En lang historie om en kort fødsel! Fødte på en time, hjemme i stua!

[Bare meg...]

Jeg lovte å skrive fødselshistorie, og når jeg ikke gjorde det med en gang så har det plutselig gått over 4 uker siden jenta vår ble født! Ganske flaut egentlig, burde jo egentlig gå fort å skrive den historien, det gikk jo så fort. Så dette blir nesten hvordan gjøre en kort historie lang. (c:

 

Hadde hatt masse kynnere med nedpress helt siden uke 30 i svangerskapet og hadde masse tegn til fødsel de 3 ukene før termin. Hadde fått beskjed om at alt var modent og klart og hodet sto langt ned bl.a. Jeg hadde fått symptomer på begynnende svangerskapsforgiftning, så jeg var inne på sykehuset 3 dager før termin. Da ble det bestemt at jeg skulle komme tilbake kl. 7 morgenen etter for å bli satt i gang. Legen ”løsnet på noen hinner” som han kalte det.Gikk med murrefølelse hele dagen, gjorde unna litt baby-shopping og var på kina-restaurant og litt sånt.

 

Jeg satt å chatta på pc-en sånn i i halv elleve tiden på kvelden. Var så fornøyd med å vite at nå var det uansett ikke lenge igjen å vente, så venta liksom ikke så veldig på fødsel akkurat da. Vi skulle tidlig opp, så vi snakka om å legge oss. Men, imens jeg chatta og fortalte en kamerat og søstra mi at nå skulle jeg settes i gang om noen timer….hvis ikke…hmm…dette gjør vondt….auu…veldig vondt….oi, tror jeg må gå jeg…må nesten konsentrere meg for dette gjør vondt...

 

Fikk bare avslutta chatten, sa til mannen min at vi måtte ta tiden, men klarte ikke det, for riene kom jo hele tiden. Gikk litt rundt meg selv, visste ikke hvor jeg skulle begynne. Skulle bare gå en tur på do før jeg skulle ringe føden. Men, plutselig ble riene så vonde at jeg mistet litt kontrollen. Min forrige fødsel tok et døgn, så jeg prøvde å tenke meg tilbake, var vel ganske langt i fødselen da det var sånn her tenkte jeg.

 

Fikk ringt føden, riene kom kasta på, jordmor sa jeg skulle ”komme for en sjekk”…jaja, tenkte jeg, sjekk liksom…hadde intenst vondt i noen sekunder av gangen, men det kom jo hele tiden.

 

Skjønte at vi bare fikk dra mot føden, som ligger 40 minutter unna. Skulle bare innom å si ha det til mamma som er nærmeste nabo, datteren vår var der inne ettersom vi skulle på sykehuset på morgenen. Men, det føltes galt å sette seg inn i bilen, mamma klarte å ta tiden, var 1 minutt mellom riene! Oisann!! Hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Fikk ringt jordmor igjen og fikk beskjed om at de skulle sende ambulanse fra legevakten her i byen 10 minutter unna.

 

Mamma geleider meg inn igjen i huset igjen, finner masse håndkler og tepper. Jeg syntes liksom det ble litt tåpelig. Kunne det være nødvendig med ambulanse og tepper og alt da? Sikkert bare jeg som ble litt stressa. Var litt forvirra der en stund. Mannen min har sagt i ettertid at det var da mamma sa ”jeg tror du må ta av deg buksa” at han skjønte hva som var i ferd med å skje. Hehe…nesten litt komisk…

 

Visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, men havna i reclineren i stua, som kan legges ut liggende. Vi venta ganske på ambulansen da ja…de sleit med å finne fram, vi så de nede på veien. Mannen min slenger seg i bilen for å møte dem, de ringer hit, mamma tar telefonen og sier at "det kommer en baby her snart altså". Nå begynte hun å bli litt stressa og.

 

Jeg husker ikke helt rekkefølge på alt her, men de skjønte at det ikke var vits i å flytte oss noe sted, denne babyen kom til å bli født i stua. Jeg sa vel noe sånn som ”fortell meg hva jeg skal gjøre da”, men de visste vel ikke helt hva de skulle si. Jeg hadde heldigvis født en gang før, så skjønte litt av hva som skjedde.Den gang syntes jeg det var så deilig når jeg endelig kunne presse henne ut, og gjorde det på 5 minutter. Ble litt stressa, for følte ikke jeg fikk det helt til, og visste ikke helt når det var riktig å presse og sånn. Da rakk jeg å tenke at hvis jeg ikke klarte dette kunne dette bli farlig, var ingen som kunne hjelpe meg, måtte klare dette helt selv. Ble kjempesint! Så når det sa ”poff” og vannet endelig gikk, så bare bestemte jeg meg og pressa, SKULLE ha denne ungen ut NÅÅÅÅ!!! Så på et press var hodet ute, og så på neste kom hun ut.

