Merkelig følelse etter samtale om KS...

[Sanol]

Var på forløsningssamtale (som det så fint heter) på Ullevål i dag, og både jeg og samboeren min sitter igjen med en merkelig følelse etter samtalen. Grunnen til at vi skulle dit er pga at junior ligger i seteleie og andre anatomiske grunner (livmorens form). Har hatt tett oppfølging hele svangerskapet av en fødselsspesialist/gynekolog som nå mot slutten har henvist meg til sykehuset for en vurdering. Denne speisalisten mente sist vi var der at det var stor sannsynlighet for at det måtte bli KS. Men på sykehuset så var ikke dette en like stor selvfølge. Legen var veldig opptatt av å fortelle oss at KS ikke var en enkel utvei og kunne medføre stor risiko, noe vi er veldig klar over. Hun prøvde seg også med skremselspropaganda (historier der ting har gått galt). Vi prøvde så godt vi kunne å forklare at dette ikke var en lett utvei for oss, men at det virker som det riktigste å gjøre med tanke på situasjonen.

 

Vi fikk innvilget KS, men vi sitter igjen med følelsen av at vi har gjort noe galt. Hadde behov for å si unnskyld til noen da vi kom ut av sykehuset... Legen presiserte gang på gang at vi har fått innvilget KS etter eget ønske. Er veldig glad for at det ble tatt en avgjørelse, men sitter igjen med en merkelig følelse.

 

Misforstå meg riktig, legen var på ingen måter ufin.

 

Er det andre med samme erfaing?

[Anonym bruker]

Legen har plikt til å informere om dette, og sørge for at dere vet hva et ks går ut på. Er desverre ikke alle leger som gjør jobben sin like bra på det området. Det har blitt veldig populært blant kari nordmann å ta ks fordi det liksom er "bedre", myyyye uvitenhet rundt om. Men dere har jo grunn til å ta ks, så håper den følelsen dere har går bort Legen gjorde bare jobben sin, men dere har ikke gjort noe galt

 

Lykke til med ks når den tid kommer, og kos deg videre med resten av graviditeten

[AnMar]

Jeg skal ha planlagt ks om 1 uke på Ullevål, og må si at da jeg var til samtale kom jeg ut med skuldrene under ørene og et enormt lettet sinn. Skal sies at jeg hadde en mannlig lege (overlege på Svangerskapspoliklinikken), og jeg innbiller meg at de ikke er like "hissige" på å fortelle om alle eventualitetene ved ks med like stor forakt som mange kvinner har.

Jeg endte dessverre opp med akuttsnitt første gangen, og nå var legen enig i mine tanker omkring vaginal fødsel kontra ks.

 

Jeg kom inn til samtale med blandede følelser på hva jeg egentlig ville - ønsket nok mest en muntlig og skriftlig lovnad om at terskelen for å gå til ks skulle være langt lavere enn sist gang. Var forberedt på krangel og krig, men legen var godt forberedt og oppdatert på journal og partogram fra første fødsel, og var enig. Så min opplevelse ble at jeg fikk bekreftet at jeg ikke var pyse, men at kroppen min ikke kan føde så godt som mange mener alle kvinner selvsagt kan - bare de tar seg sammen....(hørt nok meninger om at jeg burde jo ihvertfall prøve litt denne gangen også...)

 

Nå bare gleder jeg meg - stoler på at alt går finfint! Viktigst er det at babyen kommer ut i live og uten skader, og hva meg selv angår tror jeg at min kropp takler et planlagt ks langt bedre enn fødsel i helv....tes mange timer og så et akuttsnitt.

[T-girl]

En liten ting du kan ta med deg på veien:

I Norge lar man fremdeles MANGE kvinner føde vaginalt ved seteleie. Norge "skryter" av det internasjonalt... (var også en nordmann som "oppfant" forløsningsgrepet (prsedyren) for vaginal setefødsel).

I så og si alle land på Norge's nivå (+ latinamerika) så lar man derimot IKKE kvinner føde vaginalt ved seteleie, det anses som for risikabelt!!!

Det vanligste i Norge nå er vel å informere kvinnen så grundig som mulig om muligheten til vaginal forløsning, men la kvinnen ha siste ordet (få KS om hun ønsker). Noen blir også tilbudt vendingsforsøk, men dette er ikke risikofritt.

En del kvinner kan føle seg presset til vaginal fødsel ved seteleie. Dette KAN også henge sammen med at om flere og flere velger KS så får ikke fødselslegene lengere samme trening/rutine på setefødsler!

Jeg pesonlig synes IKKE det er greit at kvinner presses til setefødsler slik at legene får opprettholdt sin kompetanse!!!

