Dele premature erfaringer?

[~Endorfina~]

Jeg ble lagt inn på sykehus (ahus) med prematur vannavgang uke 25+1 og har nå ligget i 10 dager. Kanskje føder jeg i morgen, eller senest uke 34. Uansett blir det et prematurbarn.

Har ei datter på 2 som det er litt tøft å være borte fra.

 

Hva har jeg i vente? Ser for meg en veldig tøff periode mellom fødsel og hjemtur, fylt av oppturer og nedturer.

 

Noen som vil dele sine opplevelser og erfaringer med meg?

[Angie77]

Hei:) Jeg har en datter som ble født i uke 26, hun er 7mnd korrigert nå. Akkurat som deg ble jeg lagt inn for å forhindre fødsel, men jeg lå bare et par dager før de måtte hente henne ut.

 

Hmm, hva du har i vente.. Det avhenger veldig av formen til deg og den lille. Skulle du føde prematurt så vil du iallefall få et opphold på avd nyfødt intensiv. Dersom barnet ditt er sugesvakt (eller for lite) vil de be deg pumpe morsmelk som de gir henne på kopp eller sonde. Sonde er vanligst med de aller minste. Blir hun veldig for tidlig født vil det også være en del undersøkelser barnet skal gjennom, alt fra ultralyd av hodet (for å undersøke evt blødninger), øyeundersøkelser og mer generelle undersøkelser som går på allmentilstand.

 

Så skal barnet ditt lære å amme (dersom du har melk) og det er for mange en prøvelse. Men du vil få masse hjelp og barnet vil ikke skrives ut dersom det ikke kan spise selv. (Har hørt om noen som blir sendt hjem med barn som må sondes, men det er ikke vanlig).

 

På sykehuset vil du også møte andre foreldre i samme situasjon som deg. Litt avhengig av hvor lenge dere må være der vil du snart oppdage at du ikke bare bekymrer deg for ditt eget barn, men også for de andres.

 

Hvordan det blir når du kommer hjem er nesten umulig å svare på, kommer ann på hvor tidlig du får barnet ditt og hvilken tilstand det er i. Men du vil få god veiledning fra sykehuset og god oppfølging fra helsestasjonen:)

 

Jeg kunne skrevet en hel roman om hvordan det er, men kort oppsummert: Du vil bli sliten, du vil bli engstelig, du vil bli overlykkelig og du vil få en erfaring som ikke så mange har. Som du selv sier; det blir opp- og nedturer.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg fødte i uke29, helt friskt men lite barn selvfølgelig.

 

Mye er sagt her alt om hva du kan vente deg, alle har veldig forskjellig oppfatning av det å måtte være på nyfødt intensiv i mange uker, og det avhenger sikkert også om barnet er sykt eller friskt når det bøir født.

 

Uansett blir det mange blodprøver av den lille, hjerne og hjerte undersøkelse, syn og hørsel blir testet senere.

 

Den lille må også kanskje bruke cpap, det er en "plugg" de setter i nesen på babyen, som blåser luft ned i lungene slik at de åpner seg lettere, og babyen slipper å bruke mye energi på å puste.

Cpap maskinen ser stor og skremmende ut i forhold til den lille babyen, og den bråker litt, men det er altså ikke så farlig, bare litt pustehjelp slik at babyen kan bruke energien sin på å vokse i stedet :-)

 

Babyen min var koblet til cpap, metningsmåler, tre plaster på brystet som fulgte med på hjerte og puls og et eller annet, hehe, blokkerte ut ledningene jeg, hadde også veneflon i hånda en periode og noe i navelen.

Det var mange ledninger, og hver gang noe blei kobla fra var det fest, det betydde at alt gikk i riktig retning og mot hjemreise.

 

Det er mange alarmer som går av hele tiden, og hvis det er flere premature er det veldig mange alarmer hele tiden, den jeg syns var mest skummel var metningsalarmen, den gikk hele tiden, sykepleiere og leger sa at det var helt normalt med metningsfall, men jeg hadde allerede blitt skremt fordi jeg fikk forklaringen etterpå, den lyden husker jeg enda.

Ellers er det alarm på melkesprøyta som går automatisk, når den er tom piper det, hvis cpapen dettet ut piper det osv.

Det beste er nok å ikke bry deg om alle instrumentene, hvis du klarer det er det kjempebra, hvis du ikke klarer det så spør hva alt betyr, slik at du ikke blir unødvendig skremt!

