Hvordan takler dere sutring og smågråting hos barna deres?

[Konita]

Jenta mi er 2 år og 9 mnd. Og hun har blitt forferdelig sutrete!!! Jeg blir så sliten, for alt er nei og vil ikke og sutring og syting. Alt gjør vondt og i stedet for å si at hun er sulten, så er det med stor fortvilelse (og små-gråt) at hun legger ut om sin vonde mage.. (vi er på det rene med at hun absolutt ikke HAR vondt i magen, hun vil bare ha litt mat.) Hun har alltid vært svært dramatisk av seg, men nå er absolutt alt vi skal gjøre, forbundet med gråt og klaging. Jeg blir jo innmari lei, Selv om jeg ikke blir sint - så lurer jeg på hvordan jeg skal snu om på denne tendensen?? Prat, forklaring etc. etc har ikke hjulpet noen verdens ting.

 

Er det noen som har råd? Hvordan takler dere sutrete barn? Bør sutringen få kosekvenser for barnet? (hvis du ikke slutter å sutre..så....)

 

Jeg vil gjerne at jenta mi skal være glad og tilfreds, men kanskje har jeg ikke vært "streng" nok???

 

Håper på innlegg og gode råd eller egne historier!!

 

 

 

[Anonym bruker]

her er det også masse sutring og klaging på alt! ikke så mye at han har vondt i magen, men mere når det er andre ting han vil ha, gidder ikke å gå 2meter å plukke opp en leke på gulvet å sutrer for det osv...

 

jeg ble også utrolig lei av det, å tilslutt sa jeg bare at den som sutrer får ingenting, og forklarte han hva han kunne gjøre i de forskjellige situasjonene, f.eks hante leken selv, spørre om pent om hjelp når det er noe han ikke får til, "kan jeg få" istede for "jeg vil ha" osv.

og han har faktisk begynt å gjøre det nå! vi passer på å gi han masse masse skryt når han spør om hjelp, spør pent, er flink til å vente uten å gråte osv

 

barn vet ikke alltid hvordan de skal håndtere situasjoner, og hva de skal si/gjøre, så det kan hende det hjelper å si til jenta di at hun heller kan si at hun er sulten enn at hun har vondt i magen, og fortelle når dere skal spise(mamma lager middag nå, når potetene er ferdig å koke så skal vi spise osv, sånn at barnet vet akkurat hvor lenge hun må vente på å få mat)

 

dette har funket også i bhg, jobbet for lenge siden i en bhg der det var en gutt som tydelig "skadet seg selv" for å få sitte på fange tiøl oss voksne i bhg.(hoppet ned fra bordet å landet sånn at han slo seg skikkelig osv) han ga aldri noe andre inntrykk for at han ville sitte på fanget (var en av de tøffe gutta) og da snakket jeg med han å sa at det er bedre å spørre om du kan sitte på fanget istede for å slå deg først osv, å da sluttet han med det, og begynte å spørre om å få sitte på fanget istedefor....

 

håper du kan få noe nytte av dette!

 

lykke til!!!

[Anonym bruker]

Spørs jo det, siden hun skriver at prat og forklaring ikke har hjulpet noe hittil...

 

Men jeg hjelper til å dytte denne opp, for vi sliter med akkurat det samme på snuppa vår!

[Gjest]

Hei. Har en gutt på 2,5 år som sutrer og syter veldig. Jeg har sett meg mektig lei på det. Hadde prøvd det meste. Nå sier jeg "hvis du kan prate ordentlig, så skal mamma høre på deg. Jeg vil ikke prate med deg om du sutrer".

 

Det pleier som regel å hjelpe det, med mindre han er utrolig sliten og trøtt. Vil ikke gi sutring oppmerksomhet.

 

Sønnen min er også sånn som går og sier at han har vondt et sted. Alt gjør vondt for tiden. Det gjør vondt å kle på, det gjør vondt å ha på lue, det gjør vondt å pusse tenner, det gjør vondt å kose osv.

