AUBE!

[Anonym bruker]

 

Hei Aube,

 

Det er jo ikke så sikkert at du er innom dette forumet mer, men jeg prøver.

Jeg lurer på hvordan det går med deg, og er selvfølgelig veldig spent på om du har blitt gravid igjen? Hvis ikke må du bare ikke gi opp, jeg er helt sikker på at det snart er din tur .

 

Jeg har det bedre nå. Det var veldig tungt en stund, og jeg forstod etterhvert at jeg trengte forandringer rundt meg for å komme videre etter det som skjedde. Jeg har tatt permisjon fra studiene (som var veldig krevende med mange spisse albuer...) og vi har flyttet til Asker. Det er sant at tiden leger sår, jeg har fortsatt noen triste stunder, men livet har gått videre. Vi orket ikke møte opp den dagen barnet vårt ble lagt i Minnelunden. Jeg holdt rett og slett ikke ut tanken på å se andre sørgende foreldre, hadde nok med meg selv. Vi dro dit dagen etter, det var selvfølgelig veldig trist men også fint. En verdig avsluttning på det hele. Jeg tror nok jeg kommer til og besøke gravstedet senere, det var en god ro der. Som vi tidligere har kommet frem til i "samtalene" våre så er dette noe som vi må ta med oss videre, en smertefull erfaring, og jeg tror alltid jeg vil føle at jeg har et barn for lite, selv om jeg ikke tenker på det hver dag. Jeg håper veldig at vi får flere barn, men vi er blitt anbefalt å vente. Vi er til utredning på Ullevål nå. Vi ventet og ventet på svaret på fostervannsprøven - jeg ble så urolig og engstelig. Selv om jeg var nesten hundre prosent sikker på at det var noe galt med barnet, så var det akkurat som om jeg trengte å se det svart på hvitt. Da vi endelig ble kalt inn til samtale på sykehuset var det en fremmed lege som tok oss imot, og bare etter noen sekunder skjønte jeg at det ikke var noe god kjemi mellom oss. Jeg begynte å gråte omtrent med en gang, og syns legen virket dårlig informert om vår situasjon. Det var flere ting hun ikke kunne svare på, hun gjentok bare at vi "bare måtte sette igang med en ny graviditet". Til slutt ble jeg veldig irritert og ba om en kopi av journalen min, og ny time. Etter to uker fikk vi snakke med nok en ny lege, og nå viste det seg at sykehuset var veldig usikker på svarene etter fostervannsprøven. De snakket om en ukjent kromosomfeil. De tok blodprøver og anbefalte oss å vente med en ny graviditet. Ventetiden kan i verste fall være 2-3 mnd. Men jeg er nok ikke klar for en ny graviditet enda uansett, så vi prøver rett og slett ikke tenke så mye på det. Vi har også snakket om adopsjon. Nå har vi hatt nok å gjøre i det nye huset, og i tillegg fikk søsteren min akkurat sin baby. Jeg var forberedt på at jeg skulle få en reaksjon, men det har gått veldig bra. Ville bare holde det lille nurket og syns hun var verdens skjønneste. Siden det er tvillingsøsteren min så føles det så nært, nesten som om det er mitt eget. Og jeg er utrolig lettet og glad på hennes vegne at alt gikk så fint. Jeg kan kjenne et lite stikk når jeg ser andre fremmede gravide, men klarer å si til meg selv at alle fortjener jo dette. Det er bare så utrolig trist at det ikke alltid går slik man planlegger det.

 

Så Aube, jeg håper alt går fint med deg og at du får det barnet som du så inderlig ønsker deg. Ta godt vare på deg selv uansett.

 

Klem fra MIA

 

 

 

 

 

 

 

[aube]

Hei MIA

Som du skjønner er jeg ikke så ofte inne her lenger. Det var godt å lese og skrive en stund, men så trengte jeg en pause. Jeg har hatt det veldig tungt. Det er fortsatt tungt av og til, men jeg tenker ikke lenger så mye på det som skjedde. Hele prosessen på rikshospitalet med alle undersøkelsene og senere fødselen gikk så bra at jeg ikke har noen vonde tanker om det. Det som plager meg er at vi ikke får det til. At jeg fortsatt ikke er mamma og heller ikke gravid. Jeg nærmer meg også faretruende 38 år og er veldig redd for at jeg skal bli for gammel før jeg får det til. Jeg har veldig problemer med gravide og prøver å ikke sette meg i situasjoner der jeg vet at jeg vil møte noen jeg kjenner som er gravide. En av mine beste venninner er gravid og jeg klarer ikke å treffe henne. Det er synd, men hun forstår og venter til jeg er klar. Håper jeg blir det...