 

Så stol på at valget du har tatt er riktig!!!

[Paprikka]

Hei AnMar,

 

Synes det var veldig interessant å lese ditt innlegg. Min første fødsel endte i akutt KS, og nå skal jeg til samtale med en overlege om muligheten for KS vs vaginal fødsel. Er ikke veldig overbevisst om at KS er det riktige denne gangen, men vil ikke ta noen sjanser.

Lurte bare på hva som var grunnen til din første akutte KS? Kom du da til full åpning, så ble det stopp? Eller var det åpningen som var problemet?

 

Ser frem å høre fra deg

[dinadina]

I mitt første svangerskap hadde jeg svangerskapsforgiftning, svangerskapsdiabetes og babyen lå i seteleie. Min jordmor som hadde fulgt meg tett gjennom hele svangerskapet, skrev en innstendig bønn til overlegen ved hennes eget sykehus om at jeg burde bli forløst med keisersnitt - fordi jeg knapt klarte å stå på beina mot slutten. Men nei da, setefødsel hadde de troen på! Så de valgte i stedet for å sende meg 35 mil til et større sykehus, sendte meg på hotell - og ba meg vente. Etter noen dager ble jeg så syk at de måtte legge meg inn på sykehuset, og etter noen dager til fant de plutselig ut at det eneste tilrådelige var keisersnitt. Den dag i dag blir jeg forbannet over hva de utsatte meg for. Jeg var veldig motivert for å føde, men etter å ha opplevd en vaginal fødsel, så vet jeg at jeg aldri ville klart å gå gjennom en setefødsel i den tilstanden jeg var i.

 

Nå er jeg blant dem som mener at det ikke skal være "lett" å få keisersnitt, for jeg er ikke tvil om at det for de aller fleste vil være bedre å føde. Men, når man i utgangspunktet vet at sjansene er mindre for at en fødsel vil forløpe greit, så bør det være en kort vei til å si ja til keisersnitt. Det er i hvert fall ikke riktig å gjøre fødende kvinner til forskningsobjekter for å se hva "legene kan klare".....

 

Jeg fikk forøvrig tilbudet om å prøve å snu babyen, men det takket jeg nei til - og ble møtt med respekt.

[Anonym bruker]

Vil bare legge til at jeg i dagens medisin leste statistikken over antall keisersnitt blant leger og jordmødre når de selv får barn, og det lå skyhøyt over tallet for oss uten den samme påvirkningskraften.

 

Mye tyder med andre ord på at de ikke selv praktiserer det de predikerer. Kanskje noe å trøste seg med når man føler man får ansvaret på sine skuldre? Leger og jordmødre skal ta mange hensyn som økonomi og statistikk, og de tar ikke nødvendigvis din personlige situasjon så alvorlig.... Trist men sant!

 

Lykke til alle sammen!

[AnMar]

Hei Paprikka.

 

Vært inne og hentet jenta mi - derfor sent svar ;D.

 

Med førstemann ble det akutt snitt grunnet treg fremgang - hodet stod over spinalen på 7cm åpning i flere timer, mormunnen åpnet seg skjevt, riene var sterke nok men ikke lange nok til god progresjon, og tilslutt var lillegutt sliten og stresset og bæsjet i magen slik at det ble sterkt misfarget fostervann og han måtte ut.

 

Dette ble endelig gjort omtrent 6 timer etter at jordmødrene og legene nevnte at" ks kan være utgangen på min fødsel ettersom forløpet ar som det er". De drøyde og strakk ut så langt de kunne, og var på slutten ikke enige om hvor mange cm åpning jeg faktisk hadde, men jeg hørte aldri noen nevne mer enn 8cm. Jeg stod til slutt i bue i sengen og forbannet de for å ikke høre på meg da jeg sa jeg kjenner at det står og stanger - dette går ikke!

Det gikk 36 timer fra vi kom inn på sykehuset - etter vannavgang og med rier - til gutten var ute.

 

Nå hadde vi altså planlagt ks (eller elektiv sectio som det heter), og det var en fin opplevelse alt i alt. Rart å vite at den dagen kommer babyen, og å vite at nå skal vi gå opp og få baby i en operasjonssal, men jeg synes de var flinke til å gjøre det fint for mor og far.

Pappa'n fikk være med hele tiden, fikk jobben med å passe på strømpeluen og håndklær til babyen, og å sitte foran meg og støtte kroppen min mens spinalbedøvelsen skulle settes.

