Hjelpemeg... Gravid!!!???

[Sprellemamma]

Sitter her med en positiv test og kjenner tårene presser på. Burde vært lykkelig, men kjenner bare på meg at dette vil jeg ikke nå. Uffameg, håper jeg klarer å tenke mer positivt etterhvert.

Gikk inn her igjen, for å se om det kan føles mer positivt når jeg ser at andre "gamlinger" er gravide. Kanskje noen kan muntre meg opp, alt føles trist og har ikke fortalt min mann enda. Men det er jo et lite under på vei! Under fordi vi har ikke brukt prevensjon på minst 10 år, de to barna vi har er resultat av IVF-forsøk. Og jeg ammer fremdeles minstemann på 1 år...

-Orker ikke gå gravid en gang til.

-Orker ikke å få mindre overskudd til barna mine.

-Orker ikke tanken på å fortelle det på jobb.

-Orker ikke kommentarer på alderen min.

-Orker ikke engstelsen for å ikke få et friskt barn.

-

Jeg er altså en småbarnsmor på 42år, strålende fornøyd med mine to små på 1 og snart 4 år. Og selv om vi har lekt med tanken på nr tre, hadde jeg kommet frem til at to holder. Jeg er utrolig sliten for tiden, det er travelt med to små, særlig når minsten er endel våken om natten. Og nå har begge fått plass i barnehage og jeg skal gå opp i stilling etter flere år med permisjoner og deltid. Gleder meg til å endelig ta et tak på jobben igjen. Er kommer helt i bakleksa der, har mistet både tidligere arbeidsoppgaver og føler jeg blir sett på som litt annenrangs arbeidskraft. Men nå hadde jeg planer om å engasjere meg litt mer...

Gruer virkelig til å fortelle det der.

Og vi som endelig skulle på sydenferie sammen nå! Reiser med mann og barn neste uke til sol og varme. Ikke ideelt i uke 7 med risiko for infeksjoner. Jeg har også mistet noen ganger tidligere, og en SA i syden frister ikke. Og de deilige vinglassene jeg skulle nyte med min kjære på terassen når de små sover?? (er jo egentlig det minste problemet da...:-)

Nå skal jeg starte å pakke litt, hvis jeg orker med denne kvalmen da...

[Dolly Duck]

Hei på deg sprellemamma!

Med en gang jeg leste nicket diit, føltes det veldig kjent. Og det er det jo, vi var gravide samtidig (du fikk før meg), og har nok vært på over 35 sammen..

Jeg er selv 43, har en sønn på 16 og en liten rosa på 9 måneder. Vi har tenkt litt på at det hadde vært kjekt med et søsken, men har ikke prøvd, og trodde egentlig vi hadde god margin.. Men det hadde vi ikke. Jeg er gravid igjen. Skal på UL i dag for å sjekke ståa. Er etter mens 7-8 uker. Gru/gleder meg. Egentlig blir jeg ikke veldig trist om det ikke er liv laga, samtidig som jeg får svært dårlig samvittighet når de tankene/følelsene melder seg. Vår lille datter er et lite under, etter flere sa og ma, og en til hadde jo vært fantastisk.

MEN, jeg forstår deg altså! Jeg er fullstendig utslitt om dagene (skyldes kanskje graviditeten), og har nå ønsket å komme meg i jobb før vi evt tok fatt på ny runde barn. Jeg er jobbsøker og i september sa jeg nei til en egentlig flott stilling i NAV fordi det ble så hektisk å få det til så tidlig. Det angrer jeg på nå, for nå blir det ny periode hjemme sannsynligvis uten lønn. Så jeg er deppa av den grunn. Og kroppen min er langt fra på plass etter lille gull. Det endte i hastesnitt, og magemusklene kunne vært mye bedre, i tillegg til at jeg ikke syns det er stas å sette sprøyter i magen hver dag og knaske piller for at barnet skal overleve... Men det må til

 

Jeg PRØVER å tenke at det fremdeles er en stund til h*n kommer og at ting sannsynligvis går seg til etterhvert. For det pleier jo det.

Men akkurat nå har jeg full forståelse for din situasjon altså.

Hadde det vært meg som skulle til syden nå, så hadde jeg tatt meg et glass vin eller to den uka og prøvd å tenke at det får gå som det går, og det er som regel godt! Og litt vin skader jo ikke ifølge nye undersøkelser i England (ikke at jeg drikker når jeg er gravid, men jeg hadde gjort det om noe spesielt skulle skje, som en sydentur). Nyt en uke i sol og varme, og ikke tenk på sykdom! Vi dro til Egypt med lille gull da hun var 6 mnd gammel og alle frarådet oss det, spesielt siden hun ikke har noen vaksiner. Men det gikk helt fint! Hun spiste alt vi spiste, og var ikke syk et minutt!

Kos dere, og ikke tenk for mye.

 

Vet ikke om der var så mye trøst her, men du skal vite at jeg forstår.

Lykke til, og stor klem

=D

[Stine:-)]

Hei på deg sprellemamma.

 

Jeg er ikke i nærheten av din situasjon, men vil like vel sende deg noen ord.

