Av erfaring: Fra fødselskrekk til å gjennomføre det.

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Jeg vet det er mange førstegangsfødende som har totalt skrekk for å føde, kanskje slutten av svangerskapet dreier seg mer om å tenke og gruble over dette med fødsel..kanskje også være redd enn å nyte tiden og glede seg til babyen er ute.

 

Jeg håper dette vil hjelpe hvertfall noen der ute som lider av skikkelig fødselsangst, og som gruer seg til dette skjer. Skal dele litt av min historie,sikkert mange som kjenner seg igjen!

 

Da jeg gikk med Emilie klarte jeg nesten ikke å glede meg over svangerskapet i det hele tatt. Siden testen ble positiv var det mange tanker om fødselen som slo inn fra dag 1. Hver gang jeg tenkte frem til det tidspunktet fikk jeg magevondt, kunne bli nervøs og ville heller skyve tankene så langt vekk som mulig enn å faktisk innse at jeg MÅTTE gjennom det. Jeg hadde vel det man kan kalle skikkelig fødselsangst!

 

Det jeg var redd for var i utgangspunktet en ting: at det ville gjøre vondt. Så i neste rekke var det tankene om å ligge der naken foran en jordmor og barnepleier jeg aldri hadde møtt før. Man tenker ikke så konstruktivt når angsten nesten spiser en opp, man tenker ikke at disse menneskene ser dette flere ganger -daglig- hele året. Og damene som føder, jo de er tykke og tynne, høye og lave, blonde og brunetter osv. Det man tenker er at du selv skal ligge der med smerter og overlate hele din kropp, ditt mest personlige jeg, til fremmede.

 

Jeg snakket aldri med jordmor eller lege om at jeg var så redd som jeg var.

 

1 Juni 2005 klokken 1300 begynte jeg å få små tak i ryggen, kjentes ut som mens smerter. så slapp det.. og kom tilbake noen minutter etterpå, Dette hendte noen ganger før jeg var helt sikker på noe var iferd med å skje. Jeg hadde lest om førstegangsfødende og hvordan det var med falske rier og kynnere, så jeg tok de ikke så høytidelig. Mer som en forvarsel.. akk tok jeg feil! Klokken 1800 ringte jeg sykehuset, da begynte takene og feste seg skikkelig. Jeg forklarte at det var ca 5 minutter mellom hver rie og at det begynte å gjøre slik vondt at jeg måtte bevege meg når de kom. Da varte de i ca 20 sekunder.

 

Jeg fikk beskjed om å ringe opp igjen når de varte litt lenger.

Nervøs var jeg, dette var jo ikke planlagt denne onsdagen! Og følte meg alene om smerten til tross for at mannen min var hjemme og veninna mi satt på kjøkkenet.

5 minutter etterpå ringte jeg opp igjen. Da sa jeg at dette ER(!!) rier og jeg må få lov til å komme. Joda.. det var greit.

19:00 Kom til sykehuset og fikk da en seng. Første som skjer er at jordmor sjekker åpning. Da hadde jeg 5 cm og DET ble jeg lettet av.

-- Å sjekke åpningen er -litt- ubehagelig. Det tar bare noen sekunder men jordmor er nøye når hun gjør dette for å være sikker på åpningen. Det er ikke direkte vondt altså. Litt ubehagelig bare.

Så var det belte rundt magen for å sjekke riene og lille jenta som ville ut i dagslys. Satt med dette i nesten en time.

Veene blir vondere etter hvert som bekkenet åpner seg mer og mer. Av alle de jeg kjenner som har født mener de at dette er tiden å få evt smertelindring hvis du vil ha det.

Jeg ville ikke ha noe, tross hvor redd jeg var.

 

Kveldens timer seilte om i veer og mannen min som løp frem og tilbake med kalde kluter som han pent la i panna mi. På et tidspunkt var jeg overhodet ikke flink med pusteteknikk som jordmor ville gi meg litt oksygen. Jeg var av en eller annen merkelig grunn overbvist om at hun prøvde å lure i meg lystgass så jeg kasta opp Ja det var flaut å anklage henne for det nor det helt klart stod oksygenbeholder bak sengen

22.30: 10 cm åpning. Pressveene meldte sin ankomst. Dette trengte ikke jordmor fortelle meg engang for kroppen presser automatisk ut alle steder. ENDELIG kan du presse!

Med meg gikk det fint. 22.45 var emilie ute. 2 små rift.