Her ble det litt trøbbel for meg denne gangen - anestesilegen måtte stikke flere ganger og tilslutt bytte og bruke en annen type nål. Dette var ikke et problem første gangen, og jeg ble litt overrasket over det må jeg si. Det var veldig godt å kjenne varmen bre seg nedover i bekkenet og bena da det endelig funket, og derfra ble jeg fort lagt ned på benken igjen, som de tiltet litt på siden.

Fikk blodtrykksfall 3-4 ganger, og selv om følelsen er ekkel (kvalme, svimmelhet, "jeg-må-spy"), så ser anestesilege- og sykepleier som står bak hodet ditt hele tiden - at du blir dårlig, og er raske til å sette medisin i veneflonen din.

Pappan syntes det var "gøy" at de kunne se det - han satt jo og så tallene dale i takt med grønnfargen som steg i ansiktet mitt.

 

Man merker jo godt at de jobber med magen, men jeg skjønte og kjente når de var kommet så langt som til å hente ut babyen. Følelsen av å høre de første klynkene var veldig fin - de som jobbet der var rolige og stille, og gav tydelig inntrykk av å være like fascinert av hver fødsel som skjer på denne måten.

 

Jeg tror ikke det gikk mer enn ett minutt eller to før jeg fikk jenta på brystet, og pappan og jeg fikk sitte og kose, snuse, titte og beundre henne lenge. Jordmor ordnet navlestrengen en gang til, og satte på navnebånd. Sånn satt og lå vi helt til de skulle sy igjen hudlaget mitt, da gikk jordmor, pappa og baby ut for å veie og stelle.

Skravlet litt med folkene på operasjonssalen, og lå og ventet, tenkte på jenta mi og gledet meg til å se henne igjen på post operativ.

Her ble vi liggende en del timer da jeg trengte ekstra medisin for at livmoren skulle trekke seg sammen, pappan var der hele tiden og babyen ble lagt til meg med en gang, og fikk ligge der så og si hele tiden. Smattet fornøyd ivei på puppen og sov så søtt.

 

Var oppe dagen etter uten problemer, såret stakk og svidde litt men ingen komplikasjoner så langt. Stelte jenta mi selv og er i fin form, bortsett fra en sjelden komplikasjon nå til dags - med spinalhodepine. Akkurat den er tøff, inntraff 3.dagen og sitter dessverre godt i. Men den går over etterhvert ihvertfall.

Orket ikke være på sykehuset mer selv om jeg kunne få lov - siden det for noen kan være bedre å hvile hodet der enn hjemme ( særlig med eldre barn hjemme), hvor det også er døgnhjelp til stell av babyen.

Så nå er vi hjemme, jeg nyter og koser meg masse med den lille nyfødte - som selvsagt er et fantastisk, søtt lite vidunderverk!!

 

Må si jeg syntes jeg merket mindre vondter her og der forrige gang enn nå - men antar det har mye med å gjøre at jeg var så utrolig sliten første gang - samtidig som at jeg var høyere på adrenalin og endorfiner.

Etterriene merket jeg betraktelig mye mer til - mer etterhvert som spinalbedøvelsen gikk ut. Men det er jo bare bra - det er vanlig og da funker kroppen som den skal.

Har glemt hvor vondt melkespreng var, ellers er det fint etter operasjonen.

 

Bare spør om det er noe mer. Jeg tenker jo på at det er synd jeg ikke er noen fødemaskin, men ok da - så kan ikke jeg det. Jeg får allikevel søte babyer tjihi!

 

Lykke til med ditt valg!

[Paprikka]

Hei AnMar!

 

Gratulerer med en vel-overstått fødsel!

Tusen takk for at du ville dele din fødselshistorie! Synes det er veldig oppmuntrende å lese den. Min første fødsel var veldig lik din. Jeg kom til 10 cm åpning, men det ble ikke noe fremgang. Nå sist fikk jeg høre fra en lege at det var også problemer med rotasjon til babyen - og da kan det være noe med mine bekkener som gjør det vanskelig å få barnet ut. I tillegg ser det ut at vi får genetisk store barn (min samboer er 1,93 høy, og alle barna i familien var født godt over 4kg).

Ble enig om KS dato på sykehuset, men de sa at jeg kan ombestemme meg hvis jeg vil føde vanlig. Tror ikke jeg vil ombestemme meg - har ikke lyst til samme type fødsel som det var forrige gang. Da var jeg helt utslitt når barnet ble endlig tatt ut.

 

Du sier at hodepine av spinalbedøvelse er en sjelden fenomen nå? Jeg trodde at alle fikk det etter epidural/spinal?

 

Blir egentlig litt missunnelig på de som føder vanlig helt ukomplisert, men hvis det ikke går vanlig vei, så vil jeg ikke resikere barnets liv bare for å få en "fødselsopplevelse" ved en naturlig fødsel.