[Konita]

jo, her var vi akkurat færdig med badingen. Og himmel og hav så mye gråt. Det er liksom ingen grunn til det, og vi har hatt en lang god prat i kveld om hvorfor det er så mye bedre å være blid, eller spørre med normal stemme og på en fin måte. Og hun er sååååå enig - helt til neste gang. (tok vel en halv time eller så). Tenker jo at det sikkert har mye med alderen (og diverse frustrasjoner) å gjøre, men jeg vil virkelig ikke at dette skal fortsette. Men jeg takker for råd, og gir meg ikke. På en eller annen måte må hun vel etter hvert forstå hva som lønner seg... Tålmodighet!!!!!!! :-)

Hei og hopp...

[Gjest]

 

To stikkort:

 

-overse

-gå fram som godt eksempel

 

ALtså, er ungen sulten, men agerer dramaqueen, sett deg i øyehøyde og si EN gang: "Nå blir jeg sliten i ørene mine. Jeg vil ikke snakke med deg nå, for jeg blir så irritert av sutrning. Når du er klar til å snakke vanlig med meg vil jeg gjerne høre på hva du har å si"

 

Så overser du henne. Lag middag som vanlig, vask opp, les boka di, hva som helst, bare ikke gi feedback på drama, sutring og manipulering.

 

Men! I det hun gjør det minste antydning til å forsøke å snakke vanlig eller be om mat uten drama, gi masse positiv oppmerksomhet.

 

"Åja, synes du magen gjør vondt fordi du er sulten? SÅKLART du kan få en brødskive! Jammen tror jeg jeg skal ta meg en skive selv, kanskje jeg skal lage en kopp te til oss også? Det blir koselig, så tenner vi et lys og koser oss skikkelig i sofaen sammen"

 

Eller hvis det uansett er middagstid:

"Nå er det middag vennen, det er hyggelig om du har lyst å komme å sitte sammen med oss."

 

Kjør samme strategi på all sutring du mener er uakseptabel. Det er viktig å si fra EN gang i hver situasjon, ikke gå å smågnage på budskapet over lengre tid, da blir det bare støy.

 

Og tenk over hvordan du selv snakker, både med henne og med mannen/andre søsken etc. Legg vekt på å i en periode framover kommunisere positivt med hverandre, konsekvent bruke ord som "kan jeg få" "nå vil jeg gjerne" "takk" "takk skal du ha" osv. Det smitter! Og ofte snakker vi ubevisst litt i samme tone som sutrende barn når vi blir slitne, så det hjelper å være bevist også på eget toneleie og egne ordvalg.

 

Lykke til!

[Gjest]

"vi har hatt en lang god prat i kveld om hvorfor det er så mye bedre å være blid, eller spørre med normal stemme og på en fin måte. Og hun er sååååå enig - helt til neste gang. (tok vel en halv time eller så)."

 

Jeg tror at i den alderen ungene våre er nå må man ta slike ting i situasjonen, heller enn i samtaler utenom. Eller aller helst kombinere: snakke om høflighet, at man må vente på tur etc, og så følge opp med en fast strategi i de enkelte situasjoner. Barna våre har enda ikke evnen til å "følge opp" et abstrakt løfte eller avtale helt uten hjelp :-)

 

 

[Kæmma og trultene]

Her er vi i samme båt! Jenta mi på 2,5 sutrer, lager babyluder og surer seg mye om dagen. Her kommer det ofte hvis hun har holdt på med noe alene en stund, så ofte hjelper det å spørre henne "Vil du ha en klem?" Da nikker hun ofte, får en klem og så er det over - for den gangen.

 

Ellers ber jeg henne om å "snakke ordentlig" fordi hun er stor jente, eller sprø "vennen min, er du en baby" og da ler hun og sier neeeeei og så er det over for den gangen igjen.

 

Snakket med sambo om det igår, og vi tror det har noe med alderen å gjøre. At det er frustrerende å ikke kunne sette ord på alt, og at ting er litt vanskelig i den alderen. Men jeg er enig med en annen her som sa at man må ta hver situasjon der og da, og ikke "snakke om det "etterpå for det skjønner iallefall ikke mi jente.

 

Det med å overse gjør jeg helst ikke, føler ikke at det er noe hygelig. Men dersom jeg ber henne snakke ordentlig et par ganger, og hun bare fortsetter, hender det jeg sier "nå må jeg lage middagen ferdig" eller hva jeg nå driver med, og overser henne litt.

