Til "Lilo_og_lille_mirakel"

[Dojamor]

Hei!

 

Jeg ble så lei meg på dine vegne, da jeg leste hvilken mangel på forståelse du fikk i innlegget ditt om å miste de første mnd:-( Jeg har ikke personlig opplevd det samme som deg. Men jeg har veldig nær familie som både har opplevd å miste sitt kjære barn, samt fått barn som har vært alvorlig sykt fra fødsel av. Og INGEN skal komme og si at de som heldigvis fikk beholde sin jente ikke opplevde frustrasjon og stor sorg! Følelsesmessig er det en uutholdelig berg- og dalbane man er igjennom disse ukene/mnd, og det å bli fortalt at barnet kommer til å dø er en helt absurd situasjon. Å sette ulike situasjoner opp mot hverandre for å sammenligne, ja det blir bare for dumt. Selvsagt skal du/dere være evig takknemlige for at dere fikk beholde barnet deres, og at hun ser ut til å bli så godt som frisk...MEN det er også helt logisk og fullt ut berettiget at du føler stor sorg over å ha tapt de første ukene! Du har fått satt psyken din på en skikkelig prøve, og det er veldig normalt å reagere slik du nå gjør. Dette er kroppen sin måte å prøve å gjenopprette normalen på. Du har fått en tøff start som mamma, og helt annerledes enn det kroppen og sjelen din var innstilt på og "programmert" for. Når det da blir helt annerledes enn vi har forespeilet oss, og det i tillegg blir så tøft som du har hatt det...ja da blir kroppen TVUNGET til å få ut alle opplagrede følelser og forvirringer! Morsinstinktet vårt er så sterkt når det gjelder å kunne ta seg av barnet vårt, og det er helt normalt at kroppen din svarer med en sorgprosess over at du ikke fikk tatt deg av det i starten selv. I tillegg har kroppen din vært i full beredskap for å prøve å takle det som måtte komme, og du har nok brukt uante reserver i denne tiden.

 

Du er gjennom en vanskelig tid nå, for det er jo først nå at kroppen din tør å tro på at dette skal gå bra. Det er NÅ du trenger hjelp til å bearbeide alle følelser, så jeg skjønner godt at du savner en støttegruppe. Jeg anbefaler deg å ta opp dette med fastlegen din, slik at du kan få time hos en psykolog. Ikke fordi det er noe som helst urasjonelt i måten du reagerer på, men nettopp fordi det er helt normalt å ha behov for å bearbeide det du har vært igjennom. Her anbefaler jeg utifra egne dyrekjøpte erfaringer på et annet område...

 

Jeg blir litt skremt av at såpass mange av mødrene her ikke ser denne logiske reaksjonen. Man trenger ikke særlig innsikt i hvordan mennesker fungerer for å skjønne at dette er TØFT! At man bare skal være glad for at det gikk bra er veldig umodent å si, da krisen har vært maksimal for dere. Helt fantastisk at det hele ender bra, men allikevel har dere vært gjennom enorme påkjenninger som trenger å ryddes opp i.

 

Jeg vet ikke om dette er til særlig hjelp for deg, men jeg ville bare fortelle deg at det finnes folk her som forstår deg veldig godt.

Ønsker deg masse lykke til! Og nyt de små øyeblikk dere har foran dere...det er de som danner livet:-))

[Gjest]

Jeg er så enig med Dojamor. Var så usikker på å skrive et innlegg om det siden du ville legge debatten død.

 

Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg forstår at i møte med en umenneskelig situasjon så raser verden sammen. Redselen og erkjennelsen. Og mot alle odds går det bra. Sorgen over det man mistet sitter man igjen med. Man har sittet på en løpsk karusell som plutselig har spyttet en ut. Fortumlet, fortvilet og kanskje full av angst og uro.

 

Jeg gråter når jeg leser om hvordan starten deres ble. Og jeg håper ting blir lettere etterhvert.

 

Klem fra en liten og en stor

 

 

 

 

 

 

 

 

[mamsen=)]

jeg henger meg på det de to før meg har skrevet her, satt og leste den andre tråden jeg også og ble sjokkert, og ikke minst bekymra for de som har så liten medfølelse og mangel på empati. at det går ann! Har ikke opplevd verken å miste eller være nær og miste, men kan ikke forestille meg noe som gjør mer vondt.

