Gruer du deg til fødsel?

[Tone3]

jeg både gruer og gleder meg. Vet jo hva jeg går til, så vet hvor vondt det blir!!! Men samtidig gleder meg til å bli ferdig....

[lykkelig78]

Jeg gleder meg veldig til å treffe den lille prinsessa, men kan ikke unngå å grue meg heller. Har aldri gjort dette før så bli veldig spennende. Men med tanke på at millionvis av kvinner har gjort dette før så klrer vell jeg også det!!

[Sjørøveren&Brumlen]

Både grua meg og gleda meg!

Gleda meg til å endelig få ut lille gutt, men samtidig grua eg meg til alle smertene og det at eg ikkje veit ka eg går til.

Man får høyre så masse rart rundt det å føde, så lurer på kordan det blir for meg. man veit jo aldri.

[Maya_1]

Både gruer og gleder meg...

Gruer meg faktisk mindre enn jeg har gjort "resten av livet". Mener, fødsel har alltid vært noe skremmende jeg ikke har turt å skulle gå gjennom, men føler meg roligere i forhold til det nå når jeg står oppi det.

Har prøvd å ikke tenke så mye på det, men lese litt så jeg er forberedt.

Er litt glad jeg er førstegangs og ikke et hva jeg går til! hehe. Så tenker jeg at det er én dag med helvete man skal igjennom, og det skal vi klare, som alle andre før oss..

[Anonym bruker]

gleder meg til babyen kommer men gleder meg ikke til fødselen.

for fy fa... å vondt det er

[3små-snart4barnsmor]

prøver ikke tenk så mye på det jeg.. Ju mindre jeg tenker på det.. jo bedre.. )

 

Gleder meg til å få se den lille fis ungen og endelig få holde han/hun i armene mine.

 

Jeg vet allrede hvor vondt det gjør.. tar det når det skjer tenke jeg. Trøng ikke tenk på det og grue meg mer enn nødvendigt..

Må jo igjennom smerten for å få det fine. Og det er jo egentlig bare posetiv smerte enda det gjør sinnsykt vondt der å da.. )

Du får jo noe utrulig fint i belønning

[Mrs. Charming]

Jeg må si jeg begynner å grue meg en del nå, ja! Får bølger med redsel over meg, sånn nervøs med hjerterytme som varer hele kvelden. Akkurat som da man skulle til tannlegen første gang- Man veit at det blir ubehagelig, men ikke helt hva og hvordan og man bar MÅ gjøre det- man har ikke noe valg: Det er litt stress.

 

 

[niania]

Hvorfor må noen si "fy f... å vondt det gjør" og "sinnsykt vondt det gjør"? Syns det er hensynsløst å formulere seg sånn. Hvor ille kan det liksom være. Jeg har aldri opplevd fødselssmerter og kan ikke beskrive smerten/ubehaget, men jeg ville aldri beskrevet andre typer fysisk smerte jeg har opplevd sånn overfor andre som var pokka nødt til å komme i samme situasjon. Personlig syns jeg f.eks. betente mandler er noe av den verste smerta jeg vet, men jeg ville aldri formulert meg sånn likevel. Det er ubehagelig ville jeg sagt - men det går over. Når noen jenter sier sånn - fyfaenåjævligogsinnsykt - gruer jeg meg utrolig mye og blir samtidig litt provosert. Hvorfor noen føler en sånn overbærende trang til å uttrykke hvor forferdelig noe er overfor andre forstår jeg ikke. Er det typisk kvinnelig hypokonderprat, har dere vært ekstra uheldige, er smerteterskelen lavere enn hos andre, hva er det %¤#%¤.

[UnaH]

Måtte bare le litt da jeg leste innlegget ditt niania. Etter du har vært gjennom en fødsel selv skjønner du kanskje hvorfor. Tror nok det at noen beskriver det som sinnsykt vondt, ikke har noe med smerteterskel å gjøre....

 

At en fødsel er vondt, og langt mer en "ubehagelig" går det ikke an å komme bort i fra. Det er en smerte du nok aldri har opplevd før. Men man kan være både heldig og uheldig i forhold til både intensitet på riene og varighet på fødsel. Så fødsler oppleves nok som forskjellig fra person til person.

 

Kan også ha noe med forventninger å gjøre. Ved min første fødsel var det ingen som fortalte meg hvor vondt det var, alle ville skåne meg, så de virkelige fødselshistoriene kom frem i ettertid. Jeg fikk helt sjokk, og hadde en forferdelig fødsel. Var fast bestemt på at det var siste gang, men endret jo mening etter hvert....