 

Har du hørt om muligheten for sykemelding etter KS, slik at far kan overta din permisjon? Vi har ingen familie i nærheten, derfor tenkte jeg å spørre legen om ikke jeg kunne bli sykemeldt rett etter KS, slik at far kan overta permisjonen og være hjemme med oss et par uker til jeg kommer meg etter operasjonen.

 

Nå gleder jeg meg masse til å få babyen ut!

[Anonym bruker]

har bare lyst å si at jeg hadde samme følelsen som deg!

 

Alle jeg snakket med fikk meg til å føle meg som en dårlig mor. noe de forresten også sa ganske rett ut at jeg var! jeg siterer: "dersom du ikke vil føde barnet ditt selv vil ikke du ha noen baby. Du kan like gjerne legge det ut for adopsjon"

 

men dette var kun de kvinnlige jormødrene/overlegene jeg snakket med.

alle mannfolk sa rett ut at om de hadde vært kvinner hadde de krevd ks selv.

 

må også legge til at jeg synes det er rart de er så pliktige til å opplyse om alt som kan gå galt under et ks, mens alt som kan gå galt under en vanlig fødsel liksom skal være hemmelig og bagatelliseres.

[AO3]

AnMar: Hvordan artet spinalhodepinen din seg? Jeg fikk kanskje, kanskje ikke, spinalhodepine. Ingen ble helt enige om hva det var... Kan du beskrive hvordan det kjentes ut? Jeg fikk h***vetes vondt i bakhodet og nakken, var kjempestiv. Klarte ikke bøye hodet framover i det hele tatt, klarte omtrent ikke se ned på babyen under amming. Spurte først sambo om han trodde jeg hadde fått meningitt, noe det heldigvis ikke var. Dette dukket opp dagen etter ks, ble gradvis verre før det nådde en topp rundt dag fire, før det gikk over igjen.

 

Angående anonym og ks-raten hos leger og jordmødre: KS-raten er noe høyere, men personlig tror jeg det kan være fordi jordmødre og leger blir mer på "tå hev" ovenfor sine kolleger, ikke at dette nødvendigvis skjer fordi pasienten selv "krever" det. Jeg er selv dyrlege, sambo er lege, og det er overhode ikke noe snakk om at mitt ks var "unødvendig" eller "på grunn av jobbene våre". Faktisk var det den beste (kanskje også eneste?) måten å få ut et levende, friskt barn på, og jeg er 100% overbevist om at våre yrker ikke hadde noen innvirkning. Komplikasjoner skjer med leger og jordmødre også, husk det. Særlig leger kan vel også ha en relativt høy gjennomsnittsalder for første fødsel, noe som kanskje også kan ha en viss innvirkning?

 

Ellers må jeg si mange her inne har sjokkerende lite tillit til at legene faktisk gjør det beste for oss, og ikke bare tenker på budsjettet sitt!! Det er mange gode grunner til at man ikke tar ks uten at man må. Dere vet vel alle hva de er. Forskjellen er at gynekologene faktisk har *sett* alle disse komplikasjonene, de vet nøyaktig hva som skjer - dette er ikke tilfellet for det store flertallet fødende, og da blir det kanskje lettere å si til seg selv at "det skjer ikke med meg". Det vil det sannsynligvis ikke gjøre, heller, men det VIL skje med NOEN. Og det er legens oppgave å sørge for at vi er ordentlig informert.

[AO3]

Anonym 01:06: Jeg synes virkelig det er sjokkerende at noen kan finne på å si til deg at du ikke egentlig vil ha en baby etc!! Det er virkelig respektløst.

 

Men det som virkelig provoserer meg, er holdningen endel som skal ta planlagt ks møter blant "vanlige" folk. "Ha ha, du tar den enkle utveien du, ja!" Ks er f**n meg ikke en enkel utvei, det vet alle som har prøvd det, og jeg hadde følt det svært sårende om noen sa noe slikt til meg hvis jeg hadde vært i den situasjonen. Jeg hadde nok satt dem ganske grundig på plass, for å si det slik, med en detaljert beskrivelse av min forrige ks-erfaring. Da tenker jeg pipa hadde fått en annen låt.

 

Det er jo klart legene må opplyse om alt som kan gå galt under et ks. Dessverre er det jo faktisk noen som tror at ks ER en "enkel utvei", og uansett må man bli informert om de mulige komplikasjonene. Det er jo et faktum at man etter en gjennomsnittlig vaginal fødsel kommer seg betydelig raskere enn etter et gjennomsnittlig ks, og komplikasjonene ER flere. Legene gjør bare jobben sin!