 

Jeg måtte pumpe melk i mange uker før jeg fikk startet på ammingen, det er viktig å spise endel og drikke mye når man pumper, også når man ammer altså, men det er ikke like kos med pumpa som med ammingen.

Høres kanskje rart ut, men jeg og de andre mødrene pumpa på likt slik at det ikke skulle bli så ensomt, jeg trodde ikke jeg var den typen som satt med puppen ute og skravla med andre, men det var plutselig det mest naturlige i verden, selv om det var pumping.

Det er slitsomt å pumpe, og går det over flere uker er det viktig å være klar over at det ikke er rart om melkeproduksjonen går ned, ikke se på det som et nederlag hvis det skulle skje deg, jeg gjorde det, sleit meg ut for tre dråper melk en periode, ser nå at det var helt unødvendig, jeg endte opp med morsmelkerstatning og litt amming før avreise, når jeg kom hjem flommet melken igjen, ammet i noen mnd før det sa stopp, og er nå veldig stolt over det faktisk, hehe :-)

 

Dette blei kjempelang gitt , og jeg har mye mer å fortelle, men det jeg sitter igjen med er en skikkelig god og takknemlig følelse ovenfor leger og sykepleiere på nyfødt intensiv.

Satt meg selv små mål som f.eks at babyen skulle ta igjen fødselvekta, at babyen skulle nå 1500g og 2kg, da fikk vi 2kg flagg, koselig :-)

Andre mål var å stelle babyen i kuvøsa, bleieskift og vask, at bayen kom ut av kuvøsa, fikk bade, gjøre alle stell selv, til slutt trille senga med babyen bort i tv-kroken.

Sånne små mål gjorde at tiden gikk fort, selv om jeg bodde der hele tiden.

Vi reiste også mye ut av sykehuset mellom stellene, for å finne på ting sammen med mannen min, og du har jo barn fra før så da er det viktig å finne på noe med de som er hjemme, kanskje du bor så nære sykehuset at du kan sove hjemme etterhvert og, det er jo det beste, babyen er i trygge hender på sykehuset!

 

En siste ting jeg vil råde deg til er å ha kontakt med de andre mødrene som er der, hvis det er flere med premature. Jeg fikk utrolig mye ut av å snakke med de mødrene, de var de eneste som faktisk skjønte hvordan det var å være der, og jeg har fortsatt kontakt med noen av mødrene!

 

Gud dette blei langt!!!!! Men selv om det var slitsomt, er det alikevel det beste som har skjedd meg, og jeg kjente barnet mitt utrolig godt når vi kom hjem fra sykehuset, var trygt og godt, og var det noe vi lurte på kunne vi bare ta en telefon til nyfødt intensiv, døgnet rundt:-)

 

Sitter her nå med ei aktiv jente på 1,5år, hun tok fort igjen jevnaldrende, ikke vært syk, utenom forkjølelse, utvikler seg normalt når vi renger etter termin, gikk når ho var ett år og snakker som en foss :-)

Vi var veldig nøye med at ikke syke fikk komme på besøk de første mnd, og at alle vaska seg på hendene, litt rart å kommandere voksne mennesker, men det er verdt det til slutt, og alle forsto siden hun var prematur!

 

Husk, det er lov å være sint, lei seg, glad og alle andre følelser, det er en berg og dalbane av følelser å ha prematurbarn, og i tillegg alle hormonene da så..... ingenting er unormalt å føle en stund da :-)

 

Lykke til videre, håper du får en like fin opplevelse med sykehuset som jeg hadde!

 

[~Endorfina~]

Tusen takk for at dere ville fortelle!

Føles så godt å vite litt om det som vil skje, og være forberedt - så godt som man klarer det. Må si at hvis barnet er friskt og fint så er det nok pumpinga jeg gruer mest for. Fikk omvisning på nyfødt intensiv og så også en liten prematur på ett kilo, nydelig liten skapning! Trygge rolige omgivelser med dyktige, informative og omsorgsfulle ansatte. Jeg ble veldig beroliget og optimistisk!

 

Hva er metningsmåling?

[Anonym bruker]

Metningsmåling er det som måler oksygennivået i blodet, hvis jeg forsto det rett!?

Metningen i blodet skulle ligge på et visst nivå, og når det kom under det peip alarmen!