 

Nå skal det sies: Kroppen produsere så mye endorfiner (kroppens egen smertelindring) at jeg hadde nesten null følelse mellom bena. Det var som om det satt en slik tannlege bedøvelse der. Det var så numment. Husker godt det overrasket meg noe enormt for jeg hadde jo ikke fått noen lokalbedøvelse eller noen ting, og da jeg tok hendene ned kjente jeg bare noe varmt og mykt

 

Litt etterpå skulle da morkaken få komme ut også. Det gjorde den uten veer. Presset den ut mens jordmor masserte magen min. Emilie lå da trygt i pappas armer borti stolen mens jeg ble sydd. Å sy merker du ikke i det hele tatt. Jordmor setter en lokalbedøvelse.

 

 

 

 

Kroppen min var så neddopet på endorfiner at jeg syntes det er rart jeg husker alt sammen så godt. Pysete og redde meg.. fødte uten smertelindring fordi jeg var for redd for å sette sprøyter etc!

 

 

Når alt er over blir du skjelven. Jeg ble det. Kroppen skalv og skalv.. men FY SØREN HVOR STOLT JEG VAR!!!

 

Den største premien på jord: Når du får det lille nurket ditt som er det vakreste du noensinne har sett opp til deg..når du hører gråten og hikstene og mamma-instinktet bare eksploderer,beskyttelse instinktet eksploderer, tårene eksploderer og når du ser at den lille ser på deg. Ser deg rett i øynene for DEN har også hatt det tøft de siste timene.

 

Nå kan dere hvile sammen og tukle med litt pupp

 

 

Det er mange forskjellige fødselshistorier, noen skumle og noe fine. Husk en ting: Ting du leser som er skummelt KAN være skummelt for den som skriver det men kjempegreit for deg. Man vil ordlegge seg deretter. Vi er alle forskjellige..

Men at jeg var den største fødselspysa på jord som gruet meg i 9 måneder, det er det ikke tvil om.

 

Skal føde igjen i Februar. jeg er IKKE redd for denne gangen vet jeg hva det er og jeg vet at det ikke er så skummelt som jeg trodde.

Og mest av alt: Jeg vet hva jeg ligger med i armene etterpå og da er det å utrolig verdt det som det kan få blitt

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du delte med oss!!!!! redd for å være naken jeg da

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Det er INGEN som kan tvinge deg til å ligge der helt naken. Du kan ha på en sykehustrøye.. evt et laken over deg eller dyne hvis du vil det. Det viktigste er jo at JM får komme til de gangene det trenges og da spesielt når babyen skal komme ut.

 

En god trøst er: Skrekken din for å være naken vil mest sannsynlig svinne helt hen mens du er oppi alt sammen. Man får så mange andre tanker mens det står på.

 

Det går så bra skal du se!!!

[Anonym bruker]

så fint at du skrev dette er bare i uke 11, men hver dag går jeg å gruer meg til fødselen. vil ikke ha ks, eller epidural, liker ikke sprøyter jeg heller. Liker egentlig ikke sykehus heller, men har bestemt meg for at dette skal jeg klare! og da hjelper det med slike innlegg som det du har skrevet

[Minimarmis]

Enig med anonym her, kjempefint å høre at det går bra tross alle bekymringer man har. Jeg har ikke direkte fødselsangst vil jeg si, men er vel middels nervøs som de fleste førstegangsfødende. Veldig godt å lese historien din!

[Hold_brillan]

Tusen takk for historien din! Var godt å lese Ble også veldig rørt, og sitter her med tårer i øynene..

[siv janne]

Tusen takk. Tårer i øynene. Du skriver så godt. Tror nok jeg må lese dette flere ganger.

[Lillegutt blir storebror;=)]

Jeg og mannen min prøver i disse dager å bli gravide.. Men jeg gruer meg sånn til fødselen at jeg er redd angsten skal spise meg opp innvendig. Derfor; Tusen takk for innlegget du skrev! Det hjelper å høre;=) Lykke til med nr 2;=)

[Anonym bruker]

Fint at noen skriver slike innlegg, men jeg må si det høres ut som du var utrolig heldig med fødselen. Bra for deg! Lykke til neste gang også!

[Anonym bruker]

Fint å lese innlegget ditt ts.. Håper jeg også får en like fin opplevelse. Jeg begynner å grine hver gang jeg tenker på fødselen, og blir dårlig av å lese noe som helst som har med fødsel å gjøre. Veit ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an... syns liksom det er så flaut å være så engstelig for noe kvinner har gjort i evigheter. Men det er mine følelser..