 

Det var mannen fra ambulansen som tok henne ut, han hadde sett noen gjøre det før. Men, det var tydelig at dette var ikke dageligdags for dem. Hun skrek med en gang, og vi så med en gang at hun var så sterk og fin. Var litt forvirra da ja…plutselig var det en baby her liksom…..(c:

 

Jordmora jeg snakka med var sendt i en annen ambulanse fra sykehuset, vi fikk beskjed om at hun var rett i nærheten. Så noen minutter etterpå kom hun endelig fram. Jeg tulla litt med at nå kunne vi jo bare bli hjemme, men hun ville nå ha oss med for en sjekk ja. Følte meg jo så fin. Hun fikk gjort det nødvendigste. Vi fikk oss opp på båre, og så reiste vi på sykehuset. Mannen min reiste etter i bil.

 

Jeg snakka nok ganske mye i ambulansen, måtte få litt debriefing. Sa jeg hadde vært redd for at noe skulle være galt på slutten, de kunne jo ikke gjøre keisersnitt eller sånn hjemme. Men, jordmora sa at hvis de kommer så fort så er som regel alt helt fint.

 

Da jeg kom på sykehuset følte jeg meg helt fin. Hadde heldigvis bare overfladiske rift, trodde jordmor i hvert fall. Men, det var noe hun lurte litt på, som ikke ville slutte å blø. Syntes jeg blødde litt mye, men tenkte ikke så mye over det. Gikk på do på egenhånd etter en stund, og da bare plaska det ned den dammen med blod, det var litt ekkel opplevelse. Da ble det sjekk av annen jordmor, og så lege, som sa at jeg måtte opereres med narkose, for det kom fra uterus. Ting gikk så fort, skjønte ikke helt, og ble så skuffa, det hadde jo gått så bra, og jeg hadde klart meg helt på egenhånd. En liten nedtur det der, men det gikk heldigvis veldig bra det da.

 

Kjente etter hvert når jeg kom til meg selv igjen og smertestillende gikk ut at jeg nok hadde brukt mye krefter selv om fødselen var så kort. Jeg tenkte at jeg burde jo ikke være sliten en gang. Var støl i hvert eneste ledd i hele kroppen, tror kanskje jeg tok fram noen krefter jeg ikke visste jeg hadde. Viste seg at jeg hadde mista en del blod også og var slapp på grunn av det, de hadde jo ikke fått fulgt med på det sånn de pleier. Føler meg heldigvis fin igjen nå selv om det tok et par uker.

 

Så sånn ble min andre fødsel. Mange uker med vondt, men når det først satt i gang så tok det ca. en time fra det satt i gang til barnet var ute! En ganske absurd opplevelse!! Vet liksom ikke helt hva jeg føler om det ennå innimellom, men det viktigste var uansett at det gikk så kjempebra! Dessuten slapp jeg en sånn grusom fødsel jeg hadde sist med maaaange timer med rier som ikke virket til noe. Hadde vel trodd at det skulle gå kjappere denne gangen, men hva med en mellomting liksom. Føler jeg ble litt snytt for at fødsel skal være en fin opplevelse, for det hadde jo sikkert vært så bra om jeg hadde vært på sykehuset, det kom jo som kasta på en. Men, litt morsom historie blir det jo for framtiden også da, dessuten er oldefaren til denne jenta er også født i dette huset! (c:

 

Nå koser vi oss veldig med de to flott jentene vi er så heldige å ha! Ser helt tydelig at denne jenta har ikke ro i kroppen, er utålmodig, og ting må skje fort. (c: Storesøster var helt annerledes og veldig rolig. Rart at det går an!

 

Må med dette få takke for meg her på bim! Det var jammen godt å ha dere her de siste ukene før fødsel. Nå føler jeg at jeg har mye annet jeg vil fylle dagene med, men håper jo å følge noen videre inne på dib.

 

Lykke til med deres fødsel og kos dere med deres små!! (c:

 

[£iten_i_magen]

Takk for at du delte historien din:-) Ble helt på gråten jeg, kan være at jeg har litt hormoner i kroppen;-)

[hønetuppa ønsker barn]

Godt at alt endte bra:-) Fin historie!!

[lchristin-nydelig tulle]

det var en fin historie. fikk klump i halsen nå. gratulerer sååå masse med tulla.