 

Vanskelig å gi råd, for de er så forskellige disse små, og trenger ulike "løsninger". Lykke til med solstrålen din

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Tror barna er i en periode hvor alt skal kveruleres om, alt skal stilles spørsmålstegn ved, og ikke noe skal gå "glatt igjennom" ;o)

 

Her kan det også blir sutring og "jamring" for den minste ting, og nesten helst ting som er helt uvesentlige. Når hun begynner å jamre sier jeg bare rolig at jenter som jamrer vil jeg ikke snakke med, du kan bruke den vanlige gode stemmen din, så skal jeg høre på. Og overser, helt til hun henvender seg på en "normal" måte. Det funker sånn passe.

[Anonym bruker]

sutrer de her lukker jeg ørene!

 

sier de får prate normalt vist de vil noe, funker som regel greit:))

 

men har fem små da, så hadde aldri fungert vist jeg skulle gidd etter for all sutringa..

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Det er endel sutring her også. Men merker at hun trasser. Hun ble 2 år i septemer. Jeg er alene med henne og skulle ofte ønske det var to av meg for å si det sånn:P

 

Men bruker å la henne tegne mens jeg lager middag. Blåse opp ballonger og sleppe dem, det digger hun:) Gir henne druer mens jeg lager middag.

[zitapus]

Huff ja, sutring er utrolig slitsomt å høre på.

Min 2 åring både sutrer (gjorde det nesten aldri før han ble ca 2 år) og faller dramatisk sammen på gulvet og gråter hvis det er noe han ikke får (og det kan være så bagatellmessig som det at han må gå til pappa for å spørre om noe).

Slike dramatiske anfall gir jeg minimal oppmerksomhet. Så fort han slutter med grininga begynner jeg å snakke normalt med han, enten avledningsmanøvre (hvis han ber om noe han ikke kan få) eller forklarer at han f.eks. må vente til mamma har lagd ferdig maten. Kan gå en 2-3 runder med det, men så er det også over. Stort sett trengs bare en rundt. Så fort han begynner å gråte igjen, slutter jeg å gi han oppmerksomhet.

Konstant sutring om noe han vil ha er nesten mere slitsomt. Det kommer litt an på situasjonen. Hvis jeg spør han om noe (f.eks. Vi har ikke pære, vil du ha eple i stedet?) og han svarer i sutretone, sier jeg at han må si JA på en pen måte før han får det han vil ha. Det skjønner han, men det bare for den ene gangen. Jeg kan også si at han må slutte å sutre før han får noe. Eller så bare overser jeg det. Det pleier å virke. Av og til avleder jeg han slik at jeg begynner å styre med noe jeg vet han er interessert i (f.eks. å støvsuge eller koste) og da kommer han av seg selv og er blid. Selvfølgelig orker man ikke alltid å oppdra så det hender at jeg gir etter for surv. Men stort sett så prøver jeg å være konsekvent.

Håper at det går over om et par år

[Anonym bruker]

Her er det nesten aldri sutring, noe av grunnen er selvsagt at de små personlighetene er ganske lette i humøret.

 

MEN, jeg er er også helt konsekvent på at sutring aldri leder til noen form for belønning.

 

Barnas primærbehov, (trøst, søvn, trygghet, mat, varme etc) er mitt ansvar, og jeg sørger for dette hele tiden. Ingen grunn til å sutre i en halv time på middag, for den serveres til fast tid, og ungene får ei gulrot mens de venter, hvis de er sultne.

 

Mye positiv oppmerksomhet på positiv adferd. Det er faktisk ganske vanskelig, men jeg prøver å si fem positive ting for hver "korreksjon". Da får de positiv oppmerksomhet på positiv adferd.

 

Barna får alltid trøst om de trenger det eller har slått seg. Selvsagt. Men en sur tass som trenger å samle seg får være i fred litt hvis tilbud om kos og trøst avslås. Så sjekker jeg etter et par minutter om det kunne passe med litt mammakos. Men barnet får ikke det det sutrer etter med mindre det er helt greit for meg. Og da var svaret ja i utgangspunktet. Ikke nei, og så ombestemme seg for å unngå bråk.