De første månedene etter fødselen tenkte jeg ikke på annet enn å bli gravid igjen. Nå har jeg roet meg litt og forstår at det kan ta lang tid denne gangen. Etter de to andre abortene mine ble jeg gravid igjen etter tre måneder. Denne gangen har syklusene mine blitt veldig lange (35 dager) og nå sist fikk jeg ikke utslag på EL-testen, så jeg tror ikke jeg hadde eggløsning. Det er frustrerende når man har så dårlig tid. Jeg skal til gynekolog om to uker. Håper jeg kan få hjelp der. Det er utrolig frustrerende å tenke på å bli gravid hver eneste dag og veldig mange ganger i løpet av en dag. Jeg er så sliten av det!!! Skulle ønske jeg kunne få litt fri, men jeg får ikke til å forandre tankegangen. Jeg skulle kanskje vært hos en psykolog, men vet ikke om jeg har lyst.

Vi skal til genetisk veiledning også snart. De fant, i tillegg til urinblæreproblemet, at endetarmsåpningen er tett. Pga. av dette fikk vi tilbud om genetisk veiledning. Jeg tror ikke det som skjedde skyldes noe genetisk, men det er greit å få den samtalen uansett.

Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på at vi skal få det til noen gang, men jeg vet at jeg håper veldig, veldig sterkt. Jeg sliter med å finne noen mening i det som har skjedd med meg, men det er vel bare en del av livet som man må gjennom. Håper så inderlig at jeg en dag kan se tilbake på disse årene og tenke at det gikk kjempebra til slutt.

 

Det er veldig godt å høre at det går bedre med deg! Også veldig glad for å høre at du får til å glede deg over din søsters barn. Broren min har en sønn, og jeg merker at det er lettere med hans barn enn med de som ikke står meg så nært. Men jeg tror nok jeg ville vært en mye bedre tante hvis ikke alt dette hadde skjedd.

 

Skriv gjerne noen ord igjen når du føler for det. Det kan jo være at andre her inne også har interesse av våre erfaringer. Hvis noen andre lurer på noe som jeg kan svare på, så bare spør i vei. Både MIA og jeg vet hvor mange spørsmål og tanker man har når man står midt oppi det og det kan være greit å ha kontakt med noen som har kommet lenger.

 

Veldig masse lykke til til deg MIA. Jeg krysser fingrene for at alt går bra med dere og at du snart får oppleve en uproblematisk graviditet! Når du er klar for det igjen selvfølgelig. Jeg skal tenke på deg!

 

Stor klem til deg.

[Tobarnsmamma!!!]

Hei, Aube.

 

Jeg så også at du hadde et innlegg inne på "Gravid i moden alder" som jeg akkurat har forlatt. Jeg avsluttet mitt svangerskap i går og må ta min tid til å komme over det.

 

Men jeg vil bare gi deg noen råd ift. å bli gravid på nytt (som jeg håper å bli selv, men jeg må naturlig nok vente litt)

 

Etter det du beskriver, med lange sykluser, usikker på om du har eggløsning etc., har du kanskje en hormonubalanse av en eller annen sort. Jeg hadde det omtrent sånn i vår, før jeg ble gravid, var veldig frustrert over det og drøftet det med en del folk her på BIM. Men så begynte jeg med akupunktur, og det gjorde underverker. Syklusene ble kortere og mer stabile, jeg merket eggløsningene bedre og alt var mer i rute. Jeg har aldri likt eggløsningstester, så jeg begynte å ta temperaturen i stedet, og det fungerte godt.

 

Ble gravid etter noen måneders behandling, og har fortsatt å gå der i svangerskapet fram til jeg altså måtte avbryte nå. Jeg ringte akupunktøren for et par dager siden, og hun anbefalte meg å komme igjen dit snart - for å starte forfra igjen og få i gang syklusen snarest mulig. For det kan ta tid.

 

Prøv det, hvis du har anledning! Hvor bor du? Det er veldig mange som har gode erfaringer med det ift. fruktbarhet og sånne problemer som du har. Jeg skjønner veldig godt at du blir frustrert over ta tida går og at kroppen ikke virker helt som den skal. En gynekolog ser sikkert bra også, men for å "reparere" kroppen anbefaler jeg akupunktur eller homeopati.

 

Selv må jeg vente noen måneder med å prøve, men håper i hvert fall å få syklusen på stell mens jeg venter på at resten av kroppen og psyken blir klare.

 

Lykke til!