeg har jo aldri opplevd at det har “gått” noe vann før, så var fortsatt litt usikker på at det faktisk var det som hadde skjedd. Kom ikke mye vann, men det var helt klart og blankt, sammen med litt tegningsblødning. Vi ringte fødeavdelingen og forklarte situasjonen, og sa at vi trodde vannet hadde gått.

 

De spurte om vi synes det var greit å vente hjemme ettersom riene fortsatt ikke var regelmessige. Det syntes jeg var helt greit, og vi fikk time for å komme inn til en sjekk klokken 16.

 

Riene ble fort regelmessige og gikk fra 8 minutters mellomrom til rundt 4 minutter klokken 14. Da begynte det å bli virkelig vondt, jeg hadde problemer med å snakke under riene og vi ringte føden igjen. De mente fortsatt det var best å vente, og anbefalte en varm dusj, Jeg gjorde som jeg fikk anbefalt, og det kom noen skikkelige tak i dusjen, og jeg pustet som best jeg kunne.

 

Et godt råd som jeg fikk før fødselen var: pust-PUST- P U S T ! Det var det som hjalp meg gjennom hele tiden mens vi var hjemme.

 

Vi prøvde å sette på en film for å koble av litt og få tiden til å gå, men jeg fikk ikke med meg så mye av den for å si det sånn! Rundt klokken tre ble det virkelig vondt, riene kom tettere og tettere og til slutt kastet jeg opp. Begynte å bli såpass vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og de kom tettere og tettere, nå med et par minutters mellomrom. Pappa begynte å bli litt stresset og ville komme avgårde til sykehuset. Kjøreturen var et lite mareritt, var helt forferdelig å kjøre over hver minste lille hump, og vi måtte stoppe at par ganger for at jeg skulle få puste meg gjennom riene.

 

Da vi kom til sykehuset hadde jeg problemer med å holde meg oppreist under riene. Vi møtte jordmor på fødeavdelingen som sa at de ventet lengst mulig med å undersøke åpning når vannet hadde gått. Jeg hadde så vondt, så jeg var mer eller mindre likegyldig, og hadde problemer med å oppfatte verden rundt meg.

 

Jeg har jo aldri vært gjennom en fødsel før, så jeg hadde ikke aning om hvor langt jeg hadde kommet. Forberedte meg på kanskje tre cm åpning, men håpte vi skulle slippe å bli sendt hjem. Jordmor så kanskje til slutt hvor vondt jeg hadde det, så hun undersøkte meg - og jeg hadde NI cm åpning! Det var jo fantastiske nyheter, så da var det ikke så rart jeg hadde det vondt før vi dro hjemmefra..

 

Da var det bare å få oss rett over på en fødestue. Jeg kom meg opp i fødesengen og fikk prøve lystgass, noe som hjalp meg veldig, og jeg følte jeg ble menneske igjen, og kunne kommunisere med verden rundt meg. Jeg var fortsatt veldig overrasket over at nå var vi virkelig i gang , og spurte jordmor om jeg kom til å føde før klokken 00:00.. Det var det visst ingen tvil om. Følelsen av å måtte på do kom, og jeg kjente trangen til å trykke. Jordmor sa jeg skulle høre på kroppen, og det føltes helt naturlig, jeg hadde ikke så mange andre valg. Det var merkelig å kjenne hvordan kroppen bare tok over styringen. Det var litt små-trykking først, før jordmor sa at jeg kunne begynne å trykke for alvor rundt klokken 17:30. Selve press-riene følte jeg gikk veldig fort, selv om jeg holdt på nesten en time. Smertene var heller ikke uutholdelige, det hadde føltes verre i tiden vi hadde vært hjemme frem til 9 cm åpning. Det føltes bra å endelig kunne trykke og jobbe for å få ut denne babyen!

 

Jordmor ga meg lite informasjon om hvor lenge det var igjen, og plutselig var hun ute! Den nydelige jenta vår kom til verden klokken 18:22. Hun gråt med en gang hun kom ut, og ble lagt rett på brystet mitt. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, og det første blikket på henne er for evig lagret i hodet mitt. Under fødselen ble jeg klipt for ikke å revne, og ble sydd i nærmere én time etterpå. Da var det godt å ha en nydelig liten jente på brystet å fokusere på. Hun ble målt til 52 cm lang, veide 3680 gram og hadde hodeomkrets på 37 cm.

 

Da fødselen var over var vi skrubbsultne, både mamma og pappa. Vi hadde jo planlagt å komme til sjekk klokken 16, spise middag i restauranten på pasient-hotellet, og så kanskje føde i løpet av natten. Vi hadde kjøpt inn masse som jeg skulle ha å spise for å få energi under fødselen - sportsdrikk, nøtter, banan og pære, men det rakk vi jo ikke noe av! Så etter fødselen dro pappa ut å kjøpte thai-mat som vi koste oss med på fødestua. Etter jeg hadde fått dusjet meg litt og tisset flyttet vi over på pasienthotellet på Ullevål hvor vi hadde et kjempefint opphold.

 

Nå har vi hatt lille-jenta hos oss i en uke, og pappa har feiret sin første farsdag i går! Livet er stor stas med et lite menneske i huset, og vi er så utrolig lykkelige, og takknemlige for at alt har gått så utrolig bra.