 

Jeg og min mann ble foreldre tidlig i 20 åra. Det var ikke planlagt, og når minstejenta var 6 mnd, satt jeg med en ny positiv test i handa. Vi hadde leilighet med 1 soverom, mannen min studerte, og jeg hadde ingen utdannelse. Familie var 60 mil unna. Ikke idiellt, men det gikk bra, og i dag har vi to fantastiske ungdommer som står veldig nær hverandre.

 

For 1 år siden satt jeg igjen med en positiv test, og var nok like sjokkert som du er. Jeg var akkurat ferdig med min utdannelse, og jenta vår var klar for videregående skole. Omgangskretsen vår var ferdig med barn, og jeg arbeidet i korttidsvikariater. På UL viste det seg at vi ventet tvillinger. Jeg var nesten i kjelleren. Jeg og mannen skulle på vår første ferie alene, til Egypt, og ta dykkesertifikat. Men vi er nå engang inrettet slik at vi tilpasser oss. Etter hvert tok gleden og forventningen over for alle de tunge og vanskelige tankene. Bekkenløsning, vedvarende kvalme og en amputert ferie måtte jeg ta på kjøpet.

 

Vi mistet tvillingene våre halvveis i svangerskapet, og det var en kjempesorg for hele familien. Nå satt vi igjen med et sterkt ønske om å bli foreldre igjen, og bekymringer om jobb, sosialt liv og svangerskapsplager var som blåst bort.

 

Nå er jeg 29 uke på vei med nok en jente i magen. Vårt første planlagte barn. Kroppen er sliten, jeg er 100% sykmeldt, har hodet fullt av bekymringer og lurer av og til på om vi var "steike tuln" som bestemmte oss for dette.

 

Det vil uansett tror jeg være usikkerhet og bekymringer i forbindelse med å bli gravid og få barn. I starten er en hormonell og urasjonell, men ting tilpasser seg ofte underveis. Det er en tøff tid med småbarn, men jeg vet at det er en fantastisk tid når de vokser opp. Håper det ordner seg for dere, og at du kan glede deg over graviditeten etter hvert. Lykke til

 

Klem ( og kos deg i solen)

[Dolly Duck]

Hei igjen sprellemamma.

 

Ville bare legge til et par ting. Når jeg leste svaret mitt på ny så det ut som jeg hadde et veldig lettsindig forhold til alkohol og svangerskap. Ville bare si at det har jeg absolutt ikke!

Det jeg prøvde å si var at dersom jeg skulle reist til sydens varme nå, så hadde jeg tatt et glass vin, senket skuldrene og tenkt at dette går helt fint, ikke at "det får gå som det går". Det siste hørtes litt negativt ut. Selv om jeg ikke har gledet meg over graviditeten, ønsker jeg jo ikke å ødelegge med alkolhol! Men det som er skadelig er jo jevn drikking i svangerskapet, ikke et lite glass på ferie. Håper ikke jeg hørtes ut som jeg har helt tomt topplokk.

 

En annen ting jeg tenkte på, var at jeg tror at dette barnet kommer etter hvert til å bli utrolig spesielt siden dere har laget det uten ivf. Når ukene og månedene går, så skal du se at forholdet du får til magen blir noe veldig stort. Tenk hva dere faktisk har utrettet etter å ha prøvd i 10 år. Jeg syns det er fantastisk! Så jeg håper det går helt fint med både deg og barnet, og at du finner gleden etter hvert!

 

Selv var vi på UL i går. Jeg hadde forberedt meg på at der ikke var liv laga, og at det var greit. Men da vi så den lille spiren med anlegg til armer og bein allrede, så fikk jeg nesten sjokk! Og det var fantastisk! Min mann ble overlykkelig, og det var jo selvsagt også veldig kjekt og hjalp meg i min negativitet.

Jeg vet det blir tøfft, men jeg vet også at vi skal få det til!

 

Masse lykke til videre!

:-)

[Sprellemamma]

Hei igjen, og takk for gode svar Dolly og Stine!

Det er nok ikke uvanlig at en baby kommer når man minst venter det. Godt å høre at flere er i samme båt. Vi tilpasser oss det som livet gir oss, det stemmer nok. Er nok ganske hormonell nå ja... ;-) Prøver å venne meg til tanken på en ny baby, akkurat nå føler jeg ikke så mye. Heller ikke panikk!

Husker nicket ditt fra sist Dolly, morsomt at vi venter samtidig nå! Jeg er vel 7-8 uker på vei. Gratulerer med UL, det er fantastisk å se liv. Jeg skal til lege etter ferien, gleder meg til det.

Får se hva jeg gjør med det vinglasset... ha ha. Tror ikke det blir noe stort offer å stå over, men kanskje en smak? Har i prinsippet vært avholds i graviditetene, ikke helt tomt i topplokket her heller ;-)

Fortalte det til min mann igår, han ble faktisk glad! Syns det er stilig at vi har klart en hjemmelaget! Og det er det jo! Deilig at han ikke er like neg. som meg... Men vi venter nok lenge med å offentliggjøre det, kan ikke helt tro det skal gå bra ennå.

Stine - trist at dere mistet tvillingene, og tøft av dere å orke og prøve på nytt. Lykke til!

Siterer deg Dolly: "Jeg vet det blir tøfft, men jeg vet også at vi skal få det til! "

Lykke til alle tøffe modne og fruktbare damer!