Skal til jordmor om en stund, så får prate litt med henne om dette - har bare snakket såvidt med henne en gang før, men hun virka ganske ok.

 

Var bare litt godt å få ut litt tanker et eller annet sted.. veit liksom ikke helt hvem jeg skal prate med om dette. Jeg har verdens beste mann, og han er en enorm støtte for meg.. Men akkurat dette har han kanskje ikke helt forutsetningene til å hjelpe meg med....

 

Jaja, rotete innlegg dette - men det er litt kaos i hodet mitt i dag

[Mamma til tre?]

Var en tur på sykehuset i går, mistanke om svangerskapsforgiftning. Tenkte jeg bare skulle med dele at det var faktisk en ganske bra opplevelse, de slo opp å så at jeg hadde vært inne til samtale med jordmor. Bort sett fra en del venting (pga fødsler), gjorde de alt vi hadde blitt enig om og litt til... Det var utrolig godt, at de tar så mye hensyn:)

 

Snakk med de på føden, jeg følte veldig tatt vare på i går. Det er jo noe når angsten tar overhånd.

[kismet]

 

Tusen takk for det fine innlegget, nå ble jeg litt beroliget. Har slitt med angst for å føde hele livet og venter nå mitt andre barn. (første tok jeg med keisersnitt på grunn av setefødsel ) men har iløped av de tre årene som har gått slitt med mareritt og angst for å føde, og kvidd meg til å bli gravid igjen....

 

Jeg har også angst for sykehus og det å vise private deler av kroppen min til fremmede- føler ikke det er så naturlig, hater det.

 

Da min første datter ble født husker jeg at jeg hadde kjempe angst for dette, men turte ikke si det til noen.

Men jeg var utrolig glad for at min mann fikk lov til å være med på operasjonen, det hjalp litt.

Det er utrolig vanskelig å snakke med noen om det føler jeg, skal jo liksom være så naturlig...

Og ikke ønsker jeg en haug med studenter på fødestuen heller, da blir alt mye verre.

Forrige gang hadde jeg mest lyst til å låse meg inne på et bad og være alene... føler det litt slik nå også - så lenge ungen kommer riktig vei ut..

Men har fått en annen jordmor denne gangen som jeg går til og hun sier hun tar angsten min seriøst, og skulle forhøre seg med en annen jordmor på sykehuset som har spesialisert seg på fødende med fødselsangst. Mulig jeg kunne få komme i kontakt med henne. Hun var visst veldig dyktig.

 

Dette var litt langt men det hjelper å snakke om det.

[Anonym bruker]

tuusen tuusen takk for at du skrev dette innpå her.Har egentli bare blitt frustrert av alt jeg har lest av andre innpå her..fårstår ikke hvorfor folk som har født skriver desse skrekkhistoriene sine på et sted hvor andre kommer for litt trøst..tuusen takk! når jeg las dette innlegget ditt begynte jeg å gråte..av lettelse! så igjen,tuusen takk!!!!!!

[Anonym bruker]

Måtte bare dytte opp dette innlegget i lys av de diskusjonene som har vært her i det siste om at vi "ikke vil høre positive fødehistorier".

 

For vi vil det, skjønner dere, så lenge de er skrevet på en måte som denne til HI her, som forteller sin historie uten noen belærende "kan jeg så kan alle"! Hun har ingen nedlatende tone i det hun skriver, og da er denne fødelshistorien en god trøst til oss "skrekkslagne"!

 

Det som er irriterende er når noen skriver sin historie som om den er den eneste sannhet for alle!

 

 

[Anonym bruker]

Tror de færreste forsøker å være belærende. Jeg tror de som skriver det du oppfatter som belærende faktisk har vært så livredde før fødselen at de rett og slett er overrasket selv over hvor fint det gikk.

Og kanskje tenker de at det kan vel ikke være noen der ute som er like redd som jeg var,- dermed kan jeg så kan de..

 

Har vel heller noe med ordvalget å gjøre, og ikke alle er like flinke til det. Tror de blir ganske overrasket og skuffet når de da får beskjed om å slutte å "rakke ned på" eller "glatte over" det å ha angst.

Det kan være ganske provoserende når det man egentlig vil bare er å berolige andre...

 

 

[simla+kalv]

Jo, jeg er forsåvidt litt enig der. Synes også det skal være rom for alle å dele sine erfaringer her, enten de er positive eller negative.