har mistet nå, 15 uker på vei.

[VinterSol+2]

skal på sykehuset og få rieigangsettende i morra.

 

legen sa det ville bli vondt, men at jeg ville få smertestillende.

 

noen som har erfaring med dette? jeg har født før, -er det å sammenligne? hvor lang tid kan jeg regne med at det tar, før jeg kan dra hjem?

 

merker at akkurat nå har jeg ikke plass til alle følelsene, bare alle praktiske spørsmål.. barnevakt, hva skal jeg ha med på sykehuset, -bør jeg pakke med tannbørsten? lesestoff? eller blir riene så sterke at jeg kan glemme å gjøre noe annet, som ved fødsel ved fullgått svangerskap?

 

og så har jeg en sånn litt merkelig frykt for at barnet skal falle i do.. sikkert tåpelig, men... jeg vil så gjerne at uansett hvor lite det er, så ikke falle i do....

 

hadde blitt glad om noen kunne dele noen erfaringer en søndagskveld..

 

 

[Anonym bruker]

Hei VinterSol blir tobarnsmamma!

 

Jeg har ingen erfaringen å dele med deg. Mistet selv i uke 15 (MA) men det hadde vært dødt så lenge at det ble fjernet ved utskrapning. Jeg håper for din del at det ikke gjør vondt og at du raskt kan få komme deg hjem for å slappe av og bli godt vare på.

 

Lykke til i morgen!

[VinterSol+2]

takk for svar.

 

dersom ting ikke fungerer i morra, blir det utskrapning på meg og, men de ville prøve å gjøre det på denne måten først.

 

så får vi se da. det føles litt... tomt..

[Anonym bruker]

Hei.

Så trist for deg.

 

Jeg mistet selv i uke 22 for snart 7 uker siden.Gutten mine bare døde i magen min, og de måtte sette fødselen i gang. Hvis det blir en igansetting av fødsel for deg og dette fungerer, må du nok dessverre forberede deg på smerter som er lik en vanlig fødsel. Du får jo det du måtte ønske av smertestillende.

 

Det var ihvertfall min erfaring.

 

Jeg sender deg varme tanker. Det er vondt å miste.

[aug-mamma ble novembermamma!]

Kjære, kjære deg!

 

Jeg har vært igjennom omtrent det samme som du gjennomgår nå..og tomt er en god beskrivelse på hvordan jeg følte det også!!

 

Mitt andre svangerskap endte også i 2.trimester i fjor, men min MA ble oppdaget på ordinær ul i uke 19 uten at jeg hadde særlige mistanker om det, litt rar magefølelse før ul kanskje. Fosteret hadde vært dødt siden ca uke 14-15 fant legene ut. Jeg så innlegget ditt på 2.trimester og ville svare deg der og samtidig tipse deg om denne siden her som har vært en utrolig stor støtte og hjelp for meg i tiden som følger etter en slik vond opplevelse..men så hadde du funnet frem til denne siden selv så da svarer jeg deg her.

 

Jeg hadde ingen utskrapning men "fødte" på normalt vis. Fikk time dagen etter ul for å bli igangsatt. Kan fortelle litt om hvordan det foregikk. Fikk stikkpiller som heter zytotec som skaper sammentrekninger i livmoren samtidig som jeg fikk en god del smertestillende. Fikk ca hver 3 time nye stikkpiller helt til det var kommet ordentlig i gang. Fikk beskjed om at det kunne ta alt fra 2-3 timer til ganske mange. Hos meg tok det ca 7-8 timer, men det er ikke vondt hele tiden, bare helt på slutten og da kan smertene sammenlignes med en vond mens, kan ikke sammenlignes med fødselsmerter!!!