 

Ved den andre fødselen hadde jeg skikkelig psyka meg opp, og forventet noen timer i helvete. Men denne fødselen gikk 10 ganger bedre enn den første, og var på langt nær så smertefull. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til fødselen denne gangen. Langt fra. Men jeg vet at det bare er noe jeg bare må stålsette meg for. Det kommer til å bli vondt, jeg bare krysser fingrene for at den blir "overkommelig".

 

Jeg ønsker alle sammen lykke til! Det kan også være greit å psykisk innstille seg på at det blir vondt, ikke bare høre solskinnshistoriene..... Ofte kan jo forventingene spille inn på hvordan ting blir....

[niania]

Uansett hvor jævla nær døden det føles som jeg er skal jeg definitivt ikke logge meg på internett for å skremme andre etterpå ved å formulere meg på den måten i alle fall.

Og stadig vekk ser jeg at det argumenteres for å forkynne hvor ille det var på den måten du gjør - at man skal stålsette seg psykisk for det verste som kan skje. Men tror dere ikke vi automatisk gjør det allikevel? Jeg kjenner vel ingen som tror at det å føde er hyggelig og lett.

 

I og med at du er i gang med ditt tredje barn, velger jeg å lukke ørene for det som for meg ikke fremstår som noe annet enn uvennlig skremselspropaganda: "det er en smerte du aaldri har opplevd før..." spar meg a!

[Mrs. Charming]

Fint innlegg UnaH!

 

Det er noe med de forventningene- hvis du gruer deg litt og forventer/husker smertene, så blir det lettere å takle tror jeg enn når du har blitt fortalt at det går sååå fint og det er ikke så ille. Fysiske smerter blir så innmari mye verre når man ikke er klar for det mentalt! Det er feks mange som sier: "Jeg skjønner ikke hva jeg grua meg så innmari for" Her kan det være at man var mentalt klar og hadde stålsatt seg som gjorde at man opplevde det hele lettere enn man hadde forventet.

[Anonym bruker]

Jeg gruet meg ikke så veldig første gangen jeg skulle føde, jeg visste jo at det kom til å gjøre ubeskrivelig vondt (dette var jeg jo blitt fortalt), så jeg distanserte meg igrunn fra hele fødselsforløpet og ventet bare på å få nurket mitt i armene. Det resulterte egentlig i at jeg ble tatt veldig på senga når fødselen startet og smertene tok seg opp. For det er vondt og det er ubeskrivelig. Det er uhorvelig tøft og jeg synes dette var egentlig litt vel mere enn jeg kunne takle. Det tok også et par år før jeg i det hele tatt kom dit at jo.. dette kan jeg gjøre igjen for å gi mitt kjære barn et søsken. Samtidig som jeg føler meg utrolig stolt og enda mere kvinne som har opplevd og ikke minst overlevd et av kvinnens største prøvelser og mysterier (nemlig fødselen). Jeg ser ikke fram til neste fødsel, men når jeg tenker på opplevelsene jeg har hatt med mitt første barn og all den glede jeg har fått så er det absolutt verdt det. Men jeg ser ikke fram til neste fødsel og vet at de timene det står på vil jeg helt sikkert synes er litt tøffere enn jeg klarer å håndtere. Men sånn er det og det må vi bare godta. OG jeg vil nok tørre å påstå at den smerten du vil oppleve under selve fødselen er en smerte du aldri har opplevd før. Men du overlever!

[niania]

Selvfølgelig skal man være FORBEREDT på at man kan dø og at det er vondt - men jeg syns noen av formuleringene er vel drøye. Det er ikke snilt å skremme vannet av førstegangsfødende. Flaks for meg at kvinnene i familie og omgangskrets forbereder meg på at jeg kommer til å klare det også - og ikke bare det motsatte. Hadde vært trist og gå de resterende ukene med dødsangst og bare grue seg.

[niania]

Vil legge til at i "virkeligheten" snakker jeg bare med fine jenter som motiverer og har hatt en ålreit fødsel, mens her på internett virker det som om den nedbrytende skremme-geriljaen trives godt. Dumt å sitte og lese for mye på forum før fødsel tydeligvis.

[¤sTiNe¤]

niania; det gjør JÆVLIG vondt, sånn er det bare!! selvfølgelig klarer du det, ut må den jo, one way or another, men hvis disse flotte venninndene dine sier at det ikke er vondt, juger de, for sånn er ikke virkeligheten!!

 

å få en baby er ikke bare fryd og gammen til å begynne med, men fy f, så jævlig fint det blir etterhvert også, for å bruke samme ord/formulering for å beskrive det også!

 

lykke til!

[Gjest]

JAAAA jeg gruer. gleder meg til å ha det overstått ja, men jeg gruer.

[UnaH]

Hensikten min med innegget var ikke å skremme, men prøve å gi deg et litt mer realistisk syn. Når du sier at de som sier at en fødsel er sinnsykt vondt har en lav smerteterskel, så synes jeg det er en litt "rar" uttalelse for å si det mildt.