 

Om jeg husker rett gav de babyen min litt oksygen på maske når metningen i blodet var lav en stund, men som sagt var det ikke noe dramatisk, bare jeg som hadde bestemt meg for at den alarmen likte jeg ikke :-)

 

Som du kanskje ser så klarer jeg ikke å svare så godt på sånne medisinske spørsmål, noe husker jeg, men mye av det medisinske blokkerte jeg ute, jeg ville ikke være med på legevisitt, sa til legene at så lenge alt var bra var vi fornøyde.

Jeg var med på en legevisitt, og da snakka de mye medisin, jeg oppfattet noen ord, og blei igrunn mer skremt av det, derfor valgte jeg et samarbeid med legene som var slik at så lenge babyen min var frisk trengte jeg ikke vite mer, var det noe skulle de fortelle meg det, og forklare det bedre. Og var det noe jeg lurte på spurte jeg bare.

Veldig grei løsning for meg i alle fall, da kunne jeg ha hovedfokus på babyen min!

 

Pumping ja, er vel ikke mye å si om det annet enn at amming er mye kosligere desverre, min motivasjon for pumpingen var at babyen min skulle få den beste starten med morsmelk fra meg.

 

Så bra at du har fått omvisning da, hjelper litt på den mentale forberedningen det og, og ikke minst at du fikk sett en så liten baby, de er nydelige små skapninger :-)

Mange spurte meg om jeg fikk sjokk da jeg så den knøtt lille jenta mi første gang, jeg gjorde ikke det, visste på en måte hvordan hun så ut, og etterhvert var det rart å se fullgåtte babyer, de var jo enorme :-)

 

 

[jepps]

Hei!

Jeg har hatt tidlig vannavgang med tvillinger (gutt og jente). Vannet på den ene tvillingen (gutten) gikk i uke 22. Barna ble født i uke 27 +1, den 22. oktober 2008. Gutten med lite fostervann døde etter 2 dager pga. dårlige lunger. Jenta er nå 16 dager gammel, og det går bra med henne.Ta en titt på hjemmesiden vår, her har vi skrevet litt om hverdagen på intensivavdelingen: http://www.123hjemmeside.no/tvillingan

Har du spørsmål ang. tidlig vannavgang eller andre ting, kan du ta kontakt via "postkassa" på hjemmesiden.

[Min *lille* prins*er stor*]

I dag husker jeg lite av alt det triste og slitsomme som skjedde på nyfødt intensiven, men mest av det positive:)

Jeg møtte mange fantastiske mennesker, noen som jeg har kontekt med enda:)

 

Men jeg skal prøve fortelle litt om min opplevelse fra fødsel til hjemmkomst:)

 

Mitt første møte med gutten min var 3timer etter fødsel, da var han 990gr. og 37 cm. Sykepleieren som møtte oss da var så rolig og behagelig å snakke med, førklarte oss alle ledningene som var festet i han og hva alle tingene gjorde for han, hun fortalte også at han hadde sagt fra om at han var sulten, og at han hadde fått 1ml. med morsmelk, og merkelig nok var det det som overasket meg mest, at den bittelille gutten som så så hjelpesløs ut kunne spise!

 

Han ble født på lørdags morgen, men fikk ikke holde han før på onsdag, det var også første gang jeg fikk stelle han! en utrolg skummel opplevelse, men etter 2 ganger var det det mest naturlige for meg i hele verden! Jeg fikk også mate han med melk på en vatt pinne, og se at sugerefleksen hannes fungerte som den skulle, alt i alt så fungerte alt på den lille kroppen, og han overasket meg for hver dag som gikk:)

 

Sykepleierne på A-hus var helt fantastiske, og forklarte meg alt som var å forklare, hvorfor han måtte snus så ofte, hvordan de klarte å se at han hadde metnings fall før alarmen gitt (metnings fall er når han sluttet og puste, og oksygen mettningen i blodet blir for lav)

De kom alltid i møte når vi kom på sykehuset (jeg bodde hjemme den første tiden, da jeg hadde en til gutt hjemme) og fortalte om stelene de hadde gjort mens jeg ikke hadde vært der:)

Når han rundet 2000gr. fikk han være mere omere ute av senga, og jeg kunne stelle han på stellebord, og bade han i badekar, istedet for å vaske han med en klut inne i kuvøsen.

 

Den siste tiden på sykehuset var jeg ganske lei, men sammtidig var det så utrolig trygt å ha sykepleiere og leger rundt oss hele tiden, og guet meg kjempe mye til å komme hjem og ha alt ansvar for gutten min selv!