 

Jeg var også fryktelig redd for at fosteret skulle falle i do osv, tror det er en veldig vanlig tanke. Jeg måtte ha bekken med meg hver gang jeg skulle på toalettet slik at sykepleierne fikk sett hva som hadde kommet ut. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville se fosteret siden det hadde vært dødt så lenge, men vet at det er mange som vil se det så det må du føle på hva som er best for deg. Hver gang jeg hadde vært på do la jeg lokket over bekkenet og gav det til sykepleieren og fikk samtidig nytt. (blir en del toalettbesøk). Fikk ha mannen min hos meg hele tiden og det var en utrolig støtte for meg, så hvis du får enkelrom så anbefaler jeg det, eller du kan si at du ønsker å ligge på enkeltrom slik at du får ha han hos deg. Selv lå jeg på et slags lagerrom som ikke var i bruk, brydde meg ingenting om hvor jeg lå bare han var der hos meg..

 

Jeg så aldri fosteret og angrer ikke på det, er så redd det ville festet seg på netthinnen og aldri forsvunnet derifra igjen..

 

Jeg har også vært fryktelig kvalm de første mnd i svangerskapene mine og bare tanken på å gå igjennom det på nytt igjen gav meg omtrent panikkfølelse, men vi hoppet i det likevel.. Tok en god del mnd før vi ble gravid igjen, kroppen var vel kanskje ikke helt klar med en gang. Nå har jeg tre uker til termin og har fått MA`en ganske godt på avstand, men det er ikke noe en glemmer, bare en veldig trist erfaring som blekner med årene.

 

Bare spør hvis du lurer på noe, og håper ikke jeg skremte deg med mine erfaringer..

 

Varm klem fra

[aug-mamma ble novembermamma!]

Forresten..det kan være lurt å ta med litt lesestoff, men du får sikkert beskjed om at du må gå endel frem og tilbake i gangene, det måtte vi. Jeg fikk reise hjem samme kvelden, men det var på nippet siden jeg mistet endel blod. Klarte å trumfe gjennom hjemreise, hadde utrolig behov for å komme hjem i min egen seng og bare være i nærheten av mannen og sønnen min. Du får nok mest sannsynlig reise hjem samme dag.

[Annabeth]

uff så leit-...så innlegget ditt på 2.trimester også og lurte på hvordan det gikk. Føler veldig med deg.. Er verst den første tiden.. Du gir alltid så hyggelige og gode svar på ting så har lagt merke til nicket ditt.. Håper det snart ordner seg igjen, det gjør det helt sikkert, du får satse på det og prøve å tenke fremover.....Men jeg vet jo selv at det er veldig tungt. trening hjalp meg veldig... Klem

[VinterSol+2]

takk for svar jenter.

 

jeg fødte i går, ble natten over på sykehuset, etter eget ønske.

trengte litt tid alene, uten mann og barn.

klarte ikke helt stille opp for vesla mi og være trygg og sterk mamma sånn med en gang.

 

fødselen ble så god den kunne bli. jeg ville ikke ha smertestillende, selvom legen ble sint på meg. men smertene var overhodet ikke uutholdelige, livmora var jo så liten, at riene kun satt nederst i magen.

 

det tok ca 4-5 timer, og to runder med riestimulerende.

Mannen og jeg var alene når jeg presset ut baby, (ingen sak å presse, han var jo så liten) og vi ringte først på hjelp når han var ute.

 

Det var en bittebittebitteliten gutt, og vi fikk ha han hos oss en liten stund før de tok han med til krematoriet. Det ble en fin stund. vi lo litt, fikk sett litt på hvem han lignet, og fikk litt.. "closure" på ting.

det var veldig riktig for meg.

En del av meg ville gjerne ta bilder av han osv, men jeg hadde lovet meg selv å ikke gjøre det, for det kan bli så lett å synke hen til selvmedlidenhet også.

 

Vi leste blader, bøker og så på tv mens vi ventet på sykehuset, og var der for hverandre.

 

Vi følte oss godt ivaretatt på sykehuset og var alt i alt fornøyd med behandlingen vi fikk der.

 

helt til vaktskifte.