 

Det virker som vi to ønsker å ha et litt forskjellig utgangspunkt for fødselen. Det virker som du ikke ønsker å høre hvor vondt det er for å slippe å grue deg, og heller ikke vil at folk skal si hvordan de faktisk opplevde fødselen. Selv foretrekker jeg å psykisk ha forberedt meg på at det kommer til å bli tøft og vondt. Men at det er tøft og vondt er jo ikke det værste som kan skje. Så lenge det går bra med barnet skal jeg overleve all smerten, og da vil det alltid være verdt det. Jeg sa ikke noe i innlegget om at det var en nær-døden opplevelse, det er det du som har lagt til.

 

Når jeg sier at det er en smerte du aldri har opplevd før, mener jeg at det ikke er noe det kan sammelignes med andre typer smerter som du har opplevd tidligere, som f.eks magevondt eller var det betennelse i halsen du trakk frem?

[niania]

Hvis det gjør JÆVLIG vondt, så forbinder jeg det med noe som er så smertefullt at jeg ikke ser for meg at det er overkommelig. Tror egentlig jeg henger meg litt opp i formuleringene fordi jeg innerst inne gruer meg masse. Og jeg vil ikke gå å grue meg de siste fem ukene. Jeg vil være forberedt JA, men jeg vil heller prøve å forstå smertene og ønske dem litt mer velkommen. Kan jo ikke det når dere sier det er sinnsykt. Beklager hormonene, jeg er hakket mer avbalansert og forståelsesfull overfor situasjonen generelt enn bak tastaturet.

[Mamman til M&E]

Jeg gruer meg egentlig ikke til smertene men for at noe skal gå galt. Sist grudde jeg meg mest til smertene men min opplevelse var flott! Vondt ja men ikke slik at jeg trodde jeg skulle dø, slik enkelte erfarer det :-) Husk at hver fødsel er ulik, min var over på knappe to timer, 10 min pressrier. Har bare positive tanker rundt min forrige fødsel og det på tross av at det nærmer seg igjen. Prøv å fokusere på å forstå smertene som du selv sier, og jobb sammen med dem. Hvem vet; kanskje du får en kjapp og flott fødsel du også OG blir det for gale så finnes det smertelindring.

 

Masse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Det gjør sinnsykt JÆVELIG vondt. Jeg var på nippet til å hoppe ut av vinduet, så bare forbred deg på at det er så vondt at du tror du skal dø.

Sorry, klarte ikke å la være. Men er du forbredt på dette så skal det nok gå fint skal du se.

[niania]

Takk! Endelig. Håper jeg gir gode råd og motiverer akkurat som deg etter jeg har født - selv om jeg kanskje synes det kommer til å være uutholdelig

[niania]

Og den var til 'venter godgutt nr 2 i desember".

[En liten mamma]

Jeg gleder meg helt utrolig til fødselen!

 

Har født før, og det var det mest fantastiske jeg noen gang har opplevd!

Hver eneste rie og hvert eneste minutt er verdt den fanstastiske følelsen når barnet endelig kommer ut og blir lagt på brystet!

 

Jeg gruer meg ikke et øyeblikk!

[Nagilimia]

Jeg er 1. gangsfødene, og er av typen som synes det er FINT at folk forteller hvor jævlig eller fantastisk en fødsel kan være! Synes det er greit å ha et perspektiv på det jeg, så sånn er vi vel forskjellige.

 

Jeg synes derimot det er rart når andre kritiserer følelsene til andre mennesker. Vi er jo forskjellige og opplever ting forskjellig, og vi har forskjellig måte å utrykke oss på.

 

Jeg gruer meg ikke i det hele tatt til fødselen. Tenker som så at den kommer vi nok igjennom uansett, om det blir et helvete eller om det blir en fin opplevelse.

 

Derimot gruer jeg meg kansje litt til barsel... Hvordan kommer amminga til å gå? Får jeg en gutt som krever mye eller lite? Kommer jeg til å mye plager i ettertid av fødselen? men tenker at vi får ta det som det kommer også og stort sett tenker jeg:

 

DET SKAL BLI SÅ FANTASTISK Å MØTTE DEN LILLE GUTTEN I MAGEN MIN!!!

[milla08]

Jeg starter å grue meg litt nå. Såg på jordmødre i sverige på tv i går kveld og da gikk det litt mer opp for meg hva jeg skal igjennom. Syns det er greit å vite at det faktisk kan gjøre så vondt, men det er likvel for sent å snu nå heldigvis:-) Jeg frykter mest nå at det skal oppstå komplikasjoner med meg eller jenta mi. Gleder meg til det er over nå!