Vi fikk en ordning på at vi først var hjemme på dag perm. og kom til bake på sykehuset om kvelden, og sov der i 2 dager, deretter var vi hjemme på perm. i 3 dager før vi kom på sykehuset for en utskrivings sammtale, og etter det har alt vært bare fryd og gammen:D

 

Dette kommer nok til og gå kjempe bra, og husk å holde oss oppdatert, er alltid hyggelig å høre solskinns historier:)

[Thea <3 Lotte]

Hei

Hvordan går det? Holder du fortsatt baby'n inni magen?

Noen tips til å overleve på NFI:

-Lær deg alle intstrumentene, og hvorfor de piper.

-Bli selvstendig! Det gjorde vi! Vi tok til og med jenta vår ut av kuvøsen selv, da hun lå med respirator! Da fikk hun en mye kortere tur til vårt bryst.Vi gjorde også alt annet, bleieskift, flytting av metnigsmåler, vask osv...

-Kom dere ut! Vi brukte mye tid på å komme oss ut av sykehuset, gå turer, gå ut å spise, dra på shopping....=balsam for sjelen!

-Snakk med pleierne,og lytt til hva de har å si. Selvom de ikke har premature barn selv, så har de erfaring!

- Snakk med andre prematur mødre, der kan du få venner for livet.

Lykke til!

[~Endorfina~]

Hei! Jenta vår ble født 27+2 (12.11) og veide 1225 gram. (Ahus)

Trengte bare cpap, er frisk og veldig stabil!

Var treig med å takle morsmelk, men det ser ut som det har løsnet nå, og hun får i dag 5 ml i timen. Blir godt når hun klarer seg uten intravenøst.

 

Så bra å høre at man etter hvert kan ta dem ut av kuvøsa selv o.l.! Hvor lang tid tok det før dere kunne det? Er så mange dager vi er der uten å få holdt henne, selv om vi i utgangspunktet får gjøre det - for de har ikke tid til å løfte henne ut til oss før vi må hjem og hente i barnehage o.l. Er litt synd, for jeg tror det betyr mye for både baby og forelder å ha henne på brystet en stund hver dag!

 

Ellers blir vi veldig godt ivaretatt og informert. Føler meg trygg, både ift sikkerhetsrutiner, hygiene, kompetanse og erfaring på de ansatte.

[mor til to prinsesser]

Veldig bra fortalt, akkurat som jeg skulle sagt det selv.

[Anonym bruker]

Hei igjen, jeg som svarte så laaaangt lenger opp her :-)

 

Gratulerer så mye med den lille jenta!!!!

 

Vi starta med stellene i kuvøsa etter ca to uker tenker jeg, fikk prøve oss litt før det og, men etter to uker gjorde vi mer og mer selv.

Vi tok henne aldri ut av kuvøsa selv, men det var fordi vi ikke ville det, ikke fordi vi ikke fikk lov tror jeg, så dere kan sikkert spørre om en liten opplæring i å ta henne ut og inn av kuvøsa selv.

 

Jeg kunne være der døgnet rundt, og da kunne jeg ha henne ut to ganger om dagen når det passet best for sykepleierne å hjelpe meg.

Det er helt klart viktig for både dere og babyen å ha henne så mye på brystet dere kan, så sikkert en fordel at dere kan ta henne ut selv da.

 

Til inspirasjon framover så var jenta mi også helt frisk når hun ble født, bare alt for liten siden hun kom over to mnd før termin, fikk akkurat høre at de som var friske og hadde et ukomplisert opphold på intensiven, klarte seg som regel helt uten problemer og komplikasjoner framover i livet også, snakka med ei på sykehuset som hadde lang erfaring med så små da vi nylig var på kontroll med jenta vår.

 

Håper du får tid til litt oppdatering her inne, selv om jeg vet hvor fort tiden går når man har fått preamatur:-)

 

Kos dere med den lille tulla videre, det går nok kjempefint så lenge hun bare er liten, men ellers frisk :-)

 

 

[Min *lille* prins*er stor*]

Hei:)

 

Gratulerer masse med jenta di!

Hun var jo stor for alderen!

 

Jeg syns det virker rart at de ikke har tid til å ta henne hut av kuvøsen for dere:s

Det opplevde aldri vi, og det var også på A-hus

Husker ikke helt hvor stor prinsen min var når jeg ble mer selvstendig, men husker at heg satte som mål at jeg skulle tørre å snu han selv når han var 1500gr.

men det skjedde så fort at jeg måtte vente til han var nærmere 1600:p

 

Håper alt går bra med dere videre:)