 

Jeg synes du er tøff som har klart denne følelsesmessige karusellen og vil nok også råde deg til å snakke med en psykolog som kanskje kan få deg til å besrbeide følelsene på en god måte. og ønsker dere med dette all verdens lykke til videre!!

 

klem fra meg!

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Tusen takk til dere alle 3.

Jeg vet at folk ikke kan forstå. Og det er umenneskelig om man skulle kunne det om man ikke har vært der selv.

Og bra at man ikke vet det. For da hadde det vært svæært få som hadde valgt og få barn.

Man tror at " nei det skjer ikke med oss" .

Men det kan skje alle. Men håper virkelig at folk slipper.

Og jeg håper at sykehusene blir flinkere til å lytte til gravide og fødende sånn at mye av tabbene kunne vært unngått...

 

 

Takk igjen for omtanken

[ventejenta]

Jeg vil også bare gi deg min støtte, og si at jeg har full forståelse for at du føler en sorg og et savn! Hvem ville ikke gjort det? Selvfølgelig er du glad for at jenta di overlevde, men det betyr jo ikke at savnet av kosen med henne de første mnd forsvinner!

 

Før jeg fødte gledet jeg meg aller mest til å få gutten min på brystet, og kjenne huden hans mot min. Jeg så for meg at vi skulle ligge slik i mange timer, og bare kose og bli kjent med hverandre. Dessverre fikk jeg skader under fødselen som måtte opereres, og jeg gikk dermed glipp av min sønns første 8 timer her i verden. Bare det å gå glipp av 8 timer var lenge et stort savn for meg, og det er jo en bagatell i forhold til hva du opplevde, så jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er for deg! Og som du sier selv skal man ikke kunne det heller, om man ikke har vært igjennom det. Men du har lov til å føle det du føler, og jeg har lov til å føle det jeg føler, uten at noen skal fortelle oss noe annet!

[Gøril og Jesper :)]

Jeg har, som du kanskje vet, gode evner for å forstå.

Men jeg støtter faktisk mange i den andre tråden.

 

Du har selvfølgelig lov å føle det du føler. For deg er sorgen reel.

Men allikevel synes jeg at du har fått en magisk gave, og ikke burde dvele så mye med fortiden. For det gikk jo så bra. Så utrolig bra.

Heldigvis for det.

 

Men, jeg forventer jo selvfølgelig ikke at du skal være enig.

Poenget mitt er at vi er alle forskjellige. Og mange kan ha opplevd mye av det samme, og være uenige fordi. Det er det jeg mener man skal respektere. Ikke si at "du forstår ikke, fordi du ikke har opplev det samme". Det trenger jo ikke stemme.

 

Jeg forstår jo, du vet jo om min lille Jesper..

Men allikevel så tenker vi ikke likt her...

 

Sender deg en stor klem jeg :-)

[ღ cindarella-twinsღ]

Enig med de andre her i tråden.. må være lov å savne tapet av de tre første mnd.. jeg husker spesielt at det var sårt å se andre som ammet babyen etter jeg var kommet hjem fra sykehuset.. følte veldig på det, men med tiden ble det bedre og jeg taklet det.. Men som sagt alle takler jo ting forskjellig.. Jeg er glad for at gutten min tok flaske for ville ikke vært spesielt gøy å gi han melk i kopp.. Alikevel.. er mange netter jeg tenker tilbake på fødselen og ja det sitter som et STUCK i meg.. kommer aldri til å glemme den dramatiske fødselen, men jeg vet at når man er såpass åpen om det så får man også bearbeidet det.. Så jeg vil bare si deg hvor utrolig flott det er av deg å fortelle hva du føler.. som mange andre også sier så kan det å prate med psykolog være lurt:) Det er nok verre å sitte inne med følelsene..

[Gjest]

Hei!

 

Har sendt deg PM.

[Trulte76]

jeg skulle til å svare deg, men siden du la innlegget dødt så gjorde jeg ikke det.

Så da prøver jeg forsiktig her..til Lilo altså

 

Nei ingen kan skjønne hvordan DU har det. Vi opplever ting ulikt, og reagerer ulikt.

Så man kan ikke helt sammenligne heller.

Trist å høre om jenta di, men godt å høre hun klarte seg

 

3mnd av beby tiden er mye. Babytiden er kort, og går veldig fort, så jeg kan forstå du føler deg trist av å gå glipp av de 3 mnd.

 

Men du får iallefall hver dag fremover med mirakeljenta di Du får nyte hvert øyeblikk fremover. lykke til