 

etter vaktskiftet var opplevelsen forferdelig. det finnes noen forferdelige gynekologer på Tønsberg sykehus, og jeg er så sint og lei meg over behandlingen vi fikk av en av dem, at jeg er rent fristet til å gå ut med navn og nummer på personen som en barnslig hevn.

merkelig hvor forskjellige folk kan være.

 

 

nå er det tomt, ensomt, jeg er lykkelig, ulykkelig, glad, fortvilt, lei meg, jeg ler alt på en gang. jeg har en fantastisk datter fra før, og er så utrolig heldig for det.

 

i går var det utenkelig å skulle en gang tenke på et nytt svangerskap.

i dag tidlig også.

 

men nå er det ikke det lenger. men tanken skremmer meg mer enn før.

det å ha opplevd en MA, uten egentlig noen tydelige symptomer på at noe har skjedd, bare mine egne følelser (som ikke ble tatt alvorlig av hverken leger eller jordmødre) strider mot alt jeg har "lært" og forholdt meg til tidligere.

jeg var utrolig bekymringsløs dette svangerskapet. som i forrige.

men neste gang kommer jeg ikke til det. Legen sa at "jaja, det er jo naturlig at neste gang du blir gravid, så får du deg en ekstra ultralyd sånn at du kan slappe av, ingen nekter deg det"

-han kan ikke ha lest journalen min, -jeg hadde jo vært inne til ul flere ganger. og ikke fordi JEG er hysterisk. men pga at jeg blør og blør.

-men det var når jeg IKKE blødde at jeg faktisk mistet..

 

jeg savner den lille gutten min.

jeg savner spark i magen.

jeg savner ikke bekkenløsningen

men jeg er dødelig sjalu på alle som har små nydelige nurk, eller deilige mager...

 

jeg håper jeg slipper å føle like mye hele tiden etterhvert. og nå prøver jeg bare håndtere enhver følelse, god eller dårlig, etterhvert som de kommer...

 

 

[har4barn]

Hei, VinterSol!

Tenkte bare å legge inn en liten hilsen til deg. Vet godt hva du går gjennom nå. Vi opplevde også en sen MA for 1 1/2 år siden. Den ble ikke oppdaget før på ord. ul i uke 18. Men fordi den hadde vært død så lenge (14.uke), så fikk jeg utskrapning og slapp dermed fødsel.

Men, tiden etterpå er vel ganske lik, tenker jeg. De første to-tre ukene levde jeg i en boble av sorg, ødelagte drømmer om babyen. Måtte være sterk overfor de tre barna mine, men om dagen, når jeg var alene, kunne jeg slippe ut sorgen. Heldigvis har jeg en super mann som alltid var der for meg. Han fikk til og med omsorgspermisjon den første uken av arb.giver, og det var viktig for meg. Det var vanskelig å være alene i begynnelsen.

 

Tror det er viktig at du kjenner på hva som er rett for deg framover. Når du starter på jobb osv....JEg var sykemeldt i tre uker etterpå, og da kjente jeg at det var godt å møte ungene på skolen igjen. Men, det tok mye lenger tid før jeg sluttet å gråte eller få klump i halsen av store mager. Jeg sammenlignet hele tiden med min egen. Kjente også snev av sjalusi mot andre lykkelige gravide.

Tror ikke jeg ble helt meg selv før det var gått 5-6 måneder. I dag tenker jeg sjelden på det. Det er blitt et vondt minne som ligger langt bak i hodet. Ble gravid etter 9 mnd, men mistet i ny ma med ny utskrapning. Ble gravid igjen etter en mens, og har nå to uker til termin. Svangerskapet har vært mye tøffere enn med de forrige pga at jeg hele tiden er redd for at babyen skal være død uten at jeg har merket det. Har fått god oppfølging denne gangen, og det håper jeg du får også.

 

Håper du har mange mennesker rundt deg som forstår deg og gir deg den tiden du trenger....

 

Lykke til videre.......