Kan jeg være deprimert?

[Gjest]

jeg har siden fødselen ikke følt noe selrig "lykke" og kos med jenta vår. hun er 15 dager gammel. det har vært mye tull med amming og lite vekt økning, men siden vi har kommet hjem fra føden har jeg følt meg mye nedstemt. føler at jeg er gretten helle tiden vill ikke ha besøk. og alle sier til meg er det ikke fint og koselig? jeg lyver og sier det går bra med oss og at det er kjempe kos. men helst vil jeg si at alt er bonn, jeg føler meg dårlig, trøtt og alt jeg gjør koster masse energi.

 

så nå føler jeg meg som den dårlig mor til lille jenta våres. jegså er jeg så redd for at hun ikke får nok melk,. alt er dritt..

 

går dette over v seg selv eller skal jeg oppsøke hjelp?

[2 prinsesser]

Jeg synes du burde avtale en time med helse søstera på helsestasjonen din, og fortelle henne hvordan du har det.

Det er nok ikke godt for deg å gå sånn lenge...

HS sa til meg at det er vanelig med "barseltårer" men det skulle ikke gå over tid.

Ta kontakt med henne, så vet hun hva som er normalt og ikke

[Gjest]

Jeg hadde det helt likt som du har det nå. Jeg orket egentlig ikke å treffe folk, men følte ikke jeg kunne si nei. Var tiltaksløs og bare gråt når jeg var alene. Hver gang jeg så på jenta mi spurte jeg meg selv om jeg virkelig var glad i dette lille vesenet. Alt var stress etter fødselen, jeg fikk infeksjon imagen, hadde vondt i bekkenet osv osv. Grunnen til jeg hadde det sånn tror jeg var fordi alt var nytt og jeg hadde mangel på søvn. Dette varte i 1 mnd hos meg og gikk sakte, men sikkert vekk. Hvis ikke dette går vekk om 1 måneds tid ville jeg tatt kontakt med helsesøster. Lykke til :-) Får håpe det ordner seg for deg. Det viktigste du må gjøre er å komme deg ut. Det hjalp meg masse.

[Isabella12]

 

 

Ta en prat med HS eller noen du kjenner, de aller fleste vil sikkert kunne fortelle at de heller ikke følte seg særlig lykkelige de første 2-3månedene.

Det kan jo hjelpe litt å skjønne at man ikke er alene om å lyve på seg lykken mens man holder på å kollapse av energimangel, amming og livet som forsvant.

[Elisabeth '79=lykkelig mamma]

jeg er helt enig med hva personen over her sier. Ville kontaktet noen for å få snakket om det. Det hjelper!

Og du er iallfall ikke alene om å føle det slik. Jeg kjenner flere som overfor andre gjorde som deg mens de egentlig føler det motsatt...

Flere lider samme skjebne uten å si det. Jeg har dager der jeg er riktig nedstemt men sier det som det er...det er ingen skam at dette ikke er lett. Og jeg innrømmer det så gjerne. hvis du gjør det samme kanskje du blir overrasket over å høre andre fortelle deg at de også hadde det slik.

Jeg har det ikke slik at jeg føler meg nedstemt og deprimert men hadde ikke nølt om de følelsene kom med å ta kontakt med noen for å få snakket om det.

Ønsker deg masse lykke til og håper det gir seg snart.