Har grått meg i søvn i over ei uke...

[anne*]

...og i dag var det ingen vei tilbake. min første dag på jobb:-(

Mini er 8 mnd og skal nå være hjemme med pappa de neste 5 mnd. Jeg vet at de får det kjempefint, og de koser seg sånn sammen, men buhuuuuu jeg var helt sjuk av lengsel på jobb i dag! *snufs*

 

Skjønner ikke hvordan dette skal gå. Tror jeg kommer til å bli deprimert:(

 

Nå hører det med til historien at jeg skal jobbe 80% (fri en dag i uka + fri i "ammetimen"), og mest sannsynlig være hjemme fra midten av april og ut juli, så det er jo egentlig ikke synd på meg som får ha mini hjemme så lenge. (født i mars) Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så forferdelig ute av meg. Men det er kanskje sånn en mamma skal fungere?

 

Andre som har fått vondt i hjertet etter å ha begynt å jobbe?

[Renate :-)]

Nå har ikke jeg begynt å jobbe igjen enda, men kjenner jeg får den følelsen bare jeg tenker tanken, så den dagen kommer jeg til å utsette så lenge som over hodet mulig.

Du får nyte tiden hjemme når du er hjemme og gjøre det beste ut av det når du er på jobb, sikkert ikke noe godt tips men du har iallefall min medfølelse....

[MammaTilToSmå]

Kjære deg. Ååå som jeg forstår deg!! Når jeg skulle begynne å jobbe etter førstemann (var hjemme i nesten to år), det var helt jæ... syns jeg!!! Husker jeg bare satt på jobben og alle ønsket meg velkommen tilbake og alt skulle være så stas, jeg bare tenkte på lille jenta mi og syns ikke tiden kunne gå fort nok før jeg kunne dra hjem! Hjernen var altså hjemme, mens kroppen var på jobb. Huff! Så de første to-tre ukene var ikke morsomt syns jeg. Lengtet etter jenta mi hele tiden. Men så begynte det så smått å bli bedre. Nå begynte jo hun i barnehage da, så jeg så jo etterhvert at hun hadde det kjempefint der. Så kom det liksom inn i rutinen etterhvert at jeg skulle på jobb og hun i barnehage osv, så det gikk seg til. Når jeg skulle ut i permisjon denne gangen (fikk en gutt i mars i år) syns jeg det var helt rart igjen. Jeg ville helst være på jobben, var jo inne i ting og syns ikke jeg kunne legge fra meg ting jeg "holdt orden på". Tanken på at vikaren skulle overta og surre med mitt opplegg (haha) var vanskelig å gi slipp på. Men nå sitter jeg her og jeg nyter hver dag av permisjonen. Skal ikke ha flere barn nå, så jeg tenker at dette er siste gangen og jeg må nyte det. Men det blir nok jæ... å begynne å jobbe denne gangen også. Men men......jeg vet jo at det går seg til etterhvert. Kunne jo ikke tenkt meg å være hjemme i mange år heller. Så du får bare ta tiden til hjelp. Gråt hvis du vil, det hjelper å få ut følelsene. Det er jo en "sorg" å gi slipp på den daglige rutinen dere har hjemme, men du er jo trygg på at pappaen og hun har det bra, så da må du prøve å senke skuldrene. Det går bra!!! Om en måned ser alt annerledes ut. Håper du trives på jobben ellers da. At du har en jobb du ønsker å være i mener jeg. Det hjelper jo litt. (vært fælt om en mistrivdes i tillegg lissom) Ønsker deg alt godt og lykke til videre. Klem!

[Mamma med spire]

Jeg har også en som er født i mars, å jeg begynte å jobbe for en uke siden!

Jeg jobber bare deltid, dvs etter at pappa er ferdig på jobb så jeg er der bare 3-4 timer om gangen å ikke hver dag engang.

 

Men jeg begynte å gråte hver dag den første uka før jeg dro på jobb!! Hadde det kjempe fælt, å at han begynte å gråte med en gang han så meg fordi han hadde savnet meg gjorde det ikke noe bedre!

men det går seg til! Ungen venner seg til at det er pappa som er hjemme litt istedenfor mamma, å du venner deg til å ha litt tid for deg selv;)

 

Går bra etterhvert skal du se:)

[(,")Elsker *Lunajenta* mi(",)]

Huff, skjønner på en måte åssen du har det. Jeg gikk å grudde meg i mange mnd før jeg skulle begynne å jobbe. Ble på gråten av bare å tenke på å være borte fra snuppa. Men her ble det derimot annerledes enn jeg tenkte. Jeg begynte også igjen på mandag å det går alldeles strålende. Det går helt fint å være borte fra snuppa, jeg savner henne så klart men det går veldig bra. Hun koser seg hjemme sammen med pappan og han er kjempe flink med henne!!!:-)

 

Jeg er overrasket og stolt over meg selv! Det går så bra!=) Håååper det snur for deg for dette hørtes ikke ut til å være noen god følelse, men tror nok det er ganske normalt at du føler det sånn. Det går seg nok til når du har kommet godt i gang!

[anne*]

Tusen takk for oppmuntrende svar dere!

Jeg måtte låse meg inn på do i går og grine litt på jobben, men jeg kom meg igjennom dagen, og det var veldig morro å komme hjem igjen!

Vesla blei i fyr og flamme hehe

 

Nå har jeg fått avtalt med sjefen at jeg har fri en dag i uka, jobber 9-15 de andre dagene. Da får vi hele ettermiddagen sammen, og kan ta det med ro og kose oss om morgenen. (hun står opp i sekstida).

 

Veldig rart å være på jobb, mens hele innsida bare lengter hjem! Gikk bedre i dag, og i morgen skal jeg kose meg